På randen av Vigeland. Roy Jacobsen.
I dag er det 150 år siden Gustav Vigeland ble født. Ja, han som laga den parken som alle har et eller annet forhold til. Noen har tatt på Sinnataggen, andre har kutta hodet av den, alle har sett den - og de fleste andre skulpturene har kommet i skyggen av den og Monolitten. I denne lille, sterke, fine og som alltid velskrevne boka av ordkunstneren Roy Jacobsen tar han oss med til den andre kunstnerens park - og herfra går historien om livet, mora, faren, havet, kjærligheten og døden, på en sånn måte som bare store forfattere klarer å formidle det.
Les den.

Hah! Dette er belønningen for å lese Roy Jacobsen kronologisk.

Han har aldri lagt skjul på at mange av romanene henter stoff fra hans eget liv. Denne bittelille boka er mørtel i det reisverket. Hvis du har lest Seierherrene og Videunderbarn, forteller Jacobsen i denne boka om personene og hendelsene om inspirerte romanene, uten å si det direkte. Utgangspunktet er morens død, og familiehemmeligheter som ble avslørt etterpå.

Jeg skal ikke røpe mer enn det, bare si at den nesten heroiske skildringen av nordnorsk fattigdom i begynnelsen av Seierherrene fikk et nytt lys for meg etter at jeg leste denne. Navet i alt dette er Vigelandsparken, og Jacobsen fletter parkens historie og familiens historie sammen på mesterlig vis. Han har aldri skrevet en avslutning med mer punch enn i denne boka, som du leser på en halvtime. Sterkt anbefalt!

«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»

Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder. Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:

«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»

Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere.

En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:

«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

.

Bøker som er lest i 2019.

Jeg leser meg gjennom forfatterskapet! Påbegynt sommeren 2019.