Naturligvis velter den offentlige mening seg gjerne i sentimentale stemninger. For den er hele verden en kino eller fjernsynsskjerm med konstant gående såpeoperaer, som pådyttes oss av alle de profesjonelle verdensforbedrerne. Massemedienes store hore forsyner oss med globale begivenheter alle steder fra, men den usammenhengende larmen er nettopp ment til å tildekke et gapende intet.

Hvis man vil gripe den offentlige mening i Vesten, må man huske at den konsekvent ikke tar realitetene på alvor.

Kampen om oppmerksomhet blant radiobølgene gjorde at det lønte seg å pakke enhver hendelse inn i en kommentar slik at tilhøreren skulle få følelsen av at han tenkte selv når han lyttet til herretenkerne. Dermed ble han i lengden mye lettere å påvirke enn om han hadde blitt overlatt til seg selv og sin ettertanke.

Vi lever i en tid hvor det eneste man egentlig frykter, er sannheten. Et hemmelighetsfullt ord, ikke sant? Man vet aldri hva som skjuler seg bak det. Man vil ikke vite det. Man unngår det. Men det sprer frykt.

Det evige Frankrike hadde plikt til å stemme i med en sublim kjærlighetsarie i takt med den globale tidsånden, uten et sekund å bry seg om å tenke over hvordan det skulle kunne trekke seg fra affæren når toget gikk av sporet.

Vesten, som var infisert med permanent skyldfølelse, lette alltid etter konkrete grunner til å vedlikeholde denne, aller helst drive den opp enda noen hakk.

To leire står mot hverandre. Den ene tror på undere. Den andre gjør det ikke lenger. Leiren som har bevart troen, kan flytte fjell. Den vil seire. Hos den andre har tvilen ødelagt enhver livskraft. Den vil bli beseiret.

Frankrike har gitt etter. Det uopprettelige er fullført. Noen form for tilbakevending til fortiden er heretter umulig; man kan til nød regne med noen lokale kompromisser som kan fremforhandles her og der når styrkeforholdet tillater det. Resten av verden, som hittil har holdt pusten, tar resultatet til etterretning og utnytter situasjonen; den må uansett velge side og ta konsekvensene avhengig av hvilken leir den havner i.

Det finnes bare èn verden, en verden som oversvømmes av livet selv. Mitt land er som en elv som går over sine bredder. En elv av sperma, som tømmer seg i Vesten.

Hver dag blir dere tutet ørene fulle av samvittighetsgnagets spesialister, som det vrimler av i Vesten. Og alt dere har klart å gjøre, er å velte dere i samvittighetskvaler nå og da, med bønn om at tingene må forbli som de er så lenge som mulig. Dere skulle holdt fast ved deres vestlige stolthet. Kanskje den ville gjort dere mer handlingsdyktige? Og nå skjelver dere av angst. En ugjenkallelig skjebne venter dere. Det er umulig å unnslippe den, velfortjent som den er, og ingen kommer til å gjøre motstand. Nettopp dèt demonstrerer hvor langt forfallet er kommet.