Har du hørt om Stanford Prison Experiment? Det har du nok, om du har lest litt populærpsykologi. Men om det er nytt for deg er altså saken denne: Philip Zimbardo bestemte seg for å lede et sosialpsykologisk eksperiment knyttet til mellommenneskelige relasjoner i fengsel i 1971. Eksperimentet var i og for seg interessant, men det var ikke på langt nær så store forventninger knyttet til prosjektet som det kunne ha vært. Zimbardo og medhjelperne forventet å finne litt forskjellig, men det de fant var så banebrytende og sjokkerende at eksperimentet har etablert seg som en del av både populærkultur og folk flests kjennskap til psykologi.

Zimbardo inviterte en gruppe helt tilfeldige mennesker (studenter) til å delta i eksperimentet. Planen var at halvparten helt tilfeldig skulle velges til å være fengselsvakter, og den andre halvparten skulle være fanger. Vaktene fikk uniformer og mørke solbriller. Fangene fikk også egne uniformer. Det var et viktig poeng at det var helt tilfeldig hvem som ble hva før eksperimentet, men etterpå er det jo selve kjernen. Rollespillet havnet nemlig ut av kontroll, der de helt vanlige, tilfeldige menneskene som fungerte som fengselsvakter ble svært brutale både fysisk og psykisk og fangene ble svært underkuet og motløse. Toppen av kransekaka var at Zimbardo selv, som skulle fungere som fengselsdirektør, ble en del av eksperimentet, der han unnlot å stoppe det og mistet litt av kontakten med sin egentlige rolle (psykologen og forskeren). Det var Zimbardos date, også psykolog, som stoppet prosjektet da hun ganske tilfeldig fikk innsikt i de sjokkerende handlingene som utspilte seg i fengslet.

Det gikk ikke mer enn noen timer før de første tegnene til disse ekstreme rollene begynte å vise seg, og eksperimentet, som skulle vare to uker, ble altså avsluttet etter 6 brutale dager.

Stillbilder fra Stanford Prison Experiment

Zimbardo snublet over noe svært viktig: var det faktisk sånn at hvem som helst kunne gjøre onde ting? Milgram-eksperimentet hadde funnet sted ikke så veldig mange årene i forkant. Finnes det egentlig ikke “bad apples”, men “bad barrels”? Er det omgivelsene og ikke personene som gjør at onde handlinger blir begått? I så fall må det røskes i dine og mine forventninger om at vi aldri verden ville ha vært onde – at det er en vesensforskjell mellom gode og onde mennesker. Hva om alle kan være onde? Hva da?

Eksperimentet ble bemerkelsesverdig relevant i 2004, da de sjokkerende bildene av amerikanske soldater som poserte med svært nedverdigede fanger i fengselet Abu Ghraib. lakk ut i offentligheten. Misbruket lignet skummelt mye på det de hadde sett tretti år tidligere i et oppdiktet fengsel i kjelleren på Stanford. Det ble slått hardt ned på soldatene. 17 ble fjernet fra jobben sin, 11 siktet for “dereliction of duty”, misbruk og ulike grader av vold og deretter dømt i krigsrett. De strengeste straffene gikk til soldatene Charles Graner og hans tidligere forlovede Lynndie England, som fikk henholdsvis ti og tre års fengsel for handlingene sine.

Lynndie England jobbet i fengselet Abu Ghraib.

Særlig England har blitt stående som ondskapen selv i ettermælet, og det ble et voldsomt mediastyr (ikke overraskende), med svært mange som uttalte sin avsky mot soldatene og deres handlinger. Hvordan kunne amerikanske soldater oppføre seg sånn? Det måtte jo være snakk om gjennområtne epler som lurte seg inn i forsvaret.

Eller?

Zimbardos eksperiment viser at det måtte det slett ikke. Og det er det som er hele poenget hans i denne boka, der han snakker om blant annet tilstandene i Abu Ghraib. Han tar selvsagt avstand fra misbruket, men han mener at det er eplekassa som gjør eplene råtne, og at man kan luke ut så mange enkeltepler man vil, men problemet vil fortsatt ikke være løst.

Han mener blant annet at håndteringen av slike situasjoner (som på ingen måte begrenser seg til Abu Ghraib, det finnes mange eksempler der for eksempel soldater begår overgrep og overtramp) er designet ut fra helt feil grunnlag. Han mener også at hvis ondskap kan ramme hvem som helst, er det viktig å være bevisst på dette. Man må være bevisst sine egne grenser, bevisst generelle fallgruver og bevisst at det kanskje ikke er noe som heter råtne epler. Han kommer med en rekke råd om hvordan man kan holde seg selv i nakken og sjekke at man ikke er i ferd med å gå i en av de mange fellene.

Det skal for øvrig sies at eksperimentet har fått en del kritikk, også av Zimbardo selv. Det er selvsagt et stort etisk problem at mennesker ble forvandlet til misbrukere og ofre i et eksperiment (ikke kjempegodt betalt, heller), og at Zimbardo selv fungerte som både del av eksperimentet og en nøytral kontrollperson. Eksperimentet kan heller ikke gjenskapes uten problemer (selvsagt grunnet de etiske problemstillingene). Men det føyer det seg inn i rekken av undersøkelser som viser at skillet mellom godt og ondt slett ikke er så klart som vi aller helst vil ha det til.

Alt i alt en interessant bok. Naturlig nok sentrert i stor grad rundt Zimbardos eget eksperiment (han beskriver det ned til ganske liten detalj), men det er ok. Kunne nok ha blitt kuttet ned en del, men beskrivelsene av eksperimentet er interessante i seg selv, ikke bare i det store bildet av ondskap og onde handlinger. Anbefales videre.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.