Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken inneholder de tre bøkene Kornet og freden (1955), Steinen blømer (1963) og Kapellet (1967). Handlingen tar til mot slutten av 1600-tallet, og den første boken følger den flotte, men svake Pål Tyyskiäinen og hans vakre, viljesterke kone Kerttu. Deres etterkommere får oppleve harde kår på 1700-tallet, da bøndene i norskbygden får øynene opp for verdiene i skogen og finnene synker ned i husmannskår. Men finnene bevarer sine skikker og sitt finske språk, også utover på 1800-tallet. Dette er starten på en ny tid, og finnene drømmer om å få bygd sin egen kirke, slik at de endelig kan føle seg som likeverdige.
Omtale fra forlaget
Finnskogtrilogien er nå for første gang samlet i ett bind. Åsta Holth er kanskje mest kjent for sine romaner fra Finnskogene. I trilogien Kornet og freden (1955), Steinen blømer (1963) og Kapellet (1967) følger hun de finske innvandrerne som kom til området gjennom to århundrer. Det er et på alle måter storslått historisk romanverk Holth har skrevet. Med stor innlevelse og fortellerteft skildrer hun finnenes vanskelige liv som nybyggere. Med etterord av Aud Korbøl.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788205300484
EAN 9788205300484
Genre Historisk litteratur Klassisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet 1700-tallet 1600-tallet
Omtalt sted Hedmark
Språk Nynorsk
Sider 218
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.
Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!
Fra tid til annen kommer man over bøker som treffer en. Åsta Holth skriver så forsiktig men samtidig så intenst om det hverdagslige livet på Finnskogen. Ingen observasjon er for liten og ingen følelse for uvesentlig. Hun skilderer dem presist og samtidig sårt på dagligmålet. Hun har åpnet denne ukjente delen av Norge for meg. Jeg er henne evig takknemlig for det.
Sitat om Vappo: "Bryst hadde ho så godt som ikkje. Men såpass vaksin var ho at ho ikkje torde sjå på Mattis. Så lita og fin og glad ho var. Nett ei slik som ein fekk hug til å vera snill imot".
Kjenner du våren i skogane i nord? Det er der det er vår. Enda han kjem ikkje med brask og bram, han smyg på tå som ein lørdagsfriar. Han kviskrer stilt og smeikande og kakker lint på ruta. Han ber berre om ein liten prat gjennom dørsprekken. Men han banker snart sterkare, noe snur på seg og puster søvntungt der inne. Og våren blir meir og meir høgmælt, han nynner, plystrer, syng - til slutt knasar han ruta, stormer inn og tek henne i fang. Henne - skogens vaknande jord. Han er strid og mjuk, han er overmodig og vill og glad, og samstundes græt han saman med henne tårer av lengt og letting. Jorda blir varm i fangtaket hans. Og livet bobler, i strupen på orrhanen som danser med raue bryn, i tiuren med det frodande og knepprande nebbet, i brestande knoppar og susande sava, i det englekvite mylder av kvitveis og i hestehovens overmodige solfarge. Bån skulle komma til om våren. Alle bån skulle bli fødde til stigande verme og veksande lys.
Ein mann får aldri veta kor mange varme tankar som er stukne, strokne, stoppa inn i tøyet hans. Han får aldri visst det minste om den brå gleda som kan fara igjennom eit kvinnehjarta når ho ser han i eit vellykka plagg som ho har lagt så mye av seg sjølv i.
Og alle visste og at det var så som så med dyden til meir enn ei av dei som stod brur. Men det var rart med foreldre, dei hadde alltid vore så mykje betre i alle ting, dei.
Å slå fiendar i hel i krig, det var Guds og kongens vilje, og soldatens plikt og kall. Men trampe i tilsådd jord - ?