Avslutter året med fine refleksjoner/erfaringer rundt fugletitting. Bildøen velger å ta seg et "fugleår", altså et år hvor hun dyrker interessen fugletitting (som hun bare såvidt hadde vært borti forut). Boka følger henner gjennom året, men mest som essay-aktige refleksjoner. Hun trekker inn spennende fakta om en del fuglearter og ser på fugler i både små og store sammenhenger. Boka fordeler fokuset sitt mellom fugler, fugletittere og Bildøen selv, og de tre delene er elegant fletta sammen på en måte som gjør boka både personlig og informativ.

Boka var en julegave til meg valgt med kirurgisk presisjon, da jeg har fundert på fugletitting lenge. Jeg har ikke kasta meg uti noe, og kan fremdeles knapt navnet på noen fugler - men det er noe oppbyggelig med å bruke fritiden på å forstå og beundre naturen. Og særlig det ekstra nivået en hver tur ut døra får, når en kan dra kjensel på fuglesang, kjenne igjen fuglearter og forstå oppførselen deres. Boka viser fint hvor spennende en slik hobby kan være - men det kommer også frem at det krever en del arbeid å bli dyktig. Kanskje er det denne terskelen som gjør at jeg ikke har grepet fatt i det selv?

Boka er også (nok) en dyster advarsel om hvilken vei det bærer hen for naturen og artsmangfoldet. Bildøen prøver også å peke på noen positive utviklingstrender, men de er forsvinnende små i forhold de voldsomme negative endringene som skjer i fuglebestander og -habitat. Obligatorisk førstegangstjeneste burde vært bytta ut (eller supplert med) obligatorisk speidertjeneste.

Forfatteren, Brit Bildøen, bestemte seg for å følge trekkfuglene i ett år og det ble til denne boken. Jeg har kost meg godt med den, men samtidig er det skremmende lesning - vi MÅ bli mye flinkere til å ta vare på naturen, dyrene og fuglene rundt oss - de er uerstattelige!

«Eg henger ut meisebollar til småfuglane og matar skjorene i nabolaget med usalta peanøtter. Eg sluker historier om fuglar som flyg høgt og langt, ser gjerne fugleprogram på tv og har begynt å få ei ganske bra samling med fuglebøker. Eg frydar meg over nøttekråkene som kvar seinsommar kjem for å plukke kongler frå ei cembrafuru — eit slags pinjetre — i gata der vi bur, og som brukar ei veleigna kløft i vår eiga furu som nøtteknekkar. Eg lar det gjerne henge igjen litt eple i trea til sidensvansen, som kjem inn til byen i store flokkar om hausten for å meske seg i frukthagane. Kvart år er det like spennande å sjå kor mange ungar gråmåsen har klekt ut på stabburstaket ved sommarhuset vårt på Veiholmen. Men eg veit ikkje stort om desse fuglane som eg likar å betrakte. Korleis dei lever, kva dei lever av, kvar i verda dei er når eg ikkje ser og høyrer dei.»

Jeg kjenner meg igjen i Brit Bildøens beskrivelse av egen kompetanse i boken Over land og hav Eit år med trekkfuglar før hun startet sitt prosjekt som boken handler om. Det hun lærte deler hun med oss i boken. En bok som var verdt å lese.