Elgen visste ikke hva for et stygt dyr politimannen var, så den ble ikke det grann redd.

Er ikke illusjonen som en slags natt for tanken, en natt som vi fyller med drømmer?

Jeg har utviklet en intens avsky for klisne søtsuppesangere. Frank Sinatra er Den syngende sukkerlake

Du kom til skogen for å skyte, men skogen skjøt tilbake.

Hvis man vil lære å stole på seg selv, anbefaler jeg å påta seg ansvaret for noe. Det kan være et barn, eller det kan være potteplanter. Da begynner man å forstå sine egne begrensninger. Og det er der alt begynner.

Rommet var så stille at det virket som om tiden ikke lenger var delt inn i sekunder.

Men jeg er en splintret trestamme; lynet har slått ned i min sjel [...]

Mannen avdekoreres, han blir den svarte dressen. Han blir svarte biler i byen.

Se på den store, honningule månen som henger der ute i den mørke luften. Den venter på at du skal fortrylle den, og hvis du spiller, vil den komme nærmere jorden.

Kanskje taksidermisten tenkte på Henry som et familiemedlem [...], så han kunne behandles med den grettenheten vi reserverer for dem vi står nærmest.

Like fort som et menneske med sans for bøker legger fra seg en dårlig detektivroman det blir tilbudt i en bokhandel, uten å bla i den engang, snudde han ryggen til bordet vårt og gikk ut av røkesalongen.

Det var eit liv uten jubel og magi, eg overlevde meir enn levde på den tida.

Jeg forsto at ja, kanskje var jeg en maur i en maurtue, en gulvplanke i parketten, jeg skulle ikke legge igjen kraftige spor i verdens historie, men jeg kunne legge igjen spor i menneskers hjerte, akkurat som de hadde lagt igjen spor i hjertet mitt. Jeg så opp fra maurtuen og sa til meg selv: "Man skal aldri undervurdere små menneskeliv. Fordi det ikke finnes små menneskeliv."

Et menneske kan overleve bare på håp. Jeg håper bare at jeg har nok av det på lager fremover.

En giftig venninne er verre enn tyve fiender!

Teppe på teppe. Jeg burde begynne å skrive dikt.

I just think it's bad when a boy looks at a girl and thinks that the way he sees the girl is better then the girl actually is.

Det er som når du skrur kontrasten på TV helt ned og lyset helt opp. Du ser ikke noe. Men det er et bilde i bildet, og hvis du kniper øynene sammen og myser, kan du føle hva det bildet er.

De blygrå skyene fikk sakte et islett av svart, som endelig gikk over i natt. Kort og godt en variant av melankolien. Som om det bare fantes to farger i verden, grått og svart, som skiftet frem og tilbake med jevne mellomrom.

Og den middelaldrende innehaveren med de bedrøvelige øynene satt konstant bak skranken. Han manglet to fingre, og etter utseende å dømme var han av dem som aldri får til noen ting. Et vaskeekte eksemplar av arten - fisket opp etter å ha ligget i bløt natten over i tynt, blått blekk, en sjel som uhell, motgang og nederlag hadde satt sin farge på. Man følte trang til å legge ham i en glassmonter og dra ham med til naturfagstimen. Homo nihilsuccsessus. Enhver som så mannen måtte mer eller mindre kjenne hvordan humøret svant. Ikke så få ville bli ergelige (det er noen som blir forarget når de ser bedrøvelige eksemplarer av menneskeheten).