Forfatteren skriver i denne boka om sin tippoldemor Martha Kristine, som levde i Romsdalen på 1800-tallet. Hennes drøm var å bli jordmor, men det skulle vise seg å bli en lang vei før målet var nådd.

På tross av at det ble innført lovforbud mot å ta i mot hjelp fra de såkalte hjelpekonene i forbindelse med fødsler, unnlot Romsdalens kvinner å tilkalle jordmor. Årsakene kunne være mange. Noen hadde ikke penger til å betale en jordmor, mens andre ikke hadde noen tiltro til den nye jordmora. Til slutt gikk Martha Kristine rettens vei for å kjempe frem at loven skulle overholdes og at det var hun som hjordmor som skulle tilkalles, og ikke hjelpekonene. Hun vant frem med prinsippene i rettssaken, men det var stort sett på papiret.

Først da Martha Kristine dro til Oslo for å utdanne seg ytterligere, ble hun til slutt anerkjent av Romsdalens kvinner.

Det er en sterk kvinneskikkelse Hoem beskriver i denne boka, og han har i all hovedsak basert seg på historiske kilder. Jeg synes det er helt nydelig å høre ham lese sine egne bøker! Boka er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100 års-jubileum i 2008.

Hoem gjev oss eit innblikk i korleis det kunne vere å vekse opp som kvinne på 1800-talet. Boka er delvis biografisk. Han har brukt ei rekke kjelder, mellom anna kyrkjebøker, folketeljingar og rettsprotokollar. Dette utgjer sjølve reisverket i forteljinga. Deretter diktar han inn ordvekslingar, kjensler, tankar og hendingar som ikkje er råd å finne i noko kjelde. Dette gjer personane til heile menneske av kjøtt og blod. Hoem er flink til å setje forteljinga inn i ei riktig historisk ramme og er tydelig på at enkelte ting er slik som han trur at det kunne ha vore. Eg vil anbefale boka for dei som ønskjer å setje seg betre inn i korleis livet kunne vere for vanlige folk for 200 år sidan.

Var en fantastisk lydbok, som ble lest av Edvard Hoem selv. Forteller om tippoldemora som var en sterk kvinne, som på tidlig 1800-tallet utdanna seg til jordmor. Ho og en jente til gikk over fjellet fra Molde til Oslo for å ta utdanning.

Boka handler om forfatterens tippoldemor, Marta Kristine Nesje. Hun var uvanlig allerede som jentunge - frampå og ikke redd for å se hverken lærer eller prest i øynene. Hun lærte tidlig å lese, og spurte og gravde om alt mellom himmel og jord. Presten sådde et frø i henne allerede som jentunge, da han ymtet frampå om at hun kanskje kunne bli jordmor når hun ble stor nok.
I 1821 gikk Marta Kristine den lange veien fra Nordmøre til hovedstaden for å starte på jordmorutdanningen. Hjemme ventet mann og tre barn, og ni måneder senere kom Marta Kristine tilbake, ferdig utdannet jordmor. Hun stod støtt i diverse stormer livet ga henne og familien, og virket som jordmor i rundt regnet femti år.

Hoem skriver knakende godt, og denne boka er jo egentlig et forspill til den storslåtte slektskrøniken han har skrevet om etterkommerne til Marta Kristine og Hans Nesje.

Jeg har lest den reviderte og utvidede utgaven av romanen. I og med at denne utgavene ikke finnes her på Bokelskere.no, legger jeg link til et innlegg jeg skrev om 2018 utgivelsen her. Boken likte jeg veldig, veldig godt. En helt utrolig kvinne Hoem har skrevet om. En roman som er en blanding av fakta og dikting. .

Link til blogginnlegget jeg har skrevet om romanan

Dette var en svært interessant historisk roman. Jeg visste virkelig ingen ting om jordmødre i Norge på 1800-tallet og her lærte jeg mye. Men samtidig er dette en roman om hvordan mennesker hadde det, om menn som dro i krigen, om barn som døde og om uår da det ikke var mye å spise. Det er en tynn roman, men skrevet i Hoems vakre språkdrakt og en av flere bøker om hans familie. Sammen utgjør de et vakkert bilde.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Her er en kronologisk oversikt over bøker jeg har lest i år.