Vi følger Otto Silbermann, en rik og vellykket jødisk forretningsmann i Tyskland. Etter Krystallnatten faller livet hans sammen. Han mister hjem, jobb og rettigheter, og ender opp på evig flukt. Ikke ut av landet, men rundt omkring i Tyskland. Tog blir redningen hans. Han reiser fra by til by, lever på perronger, i kupéer, på kafeer og billige pensjonater. Hele tiden på vakt. Hele tiden redd.
Han er ingen klassisk helt. Tvert imot er han ofte selvsentrert, pengefiksert og vanskelig å like. Han klamrer seg lenge til formuen sin, til statusen sin og til forestillingen om at «dette kan da ikke gjelde meg». Nettopp dette blir hans tragedie. Han nøler, venter, håper at det skal ordne seg, og mister verdifull tid. Som leser kan man ta seg i å bli irritert på ham, ja nesten tenke: sånn går det når du ikke forstår alvoret.
Selv om historien er fiksjon, er den skrevet midt i det som skjer. Boschwitz skrev boka i 1938, mens jødeforfølgelsene pågikk, og det gir teksten en helt egen nerve. Dette er ikke ettertidens refleksjon, men panikk, uro og desperasjon fanget i øyeblikket på en nøkternt og kjølig språk.

Når jeg startet å lese denne boken tenkte jeg på "Prosessen" av Kafka. Etter hvert glir historien mer over i en beskrivelse av et liv som går i oppløsning både på det ytre og det indre plan. Fortellingen oppleves som svært realistisk og aktuell.

Romaner med handling fra Tyskland i mellomkrigstiden