«Min venn Matt er en smarting. Han vet alt. Alt! Hvorfor fugler kan fly, men ikke mennesker- dritten deres er dødelig for dem som går under; hva sjiraffmammaen gjør når hun kjefter på sjiraffungen- strekker den opp; når det er aller verst å pelle seg i nesa- når du nettopp har pelt deg i ræva; hvordan du kan vite størrelsen på dingsen til en mann uten å se etter- ved å holde rundt den; hvor treåndene og fjellåndene møtes for å danse om natta- ved foten av hverandre. Han vet også når kuene vil og når de ikke vil; hvilke vannhull som er djupe og hvilke vannhull som er grunne; hvor de døde havner når de dør; hvilke skyer som er regnskyer og hvilke som virvler opp støv… Lista er uendelig. Lista over alt det Matt veit.» Min venn Matt og Horen Hena

På de fleste små steder er det som de fleste spiller en rolle. Det samme gjelder i en venneflokk. Iallfall i landsbyen niåringen Kimo bor i og i venneflokken han er del av. Den består bare av fire faste medlemmer; Matt er den som har svaret på alt. Eller nesten alt. De få gangene han gir deg et galt svar, får han deg til å; «[…]føle deg dum. Som om det er din skyld at du var så dum at du trodde på ham. Som om han tulla og fleipa med deg og du beit på.» Golam er en av få muslimer i landsbyen og har et nydelig og et avvæpnende smil. Så er det Hena; hun vet ikke like mye Matt, men takket være at hennes fars store landeiendom har hun en litt overlegen væremåte som gjør at alle guttene gledelig lystrer hennes minste vink. Kimo, hovedpersonen, er den store og sterke, og siden Henas ordrer ofte innebærer kroppsarbeid, er han også den som mest ambivalent i gruppen i forhold til Hena.

Firkløveren bor i en landsby, i et navnløst østafrikansk land på slutten av 1980-tallet, og er skiller seg ikke noe spesielt ut fra sine jevnaldrende. De går på landsbyens skole, som er drevet av misjonærer, er ennå unge nok til å se eventyr rundt neste hjørne og naive nok til å jage etter den. Til og med når det betyr at de må følge Matts innfall om å dra hjemmefra midt på kvelden og gå tjue kilometer til nærmeste by, der den årlige dansen for åndene finner sted.

Det faktum at landsbyen har vært spart for konsekvensene av det politiske kaoset som runger i sentrale strøk i landet, har lullet de voksne til å tro at de vil bli spart, og barna til å glemme om de voksnes samtaler om slikt nesten like fort de overhører ryktedelingen og spekulasjonene. Men det blir det raskt slutt på.

Mens Kimo, Matt, Hena og Golam tar en snarvei gjennom skogen nær landsbyen, kommer de over en brutal scene. Senere kommer geriljaen som kjemper mot regjeringen og kidnapper de hvite misjonærene, og ikke lenge etter forsvinner moren, faren og bestemor Lærpupp (egentlig heter hun Pearl, men både Kimo og bestevennene kaller bestemoren kaller henne aldri noe annet når de er sammen).

Nå er kaoset som har gjort store deler av landet til en slagmark, som har sendt tusener på tusener på flukt og skapt en sultkatastrofe som har vakt internasjonal oppmerksomhet, plutselig her- i landsbyen. Eventyret er slutt, og de fire vennene må brått bli langt mer voksne enn sinnet eller kroppen er klar for.

Forlaget kaller «Min venn Matt og horen Hena» et «rystende møte med noen av de mørkeste sidene ved virkeligheten.» Kanskje er jeg blitt nummen, men boka er verken brutal, mørk rystende. Den er ikke en gang spesielt blodig, enda store deler av den handler om og skildrer en borgerkrig.

Hovedskylden for at boka aldri traff meg, skyldes ene og alene at boka mister enhver flik av troverdighet etter noen og nitti sider. Fra nittifire for å være presis. Da jeg var ferdig med å lese scenen og kom til side hundre, visste jeg at jeg ville lese de hundre og tjueto som gjensto bare av plikt. Jeg var ikke frustrert. Jeg var ikke skuffa. Bare likegyldig.

Styr unna.

Tittel: Minn venn Matt og horen Hena»
Utgitt: 1993
Forlag: Pax forlag
Sider: 222

Terningkast: 2