Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
The Dinner Party is about 37-year-old Undis Brekke who returns to the farming community she grew up in, in order to teach Norwegian at the local college, even though she is thoroughly fed up with students. She arrives just in time for the annual Christmas dinner at the faculty for Nordic studies, where she is forced to confront various scraps and pieces of her own childhood and adolescence that she has attempted to sweep under the carpet. Betrayal, hope and anxiety, writer’s block, male and female exes, pre-menstrual syndrome, childhood friends and parents are all potent ingredients in this portrait of a woman who is struggling to keep her head above water. How can you defend your own values, how can you see your own retina, how can you approach your own mother and how can you eat a whole, charcoaled sheep’s head … the novel addresses all these issues. Foreign Sales: Denmark, Gyldendal Praise "a real pageturner about longing and self-deception - brilliantly written with lots of black humour" Kamille "Few Norwegian writers can depict life's gravity with a more liberating lightness than Gunnhild Øyehaug" ***** (5/6 stars) VG "Incredibly well composed ... an impressively tight and fast-paced novel" Bergens Tidende "It's exhilaratingly well written, it's sharp and it's terrible and it's very recognizable - also for for those who have never set foot on a small town university ... The abrupt zoomings and all the layers lying there talking with each other makes the novel a feast" NRK "As is fitting for this excellent entertainer, there is also darkness and seriousness in Øyehaug's writing. Little by little Undis takes shape as a vulnerable little girl, betrayed by her mother and an outcast at school. The caricature of the failed academic gets an undertone of desperation and trauma. Undis Brekke is a pleasurable crisis novel that you'll be loath to put down" Aftenposten "A funny, unusually well-written book ... moves elegantly from vivid depictions of the disgusting head which is about to be eaten, through sharp observations of professors of Norwegian at a party, to more vulnerable sections on longing, growing up and a difficult mother-daughter relationship" Dagsavisen "Art and life are connected in Øyehaug's book, which achieves both, by sharpening its skills in at least two important verbs: thinking and looking." Dagens Næringsliv
Forlag Kolon
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788205457706
EAN 9788205457706
Språk Nynorsk
Sider 125
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Undis betyr «elsket av nornene» og de norrøne skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld, kan knapt ønske seg mer enn hva Undis – og Øyehaug - har å tilby. I boka fortettes en rad menneskeskjebner i en forrykende miks av sex, alkohol, død og litteraturteori.
Fortellingen sirkler rundt et julebord – med smalahovud og amaretto på menyen – blant de språk- og litteraturansatte ved Distriktshøgskulen i Eitre, men har avgreininger både bakover og framover i tid. Komposisjonen er ikke vanskelig å følge, men den er forbausende rik og kompleks til å være en stutt fortelling på bare litt over 100 sider. Øyehaug har samtidig en penn som er så lettbeint, smidig og humoristisk at det er nærmest umulig ikke å sluke den lille boka i ett jafs - kanskje ikke så ulikt hvordan man best bør tilnærme seg et saueøye?
Hvis du mistenker at poststrukturalisme har noe med direktiver fra EU å gjøre, så vil du gå glipp av noen finurlige intellektuelle pek i romanen, men romanens smertefulle humor er allment tilgjengelig. Øyehaug lar nornene utsette Undis for en kaskade av sosial motgang, psykisk forfall, seksuell forvirring og kroppslige nedrigheter, men aldri uten overskudd, sympati eller vidd. Og antagelig et par doser selvironi.
Øyehaug har nok ikke direkte opplevd det Undis utsettes for, men det hindrer henne ikke i å kommentere og alludere til livet utenfor boka og autonomiestetikken. Selv om både Øyehaug og Undis tidvis kræsjlander - Undis i et forsøk på å nå fram til 40 og Øyehaug i å skrive en ny roman - så er nornene likevel rause nok til å la begge få en ny og bedre skjebne.
Noen bøker bare hater man. Synd, men sant ...
Hovedpersonen Undis Brekke flytter til den gamle hjembygda si for sin nye jobb (hun er lektor). Det nærmer seg jul, og Undis blir invitert av sine nye kolleger på julemiddag og julemiddagen består ikke av annet enn smalahove, noe Undis aldri har spist før. Hun kjenner noen av folka fra før og noen er fremmede. Hun får vite om en mørk hendelse om hun som hadde jobben før Undis tok over, og hun selv er fascinert over en av mennene som er der til tross for at Undis er i et forhold. Hun er sammen med en kvinne og selv om de har vært sammen i en del år er hun usikker på sin egen legning. Vil Undis mestre sin nye jobb, og vil hun trives i sin gamle hjembygd eller var det en feiltagelse av henne å reise tilbake? Og vil hun noen gang "finne seg selv"?
Dette er en av de mest irriterende bøkene jeg har lest så langt i år av mange forskjellige grunner. Det var mange årsaker til at jeg ikke likte boka, nesten for mange. For det første likte jeg ikke hovedpersonen Undis i det hele tatt. Hun er sykelig opptatt av PMS, er fryktelig vinglete og man vet på en måte ikke hvor man har henne. Bipersonene rundt henne ble for vage og vanskelig å komme innpå. Jeg fikk ikke noe interesse av å vite mer om noen av dem. De ble alle for pappfiguraktige.
Jeg syntes også at boka hadde for lite handling til tross for at boka er ganske kort. Ofte føltes det ut som om handlingen ikke førte noe sted. Det sto på stedet hvil, og syntes at de samme få episodene som var ble bare gjentatt og gjentatt. Med tanke på at dette er en mørk roman med humor i, forventer man jo å få en slags medfølelse for hovedpersonen og samtidig kanskje synes dette er festlig på en sær måte, men boka ga meg ærlig talt ingenting. Den ga meg hverken spenning, jeg fikk ingen sympati for hovedpersonen og boka var langt i fra festlig. Jeg syns den ble bare masete og jeg mener at livet hennes ikke var så patetisk og håpløs som Undis Brekke skulle ha det til.
Dette blir en kortere anmeldelse enn til vanlig fra min side for jeg orker ikke å bruke mer tid på å skrive mer om boka. Boka Undis Brekke likte jeg ikke på noen måte. Det var hverken min sjanger, min type humor eller en bok å kose seg med. Jeg ble bare lettet over å bli ferdig med boka for det er kjipt å lese en bok som ikke gir noe tilbake ...
Boka bygges opp som en PMS-periode og avsluttes med en forsløsning, herlig.
38 år gamle Undis, kommer fra ei lita bygd på Sunnmøre. Hun har bodd mange år "ute", men nå er hun tilbake som lektor i nordisk på høyskolen.
Før hun tiltrer deltar Undis på den årlige julemiddagen til skolens nordiskkollegium. Det serveres smalahove, noe Undis aldri har satt til livs før.
Under middagen kommer minner fra barne-og ungdomstida fram i dagen igjen. Mesteparten har Undis feid under teppet, men nå må hun ta stilling til både smått og stort.
Bra start, men det blir litt for spesielt underveis. Plusspoeng for nydelig nynorsk.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHo stod der, naken, og Edmund lo, og spurde om ho nokosinne hadde høyrt om intimbarbering. Det hadde ho ikke. Tullar du, sa han, vantru, og Elvira forstod på måten han lo på han kanskje aldri hadde sett korleis kvinner faktisk kunne sjå ut, trass at dei faktisk var i Kolve/Eitre [...]
Hit. Hit skulle eg altså, tilbake til denne bygda som eg hadde villa røme frå heile livet.
Dette hadde tatt nokre år å forstå: at ersom ein brått kjende ein desperat trong til å kvitte seg med eigne kroppsdelar, berre sparke av seg kropp og sjel (mens ein gjerne brølte, eller freste), slik ein sparka av seg tunge, tronge støvlar, var det hormon som var på spel, og ikkje berre ei viss oppfatting av eksistensen, og ein sjølv i han. Om ein brått blei konfronterande sjølv om ein elles heldt seg unna konfrontasjonar, om ein til og med vart ufin, skarp, direkte, om ein helte øll i hovudet på nokon, om ein slengde si eiga veske i bakken midt på Torgalmenningen klokka halv tre om natta i fullt raseri så leppestift og bind og anna veskeinnhald rausa utover, om ein ville slå opp med alle ein kjede, om ein kjende at NO! var det berre NOK! med ALT!, om ein stod på kanten av Sverresborg festning og såg ned på trafikken på E 39 og kjede at ein burde hoppe, kan hende var ein då premenstruell. Somme ville nok påstå: Ein var eit menneske. Dette var allmennmenneskeleg. Men etter mange år som kvinne kunne ein no faktisk ha kviskra, skjult bak handflata: Men det kan også vere PMS. I'm sorry.