Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
3. oktober 1990 vart DDR lagt ned og Tyskland samla. Denne boka byr på forteljingar om det som vart att etter DDR. Her møter du folk med merkelege, opprørande og triste historier. Alt frå stasimedarbeidarar og leiande personar i kommunistpartiet, til menneske som vart offer for eit brutalt diktatur. Alle desse historiene har sin plass i den store forteljinga om DDR. Med nærgåande portrett teiknar Astrid S. Dypvik eit levande bilete av republikken og korleis han gjekk i oppløysing hausten 1989.
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788252178760
EAN 9788252178760
Omtalt tid 1945-1999
Omtalt sted Øst-Tyskland
Språk Nynorsk
Sider 217
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Samlagsprisen 2018
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Det var DDR" er en rykende fersk norsk bok om DDR skrevet av journalisten og historikeren Astrid Sverresdotter Dypvik. Det utgis ikke mange bøker om DDR på norsk, det gjør Dypviks bok ekstra kjærkommen. Det tilfører historien en ekstra dimensjon at analysen gjøres av en ung norsk historiker. Dagens 35- åringer var barn da muren falt og har dermed ikke vært en del av den kalde krigens politiske kamper. Det gir nye perspektiver til relativt fersk historie.
Dypvik drar leseren inn i historier som viser at det er en misforståelse å tro at DDR mistet sin relevans etter Murens fall. Å forstå autoritær tankegang er livsviktig for demokratiet til alle tider.
Det finnes ikke dødpunkter i Dypviks fortellinger i fra et nedlagt land. Dette drivet i boka tror jeg skyldes at historikeren har valgt å ta utgangspunkt i enkeltmenneskene og deres opplevelse av å være borger av DDR. Igjennom Stasi- informantene, opposisjonelle, ofre, tvangsadopterte barn, insitusjonaliserte ungdommer og stasi- ansatte får vi engasjerende og lettfattelige historier om hva DDR var og hvordan ulike mennesker har ulike oppfatninger av hva de ønsker at DDR skal bli husket for. Dypvik har snakket med mange og deler samtidig av sine fagkunnskaper. Det hele er underholdene og svært godt skrevet. Resultatet er en solid bok som samtidig er tilgjengelig for alle.
Til ettertanke er det at det ikke er veldig mange år siden det lå et europeisk diktatur et par timers flytur unna Oslo. Det er det viktig å ikke glemme i et Europa som i krise søker nye løsninger og der en "krig i mot terror" i et tiår har røsket og revet i våre grenser for personvern og ytringsfrihet.
Dypviks bok er underholdende og viktig på en gang. Det eneste å innvende er at den kunne vært lengre. Så sett i gang og les:)!
Denne utmerkede boka gjengir historier fortalt av tidligere innbyggere i den nå nedlagte staten DDR på en frisk og leseverdig måte. Selv om boken er skrevet over 20 år etter DDRs fall og forfatteren ikke selv opplevde staten, virker framstillingen svært overbevisende.
Dette er en journalistisk intervjubok, og ikke et akademisk verk. Når det er sagt gir Dypvik rom til mange stemmer som til sammen begynner å gi et bilde av DDR-staten. Hun avslører det brutale samfunnet uten å henfalle til demagogi. Det er mer enn nok å kritisere med DDR. Man trenger ikke å overdrive. Mest interessant er kanskje intervjuene med gamle DDR- og Stasi-topper som ikke angrer. Hun kunne gjerne ha boret seg enda litt mer under den tykke selvrettferdiggjørende huden. Til sist er heller ikke Dypvik blind for at DDR er mer enn bare et diktatur, selv om det ikke gjør de diktatoriske sidene mildere.
Interessante historier fra DDR, godt skrevet. For meg som p.t. er opptatt av Berlin og Tyskland er denne et "must" å lese. Når jeg snakker med mennesker i Berlin som vokste opp i den delte byen, kjenner jeg holdninger og meninger igjen. Kanskje kunne forfatteren gått tettere inn på menneskene og dagliglivet? Jeg tror det ville gjort boken enda mer spennende. Men likevel - svært lesverdig.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI eit samfunn der staten hevdar å sitje med svaret på alle spørsmål om godt og vondt, rett og feil, og innbyggjarane heile tida blir pressa til å vise støtte til statens ideologi, blir innbyggjarane tvinga til å underkaste seg statens verdisett. Iallefall tilsynelatande. Svaret blir for mange å operere med eit skilje mellom det ein tenkjer og det ein gjer. Dei utviklar dermed ein illusjon om at det ein gjer,, ikkje spelar noka rolle for kven ein er.
Retten tvilte på at ho var i stand til å oppdra ungane sine til å bli lojale DDR- borgarar. Ho gjorde ikkje nok for å gi ungane den rette sosialistiske innstillinga til livet. Difor kunne ho ikkje lenger ha ansvaret for sine eigne barn.
Revolusjonar oppstår når folket ikkje lenger vil, og regjeringa ikkje lenger kan.
"- Forfattar Stefan Heym sa at DDR ein dag kjem til å bli ein fotnote i historia. Men vi er mange som levde størsteparten av livet vårt i denne fotnoten, seier (Lothar) de Maizière."
Muren synleggjorde ikkje berre at folk i Aust- Berlin var innesperra, den gjorde også eit anna problem tydeleg; problemet med sanninga. For dei aller fleste, bortsett frå dei mest partitru, fanst det to sanningar: Den offisielle sanninga og den andre, den verkelege sanninga.
Nokre gonger kunne det stå tre parkerte bilar utanfor bygardsleilegheita. I kvar bil sat Stasi - menn og skulte mot døropninga. Dei sat der uten å gjere noko forsøk på å skjule seg. Vera fortel at familien ofte lo litt av overvakarane som heldt til utanfor huset. Var dei verkeleg så dumme at dette var måten dei dreiv overvaking på ?.
For alle som hadde levd i DDR, markerte 9. november 1989 eit djupt skilje. Livet kunne delast inn i to tydelege epokar, det som hende før og det som hende etter den spesielle novemberkvelden. DDR var landet som forsvann.
Historia om Vera Lengsfeld og ektemannen hennar, Knud Wollenberger, er ei historie om det som heldt DDR-verda i hop. DDR var ein stat som ville vite alt. Vera Lengsfeld var ei kvinne som var særskilt interessant for Stasi. Knud Wollenberger leverte jamleg rapportar om henne.
Denne redsla
når halve linja er skriven
at blyanten
knekker
før alt er sagt
og
kven høyrer meg
når eg teier
(Jurgen Fuchs, fire dager før han ble arrestert av Stasi)