Det var hverdagens trivielle snikmyrderi

Vi lengter etter solen, men føler oss sikrest i måneskinn

...forstod hun hvorfor mennesker har et hode, og hva det vil si, og at evnen til å tenke må brukes.

Det er sjelden søsken kjenner hverandre. De spiser sammen, sover ofte i samme værelse, puster inn den samme luften. Men utenfor hjemmet skilles deres veier. De har sine egne kamerater, interesser og opplevelser. Og det er for mye tvang i det daglige samværet til at de frivillig vil ha noe med hverandre å gjøre. Et besynderlig hat kan også oppstå mellom dem. De føler seg utspionert. Ingen handling, selv den intimeste, kan foregå upåaktet. De kan ikke være sinte, sørge eller gruble i fred engang. De har ikke noe sted de kan være alene med sin søkende, voksende erkjennelse av livets vesen. Så lærer de seg etter hvert til å være alene når de er sammen, fordi det er like nødvendig om å puste og spise. De blir lukket i ansiktet og lukket i sinnet. De bygger en liten mur av uimottagelighet rundt seg og krevet den blir respektert. De bygger den opp med rå ord og en selvgod mine og er nærtangende og mottagelig som sneglen i sitt skall. De betrakter hverandre som et nødvendig onde på samme måte som de betrakter de alltid tilstedeværende foreldre. Og de røper seg aldri, utlevere ikke sitt innerste vesen. Selvopptatte og ensomme har de bare et overfladisk kjennskap til hverandre, et engang fastslått inntrykk som de trassig og vanskelig blir kvitt, som all barndommens tro og tvil.

Dette kan ikke være alt. Livet må være et annet sted. Min
tid må komme.

"Ikke det at jeg betyr noe, hvem gjør vel det, seire og nederlag, skammen og anerkjennelsen, alt ender jo i taushet, forsvinner til slutt i glemselens høye gress. Det er det som er karakteristisk for oss mennesker, at vi brisker oss over vår egen tilværelse, vi oppfører oss som om den betyr noe, og "glemmer" de store linjene: menneskehetens historie og universet.

"Du må aldri la noen fortelle deg at du ikke hører til i denne verden"

I learn by going where I have to go

We all be speaking different because we all are having different growing-up life, but we can all be understanding each other if we just take the time to listen well

Why will I fill up the world with sad children that are not having a chance to go to school. Why make the world to be one big, sad, silent place becauce all the children are not having a voice.

Den som kunne få gi noen noe en gang, ikke bare bestandig ta
imot. Det er så ensomt å gå alene med en ufruktbar sjel; man vet ikke
hva man skal finne på for å føle at man er noe og betyr noe og få litt
aktelse for seg selv.

"Å bringe den du er i samsvar med hvor du kommer fra og hvor du vil hen"

....At det hun forestilte seg, var reelt, stilte jeg ingen spørsmål ved; den eneste jeg kjente, var fortvilelsen over ikke å ha vært i stand til å forhindre at det skulle skje. Ennå skulle det ta mange år før jeg forsto at hennes vrangforestillinger, akkurat som konspirasjonsteorier, alltid har en liten kjerne av sannhet i seg som tillater tankene og bevisstheten å hekte seg på, å underkaste seg.

Hun har mange ganger gjort noe for siste gang, uten å vite at det var siste gang.

Sterke historier kan forandre historien
Pappas historier forandra nok bare meg
Jeg bar fortellingene hans
som en rustning
av annerledeshet

Før de blir bevisste, vil de aldri gjøre opprør, og først når de har gjort opprør, kan de bli bevisste.

Anger gjer ikkje om på fortida

Life turns on a dime.

Quotes:
"Sometimes fate is like a small sandstorm that keeps changing directions. You change direkction but the sandstorm chaes you. You turn again, but the storm adjust....why? Because this storm isn't something that blew in from far away..This storm is you.Something inside you. ..
But one thing is certian. When you come out of the storm you won't be the same person who walked in. That's what this storm is all about.

"You can never put it back together like it was"

"Every one of us is losing something precious to us. Lost opportunities, lost possibilites, fellings we can never get back again. That's the part of what it means to be alive. But inside our heads at least that where I imagine it - there's a little room where we store those memories. A room like the stacks in this library. And to understand the workings of our own hearts we have to keep on making new reference cards. We have to dust things off every once in a while, let in fresh air, change the water in the flower vases. In other words, you'll live forever in your own private library"

Silence is something you can actually hear