Du er aldri helt alene, med mindre du går spesielt inn for det, det finnes alltid hjelp, ett eller annet sted. Det er bare ikke så lett å tro på det alltid

Beta måte. Det var nøkkelordet. Det fantes en masse måter. Men så var det én måte som var best. Og det var den han ville finne frem til. Hun begynte å skjønne at han gikk rundt i verden og var overbevist om at den besto av milliarder av gale måter, og én eneste potensiell riktig måte, og det ble stadig klarere for henne hvorfor små ting som var enkle for andre, ble uendelig vanskelige for ham

Nesehorn har to horn, som er så harde som harde neser, det er derfor de heter nesehorn, fordi nesene deres er av horn

Han tvinger av seg skotrekkene, og på vei ut mot vognen, med en halvsovende ettåring i armene, tenker han på hvor sykt det er at han ikke engang kan levere i barnehagen uten å føle krav om å prestere

-Halen min er så annerledes, og da blir jeg annerledes også, svarer Johan Jensen. Jeg vil ikke være annerledes.

-Noen har hale, og noen har ikke hale, sier doktor Fjeld. Noen er slik og noen er sånn. Ingen er helt like. Jeg, for eksempel, har ganske store ører.

...og en stor nese, tenker Johannes Jensen. Han sier det ikke høyt. Han tenker det bare inni seg.

Risikosport er ikke å kaste seg ut fra Preikestolen i wingsuit; det er å si til kjæresten sin: Jeg er redd du ikke elsker meg mer

Jeg er gymlærer. Og filmviter. Ikke engang da han sier ordet gymlærer slutter han å smile. Hvem er dette merkelige mennesket? Faren ser på mannen som ikke er en mann, Ford et finnes ikke en mann som smilende kan avsløre at han jobber med å tromme skolebarn, uten å skamme seg

Han elsker dem aldri høyere enn når de sover

Det blir morgen over verden. Det blir alltid morgen, et eller annet sted, lyset tar aldri slutt, men noen blir igjen i mørket, forsvinner dit, og det er ingenting som minner om dem når det lysner av dag. Bortsett fra savnet

Hvilken byrde døden er for livet

For i blant er det enklere å stirre i en retning hvor man ikke kan se noen ting

Nå er du voksen, sa faren og prøvde å holde tårene tilbake. Nå er du fri til å gjøre nøyaktig hva du vil med livet ditt. Jeg lurer på å ta et hvilår, sa hun. Hm, sa moren. Skal du begynne med narko også, sa faren? Du kan velge helt selv hva du skal studere videre, sa moren. Lege eller ingeniør, sa faren. Valget er ditt.

Lørenskog var for henne symbolet på dårlig smak og utkant. Det var alle de sidene av folkedypet hun hadde allergi for. Og etter at hun hørte at kallenavnet var L-Wood, hadde hun aldri kalt steder noe annet. At hun selv var fra Skjetten, med en far som likte amerikansk rock i fire fjerdedels takt, så ikke ut til å bety noe. Eller kanskje det var nettopp derfor hun måtte markere så kraftig

Noen av livets stunder vil alltid følge oss, de er lysende stener som vi tar frem når det begynner å mørkne rundt oss

(...) man er begynt å bli eldre, og og en dag går det plutselig opp for en at en ganske sikkert bare har dette ene livet, og hvordan skal en forsvare det? Når man er yngre tenker man ikke på dette i det hele tatt, da har man mer enn nok med bare å leve, være til, strekke ut livet. Men så våkner man en dag midt på den livets vei vi har å vandre, slik Dante skriver, og kjenner det i egne knokler at mulighetene bli færre for hver dag som går-og at gjentagelse tar stadig større plass i tilværelsen. Da begynner man å lengte etter noe annet, en annen horisont, ikke nødvendigvis en som er bedre, på en måte er den kanskje heller dårligere, men for deg er den ny. Noe føyes til i livet ditt, gjentagelsens hjul går bitte lite grann saktere. Er det flukt? Jeg har spurt mer selv de samme spørsmålene. Det er rart, søster, at man ikke umiddelbart kjenner forskjellen på flukt og motet til å endre livet sitt

Det var lettere å ta imot penger fra foreldrene mine enn å slutte å shoppe og kjøpe kaffe på  kafé hver dag

Iblant må man glemme for å overleve

Middagen tar førtifem minutter, og da de er ferdige, ser kjøkkenet ut som en krigssone, og moren og faren har sagt en halv setning til hverandre

Vil du ha kaffe? spurte Jacob, og Ari svarte automatisk ja, selv om han ikke hadde lyst på kaffe, og sist av alt hos Jacob, som pleier å helle opp en så tynn blanding at man kan se til bunns i koppen- mennesket skal kunne se til bunns i sitt eget liv, men ikke i kaffekoppen sin

Presset la jeg fra meg i bunnen av doskålen