hvor går veien

når jeg sier
at du er for bra
for meg

og du sier
at du ikke er bra
for noen

jenter som oss
vi bare legger
oss ned

på låvegulvet
eller hvor som helst

og håper at noen
håper på oss

skal han ikke snakke snart
skal han ikke spise maten sin snart skal han ikke prate norsk
snart

hun ville bli sangstjerne
opptre på de store scenene
Paris og Broadway
så fikk hun meg
jeg er et eksistensielt dilemna

Vi bor i åttende
to rom og et kjøkken
i blokklandskapet
jeg løper opp etasjene
to trinn av gangen
gjennomvåt i håret
etter tolv runder på idrettsbanen
i fiolett morgensol
seks kropper ligger strødd
på madrasser på stuegulvet
det er slik jeg er vokst opp
kall det hva du vil
dette er ikke poesi
det er livet mitt

selv om alle vet det
skal man helst ikke
si så mye om at
jorda
bare er en stein
med en flamme
inni
og at vi fyker
gjennom
ingenting
på vei
til mer og mer
ingenting
tenker jeg for lenge
på det
blir jeg fire år
i hodet
og roper på
mamma

en fyr på bussen
sa at jeg kunne gå
og knulle meg selv
og jeg sa at
da må jeg bruke et lys
og det vil jeg heller tenne
for noen som
trenger det

alt kommer an
på sammenhengen
for en maur
er en sukkerbit
stor som et hus
og for meg er en
sukkerbit
bare noe dritt
jeg dypper
i kaffen

Lenge var det som om hun ikke kunne få nok av ham, var umettelig. Men det er kanskje vanskeligere å elske enn vi er klar over, og det er bare i begynnelsen når kjærlighetens oppkomme av kraft er så stor og stri at alle problemer ser ut til å fordampe, bli til ingenting. Så roer det seg. Men varmen kan jo fortsatt være til stede, ligger dypt og er kanskje kraftig nok til å varme til og med, dersom vi bare passer godt nok på å holde den ved like. Og er rede til å ofre oss en gang imellom uten å miste selvstendigheten. For kjærlighet er både offer og balansekunst

Bekymringer er som skadedyr, de formerer seg og blir til en pest og en plage dersom du forer dem

Og jeg hadde sant å si glemt at det fantes noe som heter frisk luft. Det hjelper en til å tenke klarere, selv om der nødvendigvis ikke behøver å være en fordel, jeg mener, hvem vil vel se verden som den virkelig er?

Det er helt fantastisk dette ordet: senere. Vi kan kaste nesten alt ned i det. Skitne underbukser, løfter, ubehagelige spørsmål, det usagte, og til slutt din egen død, kan sope hva som helst ned i det, så alt er rent når gjestene kommer, og vi skinnende

Dersom vi ikke kan snakke, ikke tør å snakke, kan tausheten som døden etterlater seg, med tiden bli større og tyngre enn selve livet

Hvorfor må vi være så forsvarsløse ovenfor denne kjønnsdriften, hvorfor kan vi ikke bare stikke den i lommen og ta den opp når det passer?

Og hvorfor forvandler kjærligheten seg til en vane som gir mennesket trygghet fremfor lykke?

Funksjonshemmet er altså ikke noe man er , men noe man blir i et sosialt, politisk, kulturelt og økonomisk fellesskap

Innimellom tenkte Torstein at det fordømte fjøset var en større funksjonshemming enn SMA

(...) ingen må nøle, tenke seg om, når det gjelder kjærligheten. Vi tenker for mye, kjenner etter for lite, det er menneskenes ulykke

Det er lettere enn jeg trodde. Logisk nok. Verden er full av idioter, og de aller fleste av dem er på Facebook. Da kan ikke veien inn være av det kompliserte slaget

For er ikke ensomheten også å være fri som fuglen? Stå opp når man vil. Spise sine egne måltider etter eget forgodtbefinnende? Åjo, det finnes verre ting her på jorden enn å være alene