Jeg kjører flere kilometer før jeg innser at noe er galt, at jeg er på vei ut fjorden og ikke inn. Jeg blir varm - å ta feil retning langs fjorden er sånt som gir deg dårlig rykte når du er oppvokst på Vestlandet. Får folk vite det, begynner de å snakke, og det kommer opp i rare sammenhenger. Det er som ikke å vite forskjell på opp og ned. Det er et sosialt stigma som det kan være vanskelig å bli kvitt.

Jeg tar en u-sving på et øde strekk, håper at ingen har sett. Over en tunnelmunning har noen skrevet: Ditt nederlag skal bli din seier. Dette trengte jeg virkelig ikke å få slengt i trynet nå. Noen må ha firt seg ned med tau og sprayet teksten. De har jammen tatt seg bryet. Det er utrolig hvordan ytringsbehovet brer seg, alle har visst noe på hjertet nå.

Kvinner er samlere, sies det, mens menn er jegere, men jeg får det ikke til å stemme. Det er da menn som samler på alt mulig: frimerker, fugler, gamle nazieffekter, tinnsoldater, det er ingen ende på det. Forskjellen er kanskje at kvinner samler på nyttige ting - mat og klær og den slags. Om du treffer en kvinne som samler på nazi-tallerkener, da stikker du bare, da gjelder det å komme seg derfra.

Hun er ganske utrivelig, sier han, og mener hjemmehjelpen. Vi får ofte klager på henne, men man blir ikke kvitt folk i Bergen kommune bare fordi de er utrivelige.

Kommunen har gitt tilbud om sykehjemsplass, bare noen uker i første omgang, en myk start, for å se om hun trives. Stedet kaller seg «Varme hender» og drives av en kristen organisasjon. Navnet gjør meg skeptisk, det burde være unødvendig å kalle seg sånt - det religiøse aspektet også, tenk om mor blir kristen på tampen, mild og ukritisk, den tanken er ikke til å holde ut.

Først nå innser jeg at beskrivelsen forutsetter at man kommer i bil. For en gående ville de antagelig forklart veien annerledes. Det er rart å gå der og late som om man er en bil.

Dørklokken henger seg opp, det hender noen ganger, den sier ding, men ikke dong.

Så blir jeg indignert over antydningen. Jeg godtar ikke løse anklager bare fordi jeg har gjort det.

Det handler om hvem man vil være. Vil jeg være en høyfjellsonanist eller ikke, det er der valget står.

Utenfor bygget sier hun igjen at det jeg gjorde, "ikke hører noe sted hjemme". Hun har selvfølgelig helt rett, men jeg skulle ønske hun kunne variere språkbruken.