Ingen hylle
2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Med "Kreta-døgn" har Tove Nilsen skrevet sin hyllest til den greske øya som hun har besøkt og utviklet et nært forhold til gjennom 25 år. På samme måte som i "Lystreise" (1995) veves det litterære og det personlige sammen til levende og varme portretter av steder og mennesker, også slik de kan sees i forandring og ofte med et humoristisk glimt. Vi møter blant andre Costas som driver landsbyens taverna og Michaelis som dyrker hamp bak hotellet mens han planlegger arkeologiske ekspedisjoner for turister.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788249514816
EAN 9788249514816
Serie Oktobers bestselgere
Språk Bokmål
Sider 259
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg trodde at jeg hadde en roman foran meg, og ble i utgangspunktet nokså overrasket over at dette nærmest var en selvbiografi om forfatterens eget forhold til Kreta. Da overraskelsen hadde lagt seg, var jeg klar til å nyte boka.
Jeg er selv Hellas-elsker, og Tove Nilsens beskrivelse av Kreta var besnærende. Jeg kunne bokstavlig talt kjenne lukten av sjø, sol og gresk mat. Det er åpenbart at forfatteren har kommet nærmere inn på lokalbefolkningen enn hva den jevne turist opplever. Dermed klarer hun også å se turistene med grekernes egne øyne. Historiene om restauranteieren Kostas, som til tross for utmerkede råvarer på kjøkkenet opplever et sviktende salg fordi ingen gidder å gå opp bakken til hans restaurant, er nok dessverre en del av virkeligheten. Istedet velger turistene de kjipe restaurantene langs stranda. Hvem sa at gresk mat er kjedelig? Like kjedelig som norsk mat, dersom det norske kjøkken utelukkende skulle vurderes etter kvaliteten på veikro-maten langs vårt langstrakte land.
Ellers var en del av forfatterens tanker rundt grekernes syn på oss turister ikke akkurat noen bombe. Noen ganger syntes jeg at jeg som leser kom vel nært inn på forfatteren, men i det store og hele balanserte hun det hele rimelig greit.
Boka var egnet til å fremkalle egne minner om mange Hellas-ferier, og fikk meg til å lengte tilbake til dette gjestfrie landet, som er omgitt av asurblått hav og brennende sol. Nettopp det vi enkle turister vanligvis lengter etter ...
Den perfekte boken å lese en uke før jeg skal tilbake til Kreta for første gang på 30 år. Tove Nilsen har vært der så mange ganger at hun har satt sammen opplevelsene sine til det hun kaller en bokreise. Den gir seg ut for å være dokumentarisk men etterhvert avsløres det at dette bare er essensen av Nilsens reiser. En oppdiktet reise basert på alle de virkelige reisene - og dette fungerer svært godt. Nilsen fokuserer mer på lokalbefolkningen og det "hverdagslige" enn turistattraksjoner og strandliv. Jeg kan nesten lukte maten, og ser for meg både dyr og planter samt tårnuglen som seiler over dem sammen med flaggermus. Det eneste jeg synes kan bli litt langtekkelig og utbroderende er Nilsens beskrivelser av Norge til lokalbefolkningen. Det er nok ment å fungere som en kontrast til Kreta, men når man som jeg er klar for å dykke inn i middelhavslivet har jeg ingen behov for hjemlige referanser. Boken er godt skrevet og selv om den ikke får 6 kan det godt hende jeg leser den igjen.
Snart må vi hjem til klokkeslett og plikter, da vil jaget på dagene og ikke bare dagene, men livet til å virke som om det løper fra oss, men foreløpig teller hvert øyeblikk, hvert bilde øyet kan ta imot.
Han sier at vi må komme tilbake i mai, når mimosa, margeritter og appelsintrær blomstrer så det dufter søtt av sitrus overalt.
Han legger avisa på bakken og begynner å binde opp hengekøya så langt unna hønsene som mulig, mellom et sitrontre og et fikentre.
Meterlange istapper som henger lik mordvåpen fra takene når man går på jobb om morgenen. Norge er virkelig litt av en tilstand. Ville man byttet mot evig palmesus?
(...) og som Tunstrøm flere ganger har sitert: At det å reise også betyr å gjenfinne biter av sin egen fortid og å møte den man ikke lenger er.
Spenningen ved å ankomme steder hvor man ikke aner hva man skal få se og hvem man skal møte. Gleden over å ikke være alene i det fremmede.