Å lese boken er skremmende lesing. Men det som er mest skremmende er at Putin fortsatt sitter med makten i Russland.

Min oppfatning av Russlands tilstand har fulgt nesten akkurat samme utvikling som Gessen beskriver vestlige mediers dekning av landet. Putin virket først som en sterk leder som Russland kanskje trengte; etterhvert med noen "autokratiske tendenser"; og først for noen år siden ble det klart for alle at Russland har blitt et udemokratisk tyranni igjen. Men Gessen viser at for de som fulgte med, var denne utviklingen åpenbar allerede tidlig på 2000-tallet.

Jeg husker da jeg selv for første gang ble overbevist om at Putin ikke var en god statsleder. Det var da russiske styrker i 2014 invaderte Ukraina. Putin erklærte klart og tydelig, uten forbehold, i et TV-sendt intervju, at det ikke var noen russiske styrker i Ukraina. Det ble etter en stund helt klart at dette var en ren løgn; det hadde vært tusenvis av russiske styrker på Krim som hadde hjulpet opprørerne, med russiske våpen og russiske offiserer. Putin gikk selvfølgelig bare delvis tilbake på løgnen sin og hevdet at de var "frivillige", og ikke sendt av det russiske militæret. Men selv om dette hadde vært sant (noe som er latterlig), var min oppfatning av Putin forandret for alltid: han var en løgner som aldri kan stoles på.

Men dette var en løgn jeg måtte investere litt tid og energi på å være helt sikker på at ikke var sann. Putin og hans hjelpere passer vanligvis på å ha et tynt lag av legitimitet og usikkerhet rundt alt de gjør; de innrømmer aldri direkte løgn, brudd på menneskerettigheter og demokrati, og så videre. Men det er et veldig tynt lag. Før jeg leste denne boken, skjønte jeg aldri helt hva som er poenget med et så tynt lag av legitimitet; hvorfor det gamle Sovjet og andre autokratier på død og liv skal legimitisere sin brutalitet, så åpenbart motivert av et ønske av kontroll og makt, med helt absurde forklaringer.

(Det samme gjelder vel politikk i friere land, men forklaringene der er sjelden like absurde, da handlingene sjelden er like brutale.)

Denne bokens eksempler på Putins brutalitet viser klart hvor nyttig det er å ha et lag av usikkerhet rundt hva som faktisk har skjedd. Hundre gisler døde av gass pumpet inn i et teater i Moskva da russiske soldater stormet det; men kanskje det bare var en taktisk feil? Hundrevis av barn ble drept mens russiske stridsvogner skjøt inn i en skole i Beslan; men kanskje brannen egentlig ble satt av terroristene? Frittalende journalister får konsekvent dødstrusler; men om Putin ville ha dem bort, kunne han jo bare ha drept dem?

Men det er nettopp når noen faktisk blir myrdet at jeg får høre om det, og oppdaterer min oppfatning av Russland. Når en opposisjonspolitiker blir skutt og drept på høylys dag. Når en tidligere KGB-agent dør av radioaktiv gift som kun produseres i Russland. Når en aktivist forgiftes, nesten dør, og så får en av de som forgiftet ham til å innrømme mordforsøket over telefon.

Men hva hadde jeg aldri hørt om? At Garry Kasparov, under valgkampen hans mot Putin, ble utsatt for en av de sykeste drapstrusler jeg har hørt om: en pose egg ble sluppet i bakken for å emulere et pistolskudd, hvoretter en mann sprutet ketsjup på skjorten hans, og løp vekk (ved hjelp av det lokale politiet). Dette, etter at myndighetene konstant satte hindringer for valgkampen hans, truet lokale forretninger mot å hjelpe Kasparov, og sendte hemmelig politi for å overvåke ham, uten å legge skjul på det. Hva er poenget med å holde tilbake, når så lite overlates til fantasien? Jo, det ekstremt tynne laget av usikkerhet gjør jobben sin effektivt: Til tross for at jeg kjenner godt til Kasparov, har lest om ham, og til og med hørt timesvis med intervjuer av ham, hadde jeg aldri hørt om denne episoden. Hadde han blitt myrdet, ville jeg selvfølgelig visst om det.

Og selv om han hadde blitt myrdet, kunne det jo vært et lokalt initiativ; og det var det gjerne. Putin kan alltid hevde at han ikke var direkte involvert. Men Gessen viser hvor åpenbart det var, nesten fra første stund, at Putin til syvende og sist står bak en organisert undertrykking av fri presse og demokratisk aktivitet i Russland.

Hun går litt langt på noen punkter; det er ikke en følelsesløs og systematisk analyse av alle fakta fra alle sider. Hun har et standpunkt, og ser på alle situasjoner ut ifra det standpunktet. Men selv etter å ha undersøkt noen av de kunkrete punktene litt dypere, er det klart for meg at hun i det store og hele har rett. Putin har hele tiden søkt å undergrave ytringsfrihet og rettstaten, ved hjelp av vold, mord og ren brutalitet; og det har vært åpenbart i flere tiår. Konklusjonen jeg dro i 2014 var helt riktig, men jeg (og mediene som dannet mitt bilde av Putin før dette) skulle ha lagt merke til det langt tidligere.

Så hva er løsningen? Som alltid; et kompromissløst krav til sannheten, full ærlighet, og total åpenhet der det er mulig. Hvis noen lyver om noe én gang, bør du anse alt de sier siden som løgn. Om noen med vilje sier noe misvisende én gang, bør du anse alt de siden sier som misvisende. Om noen er mindre åpne enn de kunne vært om en prosess, bør du alltid anta at de skjuler noe annet. Og siden du ikke aner hvor alvorlig det "andre" er (bombing av leilighetsblokker og mord av hundrevis i hovedstaden for å konsolidere sin makt? Ordre om å gasse et teater for å drepe så mange gisler som mulig, for å ha et påskudd til å styrke kontrollen over landet?), har du sjelden råd til å la tvilen komme noen til fordel. Feil kan begås, men da må de klart innrømmes, beklages, og rettes på. Bevisst mangel på åpenhet bør være diskvalifiserende for din respekt og lojalitet.

--

Det er i hvert fall hva jeg tok fra Gessens bok, selv om hun ikke akkurat analyserer det på denne måten. Det er en god historie, og handler om Russlands moderne politiske historie generelt, ikke bare Putin. Hun skriver godt, og boken var en fryd å lese.

I 1979 sa han Putin. "En dag skal jeg bli leder i Russland.