Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«Ingen anger» er Tommi Kinnunens fjerde bok på norsk. Boken ble kortlistet til Finlandiaprisen - Finlands største litteraturpris. «Ingen anger» er en gripende beretning om fem finske kvinner som av ulike årsaker har fulgt tyskerne til krig i Norge, og som ved krigens slutt må betale dyrt for valgene sine.
Etter et kort opphold i fengselsleir i Tromsø, må Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera finne veien hjem til Finland på egen hånd, til fots langs minelagte veier. Hodene deres er snauklipte for å markere at de blir ansett for å være «tyskerjenter» eller kollaboratører. På sine vandringer gjennom ødelagte byer og bygder må de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stå til rette for feiltrinnene sine. For det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.
Tommi Kinnunen viser nok en gang at han er en briljant karakterforfatter. «Ingen anger» er en tankevekkende roman om andre verdenskrig fra et kvinneperspektiv, om mange kvinners umulige krigsvalg og skammen som gjerne ledsaget valgene.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788253042794
EAN 9788253042794
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid Etterkrigstiden
Språk Bokmål
Sider 287
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?
I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.
Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.
Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?
Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.
Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.
En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.
Fra min blogg: I Bokhylla
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVarmen kilte huden. Hun lot den trenge inn og nøt det. Lavskrikene, sjelefuglene, som hadde fulgt dem, fløy på nysgjerrige vinger fra trærne og landet like ved, men hun hadde ikke noe å mate dem med.
Hun orket ikke å vende hodet, så hun beveget bare øynene. Hun så grønnfargen på furua og en mørkere nyanse på grana, den lyse grønnheten på bjørka, den grågrønne på vieren og den sølvaktige på starren. Mosen hadde sin egen grønntone, og lyngen også. Bladene på finnmarksporsen blandet inn en snev av rust i det grønne. Tyttebærlyngen hadde en annen farge enn blåbærriset og kreklingen. Purpurmosen stod rødmende grønn. De hadde ikke noe som var likt, ikke en aldri så liten fellesnevner, bare språket avgjorde at alt var grønt. Ordene bestemte hva som ble buntet sammen, og hva som ble holdt utenfor. Grønne, røde, hvite. Menn. Kvinner.
Ikke før i dag hadde hun skjønt hvor lang vei de fortsatt hadde foran seg. Hvor mange flere netter måtte de ligge på den våte bakken? Nå kunne de uansett ikke snu. Mang en reise ville ikke bli påbegynt, mang en stor avgjørelse ikke bli tatt hvis vi hadde visst på forhånd hvor strabasiøst det ville bli. Vi kan bare få ting gjort om vi ikke tenker for mye på det i forveien og etterpå forsøker å glemme alt sammen.