Jeg husket ikke sist jeg hadde sovet på dagen. Jeg hadde ingen forklaring på hvor sovestunden på dagtid hadde blitt av, men jeg savmet den ikke. Jeg hadde det oppriktig bra. Jeg kunne kjenne på følelsene mine for første gang på tre år, og det var rart på en god måte. Etter tre år i et flatt følelseslandskap var det nesten som å møte seh selv på nytt. Som å møte en gammel, kjær venn. Plutselig husket jeg hvordan det egentlig skulle være. Nå kunne jeg gripe om det jeg følte. Kjenne på det og oppleve det. Det var fantastisk å kjenne frysingene på armene og tårene presse bak øynene når jeg så sesongfinalen av Tangerudbakken. Det ville aldi skjedd da jeg fikk på medisiner. Velkommen skal der være, tenkte jeg. Jeg har savnet dere, følelser.

Jeg tenker på hvor mørkt det kan være i kroppen til et menneske

Det handler ikke om å være flink, sier han. Det handler om å være modig

Pappa som er livredd for å leve, men dødsredd for å dø

Jeg har jo lyst til å si at Mie i det minste har en mamma. En mamma som klager, maser og bryr seg for mye. Det er bedre å ha en mamma som bryr seg for mye enn å ha en mamma som ligger under bakken fordi hjertet hennes har sluttet å banke

Hun skjønner ikke hvorfor han snakker om alderen hennes, som om den er en fordel. Forstår han ikke at det aldri er en fordel å være femten år?

Guttene i klassen pleier å si til henne at hun er stygg, men noen ganger ser voksne, fremmede menn på henne som om hun ikke er det

Jeg har lukta på hud som er solbrun. Den lukter svidd. Min hud lukter svakt av klor, selv nå, midt på sommeren. Det er en lukt som aldri blir borte. Jeg er aldri lenge nok ute av vannet til at den slipper taket. Klormolekylene har trengt seg inn i porene og festa seg der, og det lukter hverken hud eller sol. Det lukter bare timesvis med meter.

fikk en bok om rydding
kast alt som ikke gir
en intens glede
sto det
fantaserte
om å begynne
med
ungene
kona
kappe av meg
beina armene fingrene
bo alene
i hodet

Jeg noterer hva jeg er ganske flink til:

Meditere.

Gå sakte.

Snakke med legen.

Ligge på sofaen.

Drikke te.

Puste.

Ikke være til stede.

Ikke strekke til.

Jeg kan både stå og gå.

Er det virkelig synd på meg da?

Jeg tror den beste medisinen for meg ville være å flytte til en øde øy.

Uten nødvendigheter.

Uten krav eller forventninger.

Uten stress eller følelsesmessige utfordringer.

Eventuelt bli satt i fengsel.

På enecelle.

Med brev- og besøksforbud.

Et halvt års tid.

Det er fristende å lete etter årsaken til min ulykke hos alle andre

Du må øve deg på å bare være til, sier legen
Hvordan gjør jeg det? Spør jeg

det fins ingen rettferdighet
så lenge noen tjener penger
og andre dør som fluer

Angst: det begynner med en stein i skoen og ender med at skoen er av stein

et følsomt barn
som trodde juling
var en del av pensum

så en dag
slapp jeg steinene
og retta meg opp

en kald voksen

jeg flytta
fra by til by
men landskapet
inni meg
var alltid det samme

jævelskapen

i ansiktet ditt
vokser en sorg

som noen planta
da du var barn

og som du aldri
har fortalt noen om

men jeg ser jorda i porene
og lover å grave på

til jeg har rykka jævelskapen opp

med rota

si at du
du har ditt mørke
og jeg mitt

kanskje leter vi
etter det samme

lyset