Jo mer man tenker, jo mer innser man at det ikke finnes noe enkelt svar.

Å innta en holdning der flere perspektiver kan eksistere sammen, er den beste forsikringen mot intoleranse og selvrettferdighet. Hvis vi kan holde ut med den uvissheten som en mentaliserende holdning alltid inkluderer, vil vi både fatte bedre beslutninger og være mer ydmyke og tolerante for våre egne feil - og andres.

Å kunne identifisere hva vi føler bidrar til en opplevelse av å være aktør i eget liv ved at følelsene ikke bare blir noe som passivt rammer oss, men er noe vi kan gripe og kontrollere.

Hvis man er traumatisert, er man spent og følsom og havner lett i gjenopplevelser av traumet. Vi kan låne Ken Kellys treffende uttrykk og si at et traumatisert menneske har lett for å havne i
90/10 reaksjoner, det vil si reaksjoner der følelsene først og fremst - kanskje så mye som 90 prosent - har å gjøre med fortiden, og bare i liten grad - kanskje så lite som 10 prosent , - har å gjøre med nåtiden.

Når man utsettes for en traumatisk hendelse, pleier de dominerende følelsene å være frykt, ensomhet og utsatthet. Mange traumatiserte mennesker er derfor svært følsomme for ensomhet - ensomhetsfølelsen vokser til en opplevelse av å være utsatt og hjelpeløs og tilbake i den traumatiske situasjonen på nytt.

Ansiktet er sjelens speil.

En mor som ikke vil se signaler om hvordan far skader barna deres, bidrar til traumet med å gjøre hendelsen enda mer ubegripelig og uvirkelig. Den konkrete hendelsen blir bare en vond drøm eller noe som kanskje aldri har skjedd. Og dette blir svært forvirrende for barnet siden virkelighetsprinsippet ( å kunne skille den indre verden og den ytre virkeligheten ) faller sammen.