Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Borgen gir i første bok, Lillelord (1955), levende miljøskildringer og tidsbilder fra Oslo før første verdenskrig. Men først og fremst er dette en fascinerende fortelling om Wilfred, en rikt begavet, men spaltet og holdningsløs gutt. I andre bind, De mørke kilder (1956), dukker Wilfred opp i krigens siste år, like sjarmerende og like foruroligende uforløst som i forløperen. Siste bok, Vi har ham nå (1957), tar så et langt sprang i tid, fra de første mellomkrigsårene til siste halvår av okkupasjonen. Alt i alt gir Lillelord-trilogien en dyptloddende psykologisk studie av Wilfred Sagen, en romanskikkelse som har satt dype spor i norsk litteratur.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2003
Format Heftet
ISBN13 9788205315181
EAN 9788205315181
Serie Gyldendal pocket
Omtalt tid 1900-1945
Språk Bokmål
Sider 782
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg ble fylt med forakt og avsky i det jeg så at noen hadde hjerte til å gi Lillelord et terningkast under 6. Det er å latterliggjøre Johan Borgen og håne Wilfred for at han står for og representerer. Denne boken har gitt meg meningen med livet, og jeg vil alltid stå i gjeld til min elskede Willy.
Tok meg lang tid å komme gjennom. Kjente meg igjen i ensomheten og utenforskapet hos hovedpersonen. Selve tidsepoken er også spennende skildret, har ikke lest noe fra den tiden før. Det er som er tungt med å lese stor litteratur er at jeg må ta inn over meg menneskene - på samme måte som ekte, reelle mennesker og det er krevende.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKvinnen var av dem som som ville bragt et menighetsråd til besvimelse, en familiemiddag til sammenbrudd og et lukket herreselskap til glemsel av alder og verdighet.
En gang skulle det komme en dikter, og Lillelord hadde grudd seg hele dagen. Han kjente voksne som skrev musikk, men ingen som skrev ord. Han syntes det måtte være så unaturlig. Men den dikteren hadde vært som et stykke musikk han også, da han leste opp i pausen. Han hadde brede kinnben og noen sterkt blå øyne som så på en lenge ad gangen. Og da han leste «Gobelin» i pausen, og efterpå et om en pike som het Elvire og skulle på ball, da syntes Lillelord ord kunne være enda mer enn musikk, fordi det både var musikk og ord.
Hver gang han skulle velge mellom noe, så hadde han revet ting i stykker isteden, for å slippe å ha alt omkring seg, slippe å velge. Og kanskje var det slik de gjorde alle sammen, og at det var derfor de gikk fra det ene til det andre, bare lot som i alt de gjorde.
Han kjente igjen dette bildet stige i seg av fedre som alltid gikk der og ventet noe av sønner, noe de ikke ville være ved og slett ikke krevde gjennomført når det kom til stykket, kanskje ikke ønsket det engang.
jeg er glad jo mindre jeg vet om disse gresselige menneskene som løper med tungen ut av halsen mellom børsen og Gud vet hvor, for å kunne utfolde seg enda litt mer med sine dårlige manérer i fritiden...
Ja livet var velsignet for disse mennesker i en liten hovedstad i et lite land, som geografisk sett lå utenfor verden; geografisk, men ikke økonomisk.
Det er stor forskjell på å merke at en er der og ikke merke at en ikke er der
Begrepet formynder hadde aldri hvilt på ham med en slik vekt som denne morgenen da han gikk ut i den byen han kjente så godt, med en myndling han visste mindre om enn han kunne gjettet seg til om skopusseren på hjørnet.
Denne avdelingen kaltes mellom de innvidde for Slummen, og var tilholdssted for de ganske unge jobbere som gikk med lakksko om formiddagen og var grepet på fersk gjerning i å drikke rødvin til hummer. Om hele etablissementet var preget av de nye rike i disse fornedrelsens dager, så var Slummen behersket av de aller nyeste rike, de som måtte leve opp til sin rikdom hvert eneste øyeblikk for å få bevis; og enda trodde de ikke virkelig på den, men måtte ustanselig søke bekreftelse i et generøst champagneforbruk og en uopphørlig fornyelse av selve de sedler som ga det fiktive bevis for varigere verdier.
Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.
Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.
Gjør at jeg kan gå på skattejakt. Her er helgens funn :-)