Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.»
Kanskje er det nettopp derfor Tomas Sjödin er blitt en høyt verdsatt skribent.
Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det særlig er tre temaer som går igjen: tiden, kjærligheten og troen. Sjödin protesterer mot prestasjonssamfunnet og alt-vi-må-rekke-før-vi-dør-jaget. Han beskriver kjærlighetens gode krav og viser hvordan troen leter seg inn i alle livets kriker og kroker og alltid er en del av det hele.
Forlag Vårt land forlag
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788293368045
EAN 9788293368045
Språk Bokmål
Sider 189
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFordommer har sjelden noe med virkeligheten å gjøre, de forteller som oftest mest om bæreren.
Og kommer vi ikke dit vi skulle, kan det like fullt tenkes at vi kommer dit vi skal.
Gråte gjør vi når vi kommer hjem. Gråt er i sannhet et av sorgens språk, og av og til kan gråten komme når gleden ikke kan rommes i smil og latter, men tårene er også et uttrykk for at man har et sted å gjøre av seg, at det finnes noen som kjenner en.
Det finnes alltid et godt ord å si om et medmenneske. Si det!
Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er bonus.
Så i stedet for en blomst, hvorfor ikke gi bort litt hvile?
En vei til avspenning kan paradoksalt nok gå gjennom å utsette seg selv for påkjenning. Den økende interessen for pilgrimsvandringer er i så måte et svært gledelig tegn i tiden. I vandringen ligger en hvile og av og til en redning.
For det skjer noe håpefullt hver gang noen tør å blottlegge sin hjelpeløshet og noen avstår fra å utnytte den.
Det er først når en gjør noe, at man forstår hvorfor man burde gjøre det.
Når noen av de vi har rundt oss sukker tungt over forpliktelser som har hopet seg opp, så kan vi jo enten gi en håndsrekning eller bare minne den andre om at det ikke er verdens undergang om huset står uvasket i noen dager til, at det vi hadde planlagt, kan flyttes fram på ubestemt tid. Det kommer en sommer til. Og et år til, for den saks skyld. I et lengre perspektiv er et enkelt år forsvinnende kort tid.
Kan hende skjuler denne hverdagstanken en aldri så liten dirk til all slags kjærlighet. Kunsten å elske og å bli elsket er i høy grad et spørsmål om ikke å holde for hardt i hverandre.
Høres spennende/interessant ut.
Fjerner bøker etterhvert som de blir lest.
Men lista blir bare lenger og lenger. Hm, merkelig.