2024
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Mississippi, 1980: Klokken tre om natten ikler Bobby Western seg våtdrakt og dykker ned i et mørkt hav. I et styrtet fly på havbunnen ser han ni døde passasjerer fastspent i setene, med flytende hår og tomme blikk. Den tiende passasjeren og flyets svarte boks er borte. Etter dette hjemsøkes Bobby Western av politimenn og myndigheter, av spøkelset etter faren som var med på oppfinnelsen av atombomben, og ikke minst av kjærligheten til søsteren som mistet forstanden. En av de største amerikanske forfatterne i vår tid, Cormac McCarthy, er endelig tilbake med en kompleks, dyp og elegant roman. Med Passasjeren leverer han nok et slagferdig epos om maskulinitet, krig, død, tap og skjønnhet. Boken utgis samtidig i Norge som i USA og England.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788205577015
EAN 9788205577015
Serie Bobby og Alicia Western (1)
Omtalt tid 1980-1989
Språk Bokmål
Sider 405
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ikke la deg lure, dette er ikke en thriller, men en slags intellektuell reise over mange temaer, fysikk (kvantum mekanikk), matematikk, filosofi og schisofereni, kjærlighet og myndighetenes behov for å «kvitte seg» med brysomme personer. Det beste med denne boka er dens fantastiske dialoger, resten er nesten bare fyllstoff, men ikke dårlig sådan.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketUansett hvor man går av toget har det vært reisemålet hele veien. Jeg har studert mye og lært lite.
Du har vel ikke glass.
På kjøkkenet.
Western skulle til å reise seg.
Jeg tror ikke du har lyst til å gå ut dit.
Han satte seg igjen.
Det er ikke noe vakkert syn. Vasken er så full av tallerkener at man må gå ut for å pisse.
Har du peiling på biler?
Nei.
Det var en Dodge. En trimmet Hemi. Svært rask. Den
kunne kjøre forbi alt unntatt bensinstasjoner.
Enkelte kvelder gjorde han opp bål på stranden og satt der inntullet i pleddet sitt…
Flammene krenget i vinden og sjøspruten freste i den brennende veden. Han så den brenne til kull. Glørne blusset og spaknet og blusset og filler av ild skjente bortover stranden i mørket.
Jeg satt ved dette bordet sammen med en venn av
meg for en stund siden mens Carlos satt ved sitt bord sam-
men med to andre menn. Ikke livvaktene. De sitter alltid ute i
foajeen der de har full oversikt. Men ved det bordet der borte
satt tre kvinner og jeg la merke til at kelnerne viste dem
respekt på den europeiske gamlemåten. Særlig den eldste av
kvinnene. Da Marcello og vennene hans gikk stanset de ved
bordet og Carlos bøyde seg og grep anstandsdamens hånd og
sa noe til henne på italiensk og de andre to mennene gjorde
det samme. De brydde seg overhode ikke om de to andre
kvinnene. Men idet de foretok sitt lille bukk la Marcellos ven-
ner venstre hånd over hjertet, og da de hadde gått ville ven-
nen min vite om det var en siciliansk greie. Det med hånden
på hjertet. Ja, sa jeg. Det er veldig typisk siciliansk. Det er for
å hindre 38-kaliberen fra å gli ned i kvinnens suppe.
Folk vil ha kompensasjon for lidelsene sine. Det får de sjelden.
Her er en historie. Den siste av alle menn står alene i universet mens det mørkner omkring ham. Han sørger over alt og alle med en enkelt sorg. Av de ynkelige og utpinte restene av det som en gang var hans sjel vil han ikke finne noe han kan bruke til å tilvirke den minste gudelignende gjenstand til å lede ham gjennom disse siste av dager.
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?