Min kjære Tasha, dra til havet. Du hører ikke hjemme her. Du vil se frykt og sinne. Du vil se hat og angst. Hvis du er i stand til bare å se det uten å føle det, vil du være trygg. Vær ikke redd for frykt, bare se frykten, så vil den ikke berøre deg.

Lyset var kommet inn i hennes verden, og hun var begynt å blomstre. Våren berørte henne i dypet av hennes sjel.

Dette var hennes livs historie. Skyggen og skjønnheten danset sin dans inni henne og utenfor henne.

Hun ble født en mørk natt med et enslig skrik. Det var som om hun var forutbestemt til å tolke mørkets rike og det enslige skrikets rike. Denne natten ble hun kronet, hun fikk et kjennetegn, og fra da av fulgte det henne for hvert skritt, for hvert hjerteslag, for hver gjerning.

Og så, under et møte blant de eldre, husket de plutselig at ikke alle var stygge. De husket Tasha, som om hun hadde tatt skjønnheten fra dem alle. Hun var våren slik den kunne vise seg på det vakreste.

Hun er bare ti år, og hun er så sterk. Hun er bare ti år, og hun er så levende. Hun er bare ti år, og hun er så gammel. Hvordan kan jeg tjene dette barnet?

Hun var så vakker, selv om vakker ikke var det rette ordet. Hun var hinsides ord. Det var for sterkt. Av og til gjorde det vondt.

Da Ceyon så henne første gang, visste han at hun kom til å bli vakker, for vakker til å holde ut. Han så de dype øynene hennes, og i dem så han den dypeste kilden han noen gang hadde sett. De var så dype, så mørke. Han visste at denne jenta var født til en annerledes reise. Han så dette, og han kjente både dyp kjærlighet og dyp frykt på samme tid.

Hvis du virkelig ønsker å bli en kunstner, en virtuos på livets fiolin, bør du bli med meg. Trinn tre venter på deg.