Ingen hylle
2014
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Hun rydder i tingene sine, de flyter utover trebenken, utover de andre jentenes ting. Jeg spør om hun vil komme hjem til meg i morgen.
- Visste du at jeg fyller fjorten på tirsdag?
- Gjør du? Nei, det visste jeg ikke."
"Ung jente, voksen mann" er en åpen og hemmelighetsfull fortelling om to som møter hverandre og faller for hverandre. Hjemme hos ham er det bare de to. Men hver for seg lever de svært forskjellige liv. Og kjærlighetshistorien de deler er ulik for ham og for henne.
NORLI DEBUTANTPRIS 2013
OSLOPRISEN 2013 - Årets litteratur
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788249512898
EAN 9788249512898
Språk Bokmål
Sider 120
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Norli debutantpris 2013
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg likte denne boka veldig, veldig godt, og jeg gleder meg til flere bøker fra Fjæren. Alle setningene virker veldig gjennomtenkte, og jeg liker hvordan forfatteren fremhever det unge skjøre (håret, de lange bena, den bleke huden, leppene og øynene) mot det gamle grove (rynkene i panna, linjene i ansiktet, hendene og kroppen). Til tross for dette rynket jeg ikke på nesa en eneste gang gjennom boka, Fjæren får det hele til å fremstå fint og naturlig. De passer sammen.
Jeg synes likevel at det til tider var vanskelig å henge med på hvem som sier hva. Jeg måtte flere ganger lese avsnittene igjen og igjen, siden det ikke kommer frem hvem som sier hva før siste setning i avsnittene. Dette er slitsomt. Jeg mener ikke at det burde stå "mann" etterfulgt av et kolon, men det hadde kommet tydeligere frem hvis ikke skrivemåten til jenta og skrivemåten til mannen var identiske. Mannen og jenta er til tider så like (sta, avvisende, drømmende og tankefulle) at jeg ville fått mer ut av boka hvis jeg måtte slippe å tenke på hvem som fortalte hva. Pluss for Nabokov-preferansen, jeg var redd boka ville være nærmest en kopi av Lolita, men det var den langt ifra.
Jeg er imponert!
Leste denne i bokklubben vår. Imponerende godt skrevet at en 19-åring(?).
Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?
Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.
Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.
Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]
Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.
Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:
De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).
Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com
Meget sterk firer! Men likte Forbruk i september enda bedre, derfor en firer.
...og det er kanskje noe av det vondeste, å gi noe, å blottstille seg uten å få respons.
Vi kunne gjort oss rike på nysgjerrighet.
Sofie tar hånden min og vi danser til vi ikke kjenner oss tunge og mette lenger, jeg tror vi tenker på det samme da, i hvert fall føles det sånn, jeg ser det på måten vi smiler bekreftende til hverandre på, at vi tenker på alt vi har i vente. Vi vet ikke hva det er, men etter all rødvinen og dansingen tror vi det blir bra.
Jeg smiler flere meter over sykkelen, for jeg er atten nå og kan kjenne igjen en løgn.
(...) jeg kjenner jeg har det bedre enn på lenge, at jeg ikke tenker noe særlig på deg annet enn akkurat nå, da jeg tenkte at jeg ikke tenkte på deg.
Han får ikke vite det. At å skrive er å krype inn i noe, feste seg til noe, det er ikke å være flue på veggen, men å la seg synke inn i den, analysere treslag og maling, finne mønster og lage nye, skildre mugg og fuktighet, aldri holde igjen, hvem eier veggen og hvem eide den, hvem skal eie den, hvem skal ordne opp i alt rotet som finnes på innsiden, det er slik det er, skrivingen, jeg bruker den og jeg former den og kaster den iblant, henter den frem igjen og jeg skriver om deg eller ham eller kanskje til og med du, kanskje jeg elsker deg, går inn i det, ikke så mye at det gjør vondt, som noen sier at det gjør, at det treffer så hardt, som et plutselig steinras gjennom kroppen, det er ikke sånn, jeg skriver at du er her og jeg lytter til det, jeg finnes i huden din og du får ikke vite det.
Jeg løper opp trappene til barndomshjemmet mitt, finner jenterommet forlatt i en uskyldighet jeg ikke lenger kan gi det.
Jeg våkner aldri opp hos deg. Vi er et maleri hvor fargene er på sitt klareste om natten, vi elsker dette maleriet, av to mennesker uten alder.
Jeg har begynt å trives alene, jeg står opp tidlig og lager havregrøt og drikker te, gjør i stand sykkelen før jeg drar ut, og jeg bruker lang tid, aldri har jeg følt meg like oppmerksom, jeg hører på gresshoppene i veikanten, de spiller hver morgen, på gressinstrumengene sine, små knappenåler, jeg sykler i varme og regn og du bare venter, i et hus i Roma, for meg er du blitt et hus, et stort hus, et stort lioner, det er så mye du koster, det er så mye det føles, det er så mye jeg ofrer, hver gang.
Målet er å lese 52 bøker i løpet av 2014. Hver bok som fullføres legges til listen.
52 bøker ble nådd 8.oktober. Jeg fortsetter å legge til bøker i listen utover de 52 :)
"Alle" lager julekalender. På Sølvberget plukket vi 2015 ut korte bøker og filmer - kortere enn 150 sider eller 90 minutter spilletid for filmene. (Folk har det for travelt til å lese mursteiner før jul, var tanken vår). Denne listen inneholder bøkene vi valgte ut.