Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1980
Format Innbundet
ISBN13 9788252504255
EAN 9788252504255
Serie Utvandrerne-serien (7)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1850-1899
Språk Bokmål
Sider 225
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nybyggarkona Kristina får spesielt mykje merksemd i denne boka. Dagleg blodslit med hus- og gardsstell samt ein haug med barnefødslar på toppen er ikkje akkurat nokon ungdomseleksir, og det røyner på. Helsa er ikkje lenger som den var, og ho grip seg sjølv i å ynskje at det ikkje må kome fleire ungar. Dette utløyser ei lita religiøs krise hjå henne, for er det ikkje Gud som skal bestemme korvidt det skal kome fleire eller ikkje? Ho finn til slutt ut av det med Gud, men det er ikkje lett for ein ureligiøs lesar av i dag å setje seg inn i Kristina sitt tankesett.
Det skjer andre ting også. Minnesota blir innlemma i sambandsstatane, og nybyggarane får høve til å stemme på kven dei vil ha til president. Dette tykkjer Karl Oskar er gjevt. Noko seinare brygger det opp til borgarkrig, presidenten ber om at friviljuge melder seg til krigsteneste. Karl Oskar vil gjerne yte noko attende til det nye heimlandet sitt, medan Kristina meiner han helst bør halde seg heime. Så får vi sjå kven som får viljen sin.
Dette er nest siste bindet i serien om utvandrarane frå Sverige. Ei levande og engasjerende forteljing, ein må berre rose arbeidet Moberg har gjort ved å formidle livshistoria til desse menneska.
Det var unødvendig å si med ord det som var selvsagt. Og ut fra gjerningene, kjente de hverandres tanker. Hva mennesker sa, behøvde ikke bety noe. Hva mennesker gjorde, betydde alt.
Slik var det med kvinnene og krigen. Mennene dro ut, hustruene ble sittende igjen hjemme med barna, som de alene måtte ta seg av og fø og oppdra. Mennene dro ut for å ta liv, kvinnene ble sittende igjen hjemme for å bevare liv.
Slik var det med kvinnene og krigen: Mennene dro ut, hustruene ble sittende igjen hjemme med barna, som de alene måtte ta seg av og fø og oppdra. Mennene dro ut for å ta liv, kvinnene ble sittende igjen hjemme for å bevare liv.
I det gamle territoriet hadde demokrater og whigs kjempet om makten. Men i 1855 var det oppstått et nytt parti, som var grunnlagt i Michigan året i forveien og som kalte seg republikanere. Det ga løfter om store fordeler for nybyggerne og ville legge jorden åpen for innvandrende nybrottsmenn uten at den skulle koste en cent. Det ble nybyggernes eget parti.
-- Har du noen gang forsøkt å slutte å drikke?
-- Annen hver dag i ti år!
Å streve videre en dag om gangen, og sette inn og bruke alle de krefter og evner en hadde - det var nybyggerens lodd og forutbestemte tilværelse.
Men hvor dypt Kristina enn ynket de svarte stakkarene, så trodde hun ikke nedslaktning av andre mennsker var den rette måten å hjelpe negrene på. Gud kunne ikke ville at enkelte mennesker skulle ta livet av hverandre i tusenvis for at andre skulle få slippe fri sitt slaveri.
Kapteinen sa at Karl Oskar ville bli en prima soldat og krigsmann, så storbygd og kraftig som han var, og og en nybygger var jo vant til et hardt og anstrengende liv. Selv spøkte Karl Oskar også, og svarte at bare var redd at den store nesen hans ville være i veien når han siktet med geværet.
Bare noen få hundre uvedkommende hadde denne gang deltatt i valget. Dertil kom at bare et fåtall stemmer var blitt kjøpt for whisky, og det var mye bedre whisky enn ved det første guvernørvalget.
Det norske kvinnemennesket var stubborn og sta som en bukk, men riktig flink hvis en bare lot henne gjøre som hun ville, og ikke sa henne imot. De norske var svært lett å komme overens med, så sant en bare lot dem få sin vilje.
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.