Bokelskere.no

Leseperiode: Mandag 8. september - søndag 21. september

Jeg ser at vi leser flere ulike utgaver av denne romanen, (Far Goriot)
Jeg har Verdensbibliotekets utgave fra 2010, så det blir den jeg går ut fra når jeg planlegger denne felleslesingen.

Verdensbibliotekets utgave har fire kapitler. Denne første tråden omhandler de to første kapitlene:
"(I) Et pensjonat" og "(II) Rastignacs inntog i sosietetsverdenen".
Kapitlene utgjør tilsammen ca. 130 sider.

Hvilken utgave har du, og hvordan er den inndelt?

Kapittel II i Verdensbibliotekets utgave slutter slik:

"Alt går som planlagt," sa Vautrin.
"Men jeg er ikke Deres medsammensvorne lenger," sa Eugene.
"Jeg vet det," avbrøt Vautrin. "De er fortsatt bare et barn. De stanser opp foran porten og studerer detaljene."

Linker:
LESESIRKEL 14/15. Ev2: "Far Goriot". TRÅD 2
LESESIRKEL 14/15: Honoré de Balzac
LESESIRKEL 14/15: Forslag til Ev2
LESESIRKEL 14/15 (Lesesirkelens hovedtråd)

Noen dager før vi er ferdig med første leseøkt (19.09) lager jeg en ny tråd (TRÅD 2) for resten av romanen.

VELKOMMEN MED INNLEGG

Hei,

Jeg håper de fleste nå har lest de to første kapitlene (delene) av Far Goriot

Det har vært mange interessante og lærerike innlegg i denne tråden.
Og takk for det.
De neste to ukene leser vi resten av romanen.

Velkommen med nye innlegg her
(LESESIRKEL 14/15. Ev2: "Far Goriot". TRÅD 2)

Å ja, eg gløymde å kommentere denne observasjonen; mot slutten av kapittel 1 er Rastignac på vitjing hjå de Beauséant, der også fru de Langeais er til stades. Dei starter å snakke om far Goriot, og i løpet av samtalen omtaler Langeais Goriot som både Foriot, Moriot, Loriot og Doriot.

Er fru de Langeais berre litt vimsete, eller er ho med vilje nedlatande ved å seie feil namn (eg heller mot det siste). Og til de som er franskkyndige, får nokon av desse "feilvariantane" ei spesiell tyding på fransk? Omlag som om nokon skulle kalle herr Røyset for Tøyset, mener eg?

Den engelske oversetteren bruker de samme navnene: Foriot, Moriot, Noriot, Joriot, Loriot. Jeg er enig med deg. Jeg tror også hun tuller med navnet for å vise sin forakt for mannen. Og jeg får en følelse av at forakten stammer fra hvordan Goriot skaffet seg sin formue.

Nå har jeg også kommet i mål med de to første kapitlene og har gjort meg noen tanker så langt.

Jeg får ikke helt tak i hva Balzac vil fortelle oss. Han avkler og sosieteten og refser tidens moral, og er heller ikke nådig mot mennesker lenger nede på den sosiale rangstigen. Kynikeren (eller realisten?) Vautrin lar pariserne få gjennomgå: «Prøv å gå to skritt i Paris uten å oppdage slik djevelsk snusk!» (s. 133). Han har utvilsomt rett når han i sin lange enetale angriper ulikhetene for loven.

Studenten Eugène Rastignac vil tjene raske penger og bli en del av denne sosieteten. Det er mulig jeg har lest for fort, men hans motivasjon er uklar for meg. Vil han innynde seg hos her Goriots døtre for å bidra til en forsoning mellom dem og faren? Eller tar hans egen grådighet overhånd? På et tidlig trinn i sin utvikling har Rastignac selv noen refleksjoner omkring dette: «Det som moralfilosofene kaller menneskehjertets avgrunner, er egentlig lite annet enn egeninteressenes ufrivillige impulser som er emne for så mange svulstige erklæringer, alle disse følelsenes dramatiske vendinger, er egentlig bare kald beregning med nytelsen som formål» (s. 144). Men Rastignacs utvikling går likevel én vei. Han er ennå ikke blitt «en så durkdreven taktiker at han kunne vurdere og beregne utfallet av enhver situasjon. Hans tanker svevde omkring på horisonten som lette skyer, og selv om de ikke var like bitre og skarpe som Vautrins, ville de antakelig ha avgitt en nokså stram odør om de ble underlagt en samvittighetens ildprøve.»

Et litt pussig sammentreff; Ellen skriver en kommentar til min omtale av Tove Janssons Den ærlige bedrageren, der følgende setning finnes: «Hvis man prøver av alle krefter, til det ytterste, må det da ikke være hensikten som teller mest, mer enn hvordan det gikk til slutt?» I Far Goriot sier kynikeren og fristeren Vautrin: «Jeg betrakter enhver handling som et middel, og har ikke øye for annet enn målet». (s. 197). Begge rører ved den kjente problemstillingen om hensikten helliger middelet.

Herr Goriot er et slags knutepunkt i fortellingen, selv om så langt spiller en perifer rolle. Han lever med sitt selvbedrag og sin livsløgn. Jeg er enig med den av dere som skriver at «jeg vet om jeg skal synes synd på han eller bli irritert over han» (fritt etter hukommelsen). Far Goriot sier til Rastignac: "En gang vil De forstå at man blir lykkeligere av sine barns lykke, enn av sin egen» (s. 162). Det kan jeg være med på. Men far Goriots døtre er da på ingen måte lykkelige… all farens oppofrelse til tross. Tidlig i boken er Goriot omtalt som en syndebukk. Jeg er spent på hvordan Balzac vil bruke denne ulykkelige og hjelpeløse mannen videre i fortellingen.

Balzac har mange skarpe observasjoner og gode formuleringer og metaforer. Min største innvendig er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver. Jeg er enig med Turdus: «Jeg gleder meg over stilen til Balzac, men sammenlignet med Dostojevskij synes jeg ikke han når særlig dypt, og hva drivkraft angår så tror jeg mye mer på skikkelsene jeg møter hos Dostojevskij.» Jeg savner for eksempel Hugos og Elliots forståelse for og varme i beskrivelse av personene. De forsonende trekkene, selv når handlingene deres ikke er gode og «riktige».

Du sier det så bra, Lillevi: Min største innvending er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver.
Det sies at dette er realisme, og det stemmer sikkert - som litterær retning. Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem, og absolutt alle bare synes å være kyniske og opptatte av egennytten de kan ha av andre mennesker. Jeg synes også det ble en del kjedelige transportetapper og svulstige partier som ved siden av kynismen virker merkelig. Den humoren som er der, er heller ikke av det lune slaget, så jeg vet ikke helt. Er i gang med lesingen i bolk to nå, og synes det går lettere. Vi får se...

Litterære retninger kan jeg lite om. Jeg ser i Store norske leksikon at realismen beskrives, som du sier Bjørg, som en retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig. Videre at realismen tok avstand fra romantikkens dyrking av fantasi og følelsesliv. Av de som nevnes som realismens fremste representanter, har jeg foruten nå Balzac, lest George Elliot, Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj og Alexander Kielland. Etter mitt syn, gir de sistnevnte et langt mer nyansert syn på menneskesinnet enn Balzac, i hvert fall det han viser i Far Goriot.

Du skriver, Bjørg: Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem…

At livet og virkeligheten kan beskrives objektivt tror jeg ikke på. Vi lever, for å sette det på spissen, alle i vår egen virkelighet. Jeg kan oppleve en situasjon diametralt motsatt av deg, uten at man kan si at min opplevelse er sannere eller riktigere enn din. Det er vel her de forsonende trekkene, som vi begge savner hos Balzac’s personer, kommer inn. Jeg synes at både Elliot, Turgenjev og Tolstoj gir meg en dypere forståelse for hvorfor deres personer handler som de gjør. Dermed kan jeg forstå dem og føle en sympati med dem, selv om deres handlinger sårer og rammer deres medmennesker. Dette som et forsøk på å utdype hva jeg savner hos Balzac.

Jeg greide ikke helt å slippe taket i den siste setningen i kapittel 2:

"De stanser opp foran porten og studerer detaljene."

Ikke fikk jeg noen av de andre oversettelsene til å henge på greip heller. Trygve Norum er kanskje nærmest.

Jeg er nesten 100 prosent sikker på at den siste setningen inneholder et gammelt uttrykk fra teaterverdenen: Du finner link her til lingvist Agnés Perrions forklaring angående "les bagatelles de la porte."

Uttrykket ble opprinnelig brukt for å lokke til seg tilskuere til de omreisendes skuespill og ble plassert på veggen/døra som en slags "teaser." Deretter tok det en mer erotisk form, og i følge Agnés Perrion, som både har skrevet ordbøker fra teaterverdenen og en mer erotisk utgave, er "la porte" eller døra en metafor for kvinnen og uttrykket kan oversettes med "forspill."

Den belgiske kunsteren Félicien Rops (1833-1898) illusterer dette godt i sin erotiske tegning kalt Les bagatelles de la porte.

Ordboka til Agnes Perrion Les bagatelles de la porte ligger på amazon.com og kan lastes ned, for de som kan fransk.

Er jeg inne på noe?

I et forord til den engelske utgaven "Father Goriot", kan jeg lese at Balzac ble beskyldt av datidens kritikere for å være noe vulgær.

Hvis jeg forsiktig skal prøve meg på en oversettelse, så blir det noe sånt : "De er fortsatt bare et barn. De holder dem til forspillet." Eller kanskje "De stanser ved forspillet." Trygve Norum har oversatt det med: "De nøyer dem med litt kurtise ved porten."

Fascinerende hvordan kvinnene på denne tiden var prisgitt hvem de ble gift med, samtidig som det tydelig er de som styrte sosietetslivet når de først var (godt) gift.

Pengar er ikkje det det eingang var, i alle fall ikkje einingane. Dei fleste hugsar sikkert at franc var i bruk fram til euroen kom rundt årtusenskiftet, og at ein franc var lik 100 centime. Men det er mange andre penge-einingar i forteljinga som er ukjende for meg, slik som sou, ecu og louisdor. Er der andre i tillegg som eg har gløymt å nevne?

Eg har søkt litt på wikipedia og diverse andre stadar for å finne ut noko om kor mykje dei ulike penge-einingane er verdt i forhold til einannan, og det er ikkje alltid wikipedia stemmer med det som Balzac angir i boka.

sou
I følge wikipedia forsvann mynteininga etter den franske revolusjonen, men 5 centime-mynten arva sou-namnet. Eg har ikkje fått med meg nokon passasjer i boka hittil som seier noko om kor mykje ein sou er verdt i forhold til andre mynteiningar.

ecu
Side 116:
Agathe hadde 200 franc, men Laure hadde 50 ecuer. Dei sender til saman 350 franc. Altså må 1 ecu tilsvare 3 franc. På engelsk wikipedia blir det påstått at ecu som mynteining forsvann etter den franske revolusjonen, men at namnet vart nytta om 5 franc-myntar.

Det er også verdt å merke seg at ECU (european currency unit) også var ei nemning som var i bruk under førebuingane til å innføre euro.

louisdor(gull-Ludvig)
Side 177:
Rastignac vinn 7200 franc på rulett. Han gir bort 10 louisdor til ein vennleg mann, og gjeng derifrå med 7000 franc. Altså må 1 loiusdor tilsvare 20 franc. Men den engelske wikipedia-sida for Lois d’or påstår at denne mynten under Ludvig XVIII, som regjerte under handlinga for boka, var ein 10 franc-mynt.

Artig å grave litt i dette. Men er det kanskje nokon av felleslesarane som er myntsamlarar eller av annan grunn er spesielt interessert i gamle mynteiningar, og som har meir presis informasjon?

Morsomt innlegg, jeg hadde også tenkt å søke litt, men det forsvant for meg. Kikket litt kjapt på Wikipedia nå; under Napoleon hadde de visst 20-franc 'Napoleoner', og Ludvig XVIII overtok myntrekka til Napoleon i 1814. Skiftet bare ut portrettet (http://en.wikipedia.org/wiki/Napol%C3%A9on_(coin) ); kanskje ikke utenkelig at disse myntene ble kalt louisdorer?

Da har jeg lest ferdig første leseøkt.
Jeg opplever heller ikke far Goriot som hovedpersonen, men når jeg leste om boken på nettet før vi startet lesingen så sto det at bokens hovedperson var Rastignac og det er sånn jeg oppfatter det også.
Syntes synd på den gamle mannen som lever og ånder for døtrene sine og får så lite tilbake fra dem, selv om han syntes han er verdens heldigste far.
Jeg elsker hestene som trekker dem, jeg skulle ønske jeg kunne være den lille hunden som sitter på fanget deres. Jeg lever av deres gleder.
Kanskje Rastignac kan bedre forholdet mellom far Goriot og døtrene.

Nå er jeg ferdig med kap 1 og 2. Deler mange av tankene som er sagt her allerede. Synes at hovedpersonen så langt ikke er far Goriot, men han er jo med som et bakteppe i boka så langt. Hvis Balzac også har med de samme karakterene i mange ulike romaner (den menneskelige komedie) vil det vel bare være mulig å få se en flik av hver person i vår roman. Jeg synes Balzac har et svært pessimistisk syn på familie og ekteskapet, men jeg vet for lite om hvordan de sosiale normene var på den tiden. Uansett om det var slik de sosiale klassene fungerte var det spenstig å skrive en slik roman. Jeg liker gode, inngående beskrivelser og det får jeg nok av her i alle fall! Mye humor også.

Enig, og godt poeng -- de enkelte bøker går inn i en helhet. 'Far Goriot' ble også først publisert som føjetong i et litterært tidsskrift, ser jeg på engelsk Wikipedia; vet ikke om det da kanskje blir slik at ideer forandrer seg underveis. Mener å huske at jeg leste dette om Dostojevskijs romaner da jeg hadde en Dostojevskij-periode for noen år siden -- at dette kunne forklare den tidvis utflytende strukturen.

At jeg nevner Dostojevskij er ikke tilfeldig; jeg har nemlig tenkt litt på ham mens jeg har lest. Jeg vet ikke om det skyldes det store persongalleriet, kontrasterende personligheter, eller likhetstrekk med skikkelser som studenten Raskolnikov i 'Forbrytelse og Straff', som også beveger seg rundt i samfunnet. Jeg gleder meg over stilen til Balzac, men sammenlignet med Dostojevskij synes jeg ikke han når særlig dypt, og hva drivkraft angår så tror jeg mye mer på skikkelsene jeg møter hos Dostojevskij.

Og 'Brødrene Karamasov'.
Der er det i alle fall far-barn-forhold.
Det er mange, mange år siden jeg leste den, og jeg husker ikke så mye av handlingen og de personene som var med.
Zozima?

Ja, ennå bedre. Jeg leste Dostojevskij i et ganske frenetisk tempo, så jeg husker deretter. Men Fader Zosima var i 'Brødrene Karamasov'. Da begynner vi virkelig å snakke far-barn-forhold...

Balsac beskriver Paris akkurat så nedsettende som bare en som elsker byen kan gjøre! Fantastisk!

Et godt poeng!

Jeg opplever dette som en litt erketypisk pariser greie. De få pariserne jeg har snakket med (jeg og mannen min var der i forbindelse med jobben hans) har en søskenliknende forhold til byen; de elsker den høyt og prater mye "skit" om den, men det er helt uakseptabelt for utenforstående å gjøre det samme ;)

Går skikkelig tregt med lesingen....Var på "hurlumhei" i helga, og det å stå i magedanskostymet ute på verandaen en forblåst nordnorsk høstkveld var ikke akkurat et sjakktrekk. Jeg ble så glad når alle barna endelig var friske, og nå sitter jeg her selv med pottetett nese. Men men, til poenget. Har kommet til side 40. Jeg må si at jeg simpelthen bare elsker hvordan Honoré de Balsac tar flokkmentaliteten så på kornet i sin beskrivelse av hvordan fru Vauquer og beboerne på pensjonatet vender seg mot Goriot. Han peker på noe helt essensielt i menneskets natur; hvordan i utgangspunktet gode og omgjengelige personer kan bli til en ond lynsjemobb under de "rette" omstendighetene.

Hi hi, må le litt av meg selv. Flere ganger bruker forfatteren ordet mondene, de første gangene jeg så det trodde jeg at det var en skrivefeil, at det var moderne han mente. Men så kom det ordet så hyppig at jeg måtte slå det opp! Det er jo et ord: betyr fint, fasjonabelt. Ja ja, da lærte jeg et nytt ord idag.

He-he, artig at du deler dette med oss. De fleste har vel opplevd lignende, men ikke alle sier det :-)
Det er jo å fint å lære nye ord via god litteratur!

Kjell k:
Den siste setningen: Det er en rar oversettelse! Det er riktigere å si: De lar Dem affisere av uvesentligheter (bagatelles).

Balzac skrev: Vous vous arretez aux bagatelles de la porte. Dette er et gammelt uttrykk som ikke har noe med detaljer på en port å gjøre...

Jeg begynner jo å lure på resten av oversettelsen... Hvem har oversatt?

T.o: jeg leser den franske utgaven - altså originalteksten. Veksler mellom fransk lydbok (audible.fr) og gammel Folio Pocket.

Uttrykket "s'arrêter aux bagatelles de la porte" var nytt for meg. Eg finn det på nettet, men ikkje i utgåva mi av Le petit Robert. Men å stoppe ved detaljer på døra før ein går inn, gir meining for meg, så eg synest at omsettinga di er god og presis. Takk for uttrykket!

Jeg kan ikke fransk og er bare en skarve biolog, men synes det var et vakkert bilde, dette barnet som blir stående foran porten og studere detaljene. Ut fra det jeg kan se her i tråden, virker det som om oversetteren har klart å gjenskape poesien i bruken av dette uttrykket. Så jeg for min del er godt fornøyd :-)

Ein skarve biolog, er det ein som er spesialist på ein viss sjøfugl?

Hahaha... ja, det var i sannhet godt sagt :D. Nei, jeg er nøye på orddelingen, men du er ikke så langt unna.

Strålende! Eg tykte også den kommentaren om porten var malplassert.

Den var nokså merkelig, ja :-) Oversettelse av en tekst som denne byr på utfordringer.

Thomas Lundbo har oversatt den utgaven jeg har sitert fra (Verdensbiblioteket)

Ja, jeg googlet nylig og så det. Han har mottatt pris for oversettelsesarbeid, så dyktig - det er han nok. Men jeg fastholder at her har han bommet skikkelig...

Jeg får jo kaste meg med på dette jeg også selv om jeg ikke har det minste greie på litteratur! I min oversettelse (verdensbiblioteket) står det "De er fortsatt bare et barn. De stanser opp foran porten og studerer detaljene". Jeg er enig i at det er en litt rar setning, men jeg har tenkt at det er et bilde på at Vautrin og Eugene snakker om det Vautrin har planlagt videre og som Eugene ikke klarer helt å bestemme seg for om han vil være med på eller ikke. Porten, altså Eugenes dør inn og vei videre i sosietetens intrikate labyrint og hvordan de snakker om detaljene for å få gjennomført sine planer. Det er mulig jeg har bommet totalt, men det var i alle fall det første som slo meg.

Jeg ble så nysgjerrig at jeg sjekket den engelske oversettelsen av Ellen Marriage, og her er de to siste setningene:

"You are still acting like a child. You are making mountains out of molehills at the outset."

Jeg godter meg med 2 ulike norske oversettelser. Hadde håpet at Trygve Norum hadde gjort det rett, men ble litt usikker:
"De er ikke ferdig med barnestrekene ennå. De nøyer Dem med litt kurtise i porten"

Nei, den siste setningen er også her feil oversatt dessverre! Det går faktisk an å google uttrykket Balzac benyttet for så å se at begge oversettelsene er gale... (s'arreter aux bagatelles de la porte). Oversettelsen jeg mener er riktig gir dessuten mer mening...

Jeg greier ikke helt å få oversikt over denne diskusjonen. Hvilken oversettelse mener du er riktig, krira? Hva er ordlyden, og hvem er oversetteren?

Dette er en av fordelene med felleslesing. Godt å ha med noen språkmektige på laget!

Jeg vil gjerne bli språkopplyst dersom andre kan språk jeg ikke kan mht felleslesing! :-)

Det med denne oversettelses-blunderen kom som en gedigen overraskelse for min del. Jeg har ingen av de norske oversettelsene i huset - kun den franske teksten. Jeg ble perpleks da jeg så Kjell sitt sitat fra den norske oversettelsen i hovedinnlegget. Og ikke mindre hakeslepp fikk jeg da jeg så at den andre oversettelsen (den eldste formodentlig) heller ikke er god.

Lurer litt på om jeg burde låne norsk(e) oversettelse(r) for å se mer på oversettelsesarbeidet... Men mye annet kommer først i hverdagen.

Som tenåring var dette en av de romanene jeg leste (på fransk) som gjorde inntrykk. Interessant, på flere måter, å lese den igjen så mange år etter :-)

Forstår at du ikke har tid til dobbeltlesing. Uansett morsomt når noen finner feil og rariteter.

Solum-utgåva frå 2010; det ser ut for at språkvasken har svikta litt i enkelte parti. Spesielt litt etter midten av 2. kapittel tykte eg der var mange merkelege skrivefeil.

Ser at eg har same utgåve som deg....Eg har ikkje bite meg merke i sviktande språkvask, derimot merka eg meg ein del ord i siste del av 2. kap som ikkje finst i mitt vokabular. Men, eg fekk likevel med meg samanhengen.
Elles blir det meir og meir tydeleg at det er herr Rastignac som er mest i fokus, der vi får hans oppleving av Goriot og eine datra hans.
Siste del av kap 2 var nesten i overkant rørande i skildringa av ein far som har ein ubegripelig sterk kjærleik til sine to sjølvsentrerte døtre.

Det fryder mitt hjerte. De er jo mitt eget kjøtt og blod. Jeg elsker hestene som trekker dem, jeg skulle ønske jeg kunne være den lille hunden som sitter på fanget deres. Jeg lever av deres gleder.

Her ligger det noen kommentarer om boka under et sitat som KjellG la inn. Ikke sikkert alle har fått det med seg, så jeg linker det inn her.

Hei, stikker innom. Synes det er rart å ikke delta når jeg var så ivrig på forhånd og det uten en lyd. Er jo ikke bindende dette, men likevel. Så, vil bare si at jeg titter i boka innemellom, men at familien i månedsskiftet brått ble hensatt til en vanskelig tid og at det er årsak til at bidrag fra meg lar vente på seg. Lykke til dere andre!

Fint at du titter i boka, og titter innom her også :)

Jeg er ca. halvveis i Far Goriot.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor en roman har den tittelen den har.
Og det gjelder bl.a. Far Goriot
Men tittelen gjelder jo hele romanen, så den blir kanskje mer dekkende ved videre lesing.
Etter min mening er det Rastignac som er hovedpersonen. Så langt.

Jeg har lest de to første kapitlene i Verdensbibliotek-utgaven nå, og sitter med en litt ekkel følelse i magen. Som flere andre her leter jeg etter noe rent, etter noe eller noen å sympatisere med. Men jeg finner ingenting; det meste er tilsmusset, og selv om Rastignac nok kjemper med seg selv, og dras mellom Vautrins fristerier og Goriots selvoppofrelse, synes jeg det blir noe skinnaktig over det hele. Jeg antar det er meningen at jeg som leser skal omfavne Goriots kjærlighet til døtrene, som blir en slags kontrast til Ratignacs egennyttige ambisjoner (samt djevleskikkelsen som inntar Vautrin), og dermed et viktig element i boken selv om det vies lite plass. Men jeg synes ærlig talt ikke farskjærligheten er særlig fremtredende; det blir mer et spørsmål om plikt, penger og smerten ved å ha utspilt sin rolle. Det blir noe pervertert over ønsket om å ta del i døtrenes liv, en sammenblanding av farskjærlighet og egne behov, jf. sitatet litt lenger oppe i tråden, der han gjerne skulle vært den lille hunden som sitter på fanget deres. Hvis ikke engang farskjærligheten skal være ren, synes jeg det hele blir ganske kynisk. Eller kanskje drar jeg det for mye inn i min egen samtid og burde tenke mer i retning av farskjærlighet som plikten til å sørge for barnas materielle behov, kontra den følelsesmessige omsorgen til en mor.

Siden jeg ligger så langt etter dere med lesingen, har jeg bare så vidt tittet innom innleggene.

Ser at flere undrer dere over at bokens tittelperson, far Goriot spiller en så tilsynelatende perifer rolle. Jeg har merket meg noen linjer om hovedpersonen på side 25, som kanskje kan vise seg å kaste lys over dette:

«Som man kan tenke seg, utgjorde den lille flokken et helt lite samfunn. Blant de atten gjestene befant det seg, akkurat som på enhver skole og i enhver salong, et stakkars lite vesen som alle skjøv fra seg, en syndebukk som vittighetene haglet over. (…) Denne prügelknabe var den forhenværende makaronifabrikant far Goriot. (…) Hvilke omstendigheter hadde gjort at denne eldste av pensjonærene skulle utsettes for en slik nesten hatsk forakt, for en slik forfølgelse, av disse menneskene som nok kunne synes synd på ham, men som ikke eide respekt for hans vanskjebne? Hadde han gjort seg skyld i noen av de formene for eksentrisk eller besynderlig oppførsel som dømmes strengere enn de verste synder? Disse spørsmålene rører ved kjernen av mangt et tilfelle av urettferdighet i samfunnet. Kanskje ligger det i menneskets natur å la dem som utholder alt, enten det er av ektefødt medlidenhet, svakhet eller likegyldighet, få unngjelde. Griper vi ikke alle enhver anledning til å vise vår styrke på bekostning av noe eller noen?»

Er det disse problemstillingene Balzac vil utforske i boken? Er det om far Goriots rolle som syndebukk, trådene etter hvert vil samles?

Ser i farten at Ingunn savner George Elliot. Det gjør jeg også. Er det hennes varme og klokskap, mon tro...

Ellers må jeg si at jeg liker ironien, hvordan Bazac avkler de selvhøytidelige snobbene – uansett hvor de befinner seg på den sosial rangstigen.

Fin observasjon.
Du har sikkert rett når det gjelder far Goriot og Balzacs hensikt med å bruke ham som tittelperson. Jeg har lest den delen av romanen som vi diskuterer i denne tråden, og det virker som Goriot og hans tanker og følelser blir viktigere etterhvert som handlingen skrider frem.

Jeg er litt i villrede når det gjelder Rastignac. Jeg tror ikke han passer særlig godt sammen med sosieteten i Paris. Han vakler ganske mye mellom å synes synd på far Goriot og sverme for døtrene.
Og så denne Vautrin. Han er ganske ufordragelig. Det ser ut som Rastignac ikke vil ha noe mer med ham å gjøre.

Leser videre neste uke.

Apropos Ingunn og George Eliot:
"Middlemarch" er den beste boken vi har lest i lesesirkelen så langt.
På andreplass kommer "Haugtussa".
Mener jeg.

Nå har jeg trykket på feil tast og slettet innlegget to ganger, så denne gjentakelsen blir veldig kort. Jeg synes det er mange likhetspunkter med vår tid. Stikkord som skravleklasse, enøyde ambisjoner, curlingforeldre og endeløse analyser av andre folks liv og valg. Hva synes dere andre?

Jeg har forsøkt å svare 5 ganger, men teksten har blitt borte. Balzac skriver om emner som er like aktuelle i dag, kanskje mer. Jeg nevner fjortisen som skulle styre familieøkonomien i en måned og ikke kunne bli sett i den samme kjolen to ganger. Jeg har også sett noen luksusfellenprogrammer med lån, kreditorer, ting og klær. Folk som ønsker å fremstå som mer vellykket enn de egentilig er.

Aktualiteten i denne var det første jeg la merke til. Disse tider med luksusfellen, kjendisjag og velmenende foreldre som ofte gjør vondt verre skulle man kanskje tro var ganske ulikt livet på 1800-tallet, men det ser ut som menneskets natur endres lite og sakte.

Om de er rike eller fattige har de aldri penger til livsnødvendighetene, men har alltid nok til å tilfredsstille sine luner. De er sløsaktige når noe kan fås på kreditt, men gjerrige når noe må betales på stedet; det er som om de tar igjen alt de ikke eier ved å sette alt de kan få tak i over styr.

Fra side 128.

Beklager, men det er ikke oversetteren som bruker disse ordene, det er meg som ser likhetspunktene med vår tid. Det ble vel litt for kort, uten å være konsist, da jeg skrev dette innlegget etter at to forsøk ble slettet av meg selv. Oversetteren av min bok er det ingen ting å utsette på, jeg leser Verdensbibliotekets utgave.

Har tenkt på nøyaktig det same. Tittelpersonen har så langt nærmast vært ein kulisse i forteljinga.

Nå har jeg lest ferdig del I.
Jeg har kost meg med historien så langt. Liker spesielt godt den humoristiske vinklingen til forfatteren og alle detaljene han tar med. Allikevel føles det ikke som en topp-bok, men det kan jo endres etterhvert.

Det er kun to personer som har stått frem for meg til nå. Det er far Gariot som jeg ikke helt vet om jeg skal føle sympati for eller oppfatte han som konfliktsky og litt stakkarslig.
Den andre personen er Rastignac. En utspekulert og manipulerende ung mann som åpenbart vil gjøre det meste for å få innpass i sosietetsverden.
Det lille drivet som har vært i historien til nå er det Rastignac som har stått for og det blir interessant å se hvordan det går med han videre.

Jeg skal reise vekk denne uken og vil mest sannsynlig ikke ha tilgang på data før til helgen igjen, men boken tar jeg med og skal lese ferdig denne første leseøkten.

Ja, da er også jeg ferdig med kapittel 1. Må innrømme at den ikke fenger meg helt. Syns beskrivelsene er gode, kan nesten kjenne lukta, men den er litt for lett å legge fra seg. Er ikke noe driv over det syns jeg. Men det er vel bare å lese videre.... Lurer på om jeg savner følelse og innlevelse? Det blir noe lett og overfladisk over det hele.

Så har eg også lese kap 1. Må tilstå at lesinga har gått litt i rykk og napp, og at eg derfor kanskje ikkje har fått med meg alt slik eg burde.....
I starten fekk eg litt assosiasjonar til både Dickens og Victor Hugo i skrivestil, men det forsvann etterkvart. Opplever innhaldet som svært detaljert i skildringar av personar og situasjonar, samtidig som eg ikkje har heilt klart for meg kven som er kven av dei som bur på pensjonatet.
Likevel - det kan bli ei god, men kanskje trist? oppleving av Goriot og hans sjølvutslettande kjærleik til dei to døtrene hans.
Synest Balzac viser både snert og humor i den svært så kritiske framstillinga av aristokratiet i Frankrike på 1800-talet.

Ferdig med første kapittel.
Jeg kan ikke si at romanen svarer helt til forventningene. Så langt.
Balzacs stil er temmelig beskrivende og detaljrik når det gjelder miljø og personer. Det visste jeg - etter å ha lest Tore Renbergs innledende essay i Verdensbibliotek-utgaven - men av og til blir den så langtekkelig og omfattende at det går ut over framdriften og handlingsgangen (plot). Forfatteren kommenterer selv at det kunne blitt enda verre. I så fall tror jeg at jeg hadde hoppet litt fram i boka eller lagt den fra meg.
Men: Første kapittel er lest i sin helhet, og de siste sidene gir interessante opplysninger om hva vi kan vente oss i fortsettelsen. Rastignacs brev til moren må vel være et slående eksempel på et tiggerbrev skrevet av en manipulator og sjarlatan. Og ikke nok med det: Han sender brev til sine søstre også. De vil nok bistå sin kjære bror med sine sparepenger. Når jeg ser tittelen på
kapittel II ("Rastignacs inntog i sosietetsverdenen"), regner jeg med at han får så pass penger at han greier seg i sosieteten. I tillegg utsetter han studiene - til nærmere eksamen - for å kunne leve livet i de høyere kretser. Litt av en type.

Og far Goriot?
På de siste tre sidene av første kapittel får vi vite svært mye om ham. Det hadde jeg savnet. Han er jo tross alt romanens tittelperson. Jeg får en assosiasjon til Shakespeares Kong Lear når jeg leser om Goriot og hans to døtre (Joda, Lear hadde tre, men likevel). Får se om asosiasjonen holder seg ved videre lesing.
Vi får vite en god del om tiden og hendelsene og handelen rundt århundreskiftet
(18.- 19. århundre). Spesielt merket jeg meg årstallet 1789 (oppstanden) som var det året
Den franske revolusjon (1789-1799) startet.

Burde kanskje lese denne, og til og med denne, men det får bli en annen gang.

Nå er det Far Goriot som gjelder. Ser fram til å lese videre, spesielt etter første kapittels avslutningssetning (kan vel kalles en aldersstegen cliff-hanger):
"Og her slutter innledningen til denne obskure, men likevel så grufulle parisiske tragedie."

Jeg er ferdig med kapittel 1 og har vekselvis kost meg med godt språk, humret over ufine beskrivelser av mennesker og kjedet meg så mye at tankene har vandret helt andre steder enn i teksten. Det tok seg litt opp på slutten av kapittelet, så jeg gruer meg iallfall ikke til det neste.

Ellers er jeg litt skuffet over at ingen av karakterene er lystige eller gode, noe som Dickens helt sikkert ville hatt med. (Min søster med familie har bodd i Frankrike en del år nå, og de påstår at "alle" franskmenn er sure drittsekker - enda. Noe jeg har litt vanskelig for å tro.) Jeg har også tatt meg selv i å savne George Elliot. Jeg vil at hun skal bryte inn og komme med noen sannhetens ord innimellom og fortelle meg at naturligvis har han eller hun blitt slik, jeg har ingen rett til å dømme pensjonatets beboere, men det har vært stille fra den kanten og.

Marit Håverstad etterlyser sympati for de små, jeg savner sympati for både liten og stor. Jeg synes Balzac viser ganske stor forakt for overklassen, for de som prøver å komme seg dit og for de som sitter fast lenger ned i systemet. De eneste han ikke har skrevet noe nedlatende om er vel kokkepiken og altmuligmannen?
Da setter jeg i gang med kapittel 2 og håper på litt mer handling.

Har lest ca. 15 sider av kap. II:

Jeg leste brevene Rastignac fikk fra moren og søsteren med stor interesse. Foreløpig et av romanens høydepunkter. Har moren gjennomskuet sønnen? Det virker nesten sånn, jfr. hennes formaninger til ham.

Og jeg har lest Vautrins lange enetale til Rastignac. Er ikke helt sikker på hva jeg skal tro om den, men det blir interessant å lese videre og finne ut hvordan studenten ter seg. Kapitteltittelen sier vel noe.

Og så vil jeg vite mer om far Goriot, selve tittelpersonen.

Jeg har nå gjenlest første "kapittel" (introduksjonen) og er godt i gang med neste del. Og nå som sist må jeg dessverre slå fast at dette gir meg lite. Iblant glimter det til med infame personbeskrivelser - alle får sitt og (nesten) ingen vekker særlig sympati hos meg, ikke engang Goriot - inntil videre.

For øyeblikket har jeg tatt pause fra Vautrins "forelesning" for Rastignac på en benk i hagen. Det ble i meste laget. Slike monologer tror jeg ikke på: Selv om Vautrin åpenbart har mange nyttige råd å gi, ville man vel ha ventet kommentarer fra samtalepartneren en gang imellom.

Jeg noterer sammenlikningen med Dickens og er enig i at det er en del likhetstrekk, men i mitt hode er Dickens mildt humoristisk der Balzac er ondskapsfull. Nylig leste jeg at Balzac i sine romaner viste sympati for "de små" i samfunnet, men her har jeg foreløpig ikke oppdaget noe av det.

Nå er jeg litt på etterskudd, men den jeg er mest nysgjerrig på akkurat nå er Vautrin .
Hvem er han egentlig? På side 86 kan vi finne denne setningen.

Jeg liker Dem, så sant jeg heter Dø... (pokker heller!), så sant jeg heter Vautrin.

Det får meg til å tro at det kan være noe mer bak hans historie.

Svaret får du i kapittel tre. Da tar historien en ny og uventet vending.
Om du ikke vil vite for mye, så ikke kikk på overskriften :-)

Ja se der, da var jeg ikke helt på jordet :-)

Jeg sliter også med å få denne sekvensen til å virke troverdig. Har vansker for å se for meg at Rastignac så lett skal underkaste seg sine nye læremestere. Men jeg må innrømme at jeg fant monologen ganske underholdende i all sin groteske utfoldelse:

"Hjertet til en stakkars ulykkelig og fortvilet ung pike er en svamp med en intens lengsel etter å fylles av kjærlighet, en tørr svamp som svulmer opp så snart den minste dråpe ømhet faller på den."

Og: "En mann som skryter av at han aldri forandrer mening, er en mann som alltid forplikter seg til å gå rett frem, det er en tosk som tror på ufeilbarligheten. Det finnes ingen prinsipper i denne verden, det finnes bare hendelser; det finnes ingen lover, bare omstendigheter. Et høyerestående menneske omfavner hendelsene og omstendighetene for selv å kunne beherske dem."

En skikkelig djevel her, denne Vautrin, en fristende djevel; formelig så jeg ser ham stige fram fra et Bruegel-maleri.

Etter å ha lest første kapittel, er det den detaljerte introduksjonen som har festet seg best. Tettpakket med elegante formuleringer og sylskarpe, saftige beskrivelser. Jeg får inntrykk av akademisk vidd, men Balzac drev visst ikke studiene sine så langt. Det slo meg hvor godt oppmerksomheten min ble ledet inn mot de indre skjebner gjennom de detaljerte beskrivelsene av det ytre -- kanskje særlig i transformasjonen av Goriots åsyn. Noen har nevnt teaterassosiasjoner, men det fikk jeg først i fortsettelsen, da jeg fikk lettere inntrykk av kammerspill og trange, avgrensede scener. Muligens ble da formen litt mer konvensjonell, eller kanskje var det alt fokuset på det konvensjonelle, men det ble tidvis litt vanskelig å engasjere seg. Da jeg leste Jane Eyre og Wuthering Heights for noen år siden, fant jeg ut at jeg var en Brontë og ikke en Austen. Kjenner på litt av den samme problematikken her, men ser fram til fortsettelsen.

Da har jeg lest kapittel (I). Jeg måtte tjuvstarte for å kunne følge studier og forelesninger midt i uka.

Etter å først ha startet opp med boka (med alle beskrivelsene i starten), lot jeg den ligge noen dager. Den fristet ikke. Så bestemte jeg meg for å gi den en sjanse til, og startet opp på nytt. Om det var ulike omstendigheter rundt lesingen kan jeg ikke huske, men da jeg startet opp å lese gang nummer to, fløt språket og tonen i boka mye lettere.

Jeg synes så langt at språket og fortellerformen er fasinerende, og jeg synes også det er veldig interessant å lese om hvordan våre venner i pensjonatet levde på den tiden. Det blir spennende å se hvordan historien utvikler seg. Jeg er også overrasket over humoren og de sprelske uttrykkene i boka!

Har ikkje fått starta enno, sidan eg nettopp har kome heim etter ei reise, ei interessant reise faktisk...også med litterære auge. (Har vore ein del fokus på Don Quijote).....Men i morgon blir det start også her i huset, og om det skulle vere noko Dickensk over det, så blir iallfall eg fornøgd :-)

PS. Gløymde å sei at mi utgåve er frå Solum Forlag 2010..

Det er kanskje tøvete av meg å nemne dette sidan eg ikkje har lest noko av Dickens, men stemninga og humoren i innleiinga av boka er omlag slik eg forestiller meg at Dickens-bøker kan vere. Spesielt estetikken, om ein kan kalle det for det, i skildringa av fatteslege og slitne omgjevnadar.

Mange av felleslesarane er jo rimeleg godt kjende med Dickens. Er eg heilt på jordet, eller er der ein viss likskap?

Jo, det er jo dette med å skildre miljøet og personane grundig, det å få til ein vekselverknad mellom menneske og miljø. Ofte er vel Dickens noko meir humoristisk i skildringane sine, men også hos Bakzac ser vi, som mange har peika på, underfundige innslag. Artig observasjon, dette!

Jeg har ikke lest så mye av Dickens, men jeg tenkte også på ham da jeg leste beskrivelsene av pensjonatet og personene. I tillegg minner det meg litt om Agnar Mykle som også kan ha lange og omstendelige beskrivelser, ofte med en snert. Han utbroderer gjerne både utseende, smaker og lukter noe voldsomt.

Agnar Mykle, ja.
Når du nevner ham, tenker jeg på åpningen av "Lasso rundt fru Luna":
"Den høye, vadefugl-aktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen opp til sovevognen (...) "
Denne mannen er nok utseendemessig svært ulik Balzacs "kirkerottetrinne" pensjonatvertinne.

Han ligner nok mer på Ask Burlefots "matmor" i Indrepollen :))

Mykle har forresten en uforglemmelig beskrivelse av hennes mann, gamle Zebedeussen:
Ved bordenden satt en liten, gammel mann. Han var så lavvokst at hans hode bare så vidt stakk opp over bordplaten. Han var en liten haugkall, nærmest en syvende far i huset, og så inntørket og innfallen at han nesten helt var gjemt innenfor den store, løse, mørkegrå genseren han var kledd i. Han var hvit i skjegg og hår, og satt og blunket med små, gråblå, vennlige øyne. Men det som utmerket den vesle, visne mannslingen over all begripelse, var en nese av en art og størrelse og kvalitet som Ask tidligere aldri hadde sett på noe levende menneske.

Det var ingen vanlig nese, det var en knoll. Av flere grunner kunne man sammenligne den med en velformet, regelmessig potet; den var oversådd med porer i huden som øynene på en potet. Men når det gjaldt vidunderets farve, måtte man snarere sammenligne nesen med et aldersstegent jordbær, et som har fått en tilleggsnyanse av røksvart og fiolett. Mannen satt og så på Ask med blunkende, smilende øyne, som om han hemmelig moret seg over at Ask hadde oversett ham i den kvinnelige vrimmel, og som om han nu vel visste hva Ask satt og ikke kunne få øynene fra.

Denne puslingen av en mann har sammen med sin store kone fått hele seksten døtre, og han blir nok minst like hundset som stakkars far Goriot foreløpig ser ut til å bli i pensjonatet.

Jeg har også en slik fornemmelse, men har ikke så mye erfaring med Dickens. Det blir spennende å se hva kjennerne mener.

Mulig jeg har gått glipp av noe her, men jeg skjønner ikke helt hvilken utgave dere mener med Verdensbiblioteket? Er den ikke registrert på Bokelskere? Kunne noen i så fall lagt inn den utgaven dere snakker om? Den du linker til er fra 2001. Eller mener du den fra Solum forlag 2010, oversatt av Thomas Lundbo? Det er den jeg har (lånt på biblioteket).

Det er samme oversetter i Verdensbiblioteket sin utgave som er laget spesielt for Bokklubben i 2010, men det ser ut som om rettighetene hører til Solum Forlag. Oversetteren selv skriver at "Foreliggende utgave av Le Père Goriot er gjort etter Pierre Georges Castex' utgave fra 1960.

Det er forresten omtrent akkurat det det står i utgaven fra Solum også. Inndelingen er nok da også lik, det står den følger den opprinnelige publiseringstakten.

Åja, det er denne?

Ja.

Har lest de elleve første sidene, og liker språket. Lettlest og ikke så innfløkt som jeg ville trodd med tanke på tidsepoken boken er skrevet. Dog føles det litt ut som jeg leser en turistbrosjyre eller en kjøpekontrakt for en usett eiendom, på grunn av de detaljrike beskrivelsene av området. Jeg er egentlig ikke så glad i dette virkemiddelet i bøker, men det "irriterer" meg ikke nok til å gi opp.

Begynnelsen krever konsentrasjon, og jeg har brukt relativt lang tid på den. Les langsommere, les en gang til, sier jeg til meg selv underveis, og nå har jeg kommet til side 12. Da begynner det å bli litt flyt. Han vegrer seg ikke for å beskrive, vurdere og dømme, Honoré de Balzac. Mye kan vel skje etter side 12 da. Muligens er det selvironi når han skriver på side 9: "Skulle man forklare hvor gammelt, sprukket, råttent, vaklevorent, medtatt, lytefullt, vanført og utgått dette innboet egentlig er, ville det bremse fremdriften i historien så kraftig at ingen tidspressede lesere ville ha tilgitt det." Det kan være et spark til leseren som ikke er tilstrekkelig tilstedeværende i universet hans også. Jeg tar en tur ut i regnværet og kommer sterkere tilbake, Far Goriot.

Mitt førsteinntrykk er ganske likt ditt, selv om jeg reagerer mer på det jeg føler er oppramsing av personene. Personlig liker jeg bedre at menneskene i en historie kommer inn på en naturlig måte og blir beskrevet da, ellers synes jeg det blir overveldende med informasjon. Dette er selvfølgelig en personlig preferanse. Forhåpentligvis er dette noe som går seg til etterhvert.

Helt enig, men da jeg skrev innlegget hadde jeg ikke kommet til personene. Måten de ble introdusert på ga meg "teatermanus" inntrykk.

Skjønner hva du mener med "teatermanus", selv om jeg kanskje ikke synes det er riktig så ille. eldigvis tok det ikke mange sidene før jeg synes det glir mer naturlig.

Nå er jeg også kommet dit at det er litt mer flyt. Og Vautrin virker som en meget interessant person!

Teatermanus og turistbrosjyre?
Jeg synes sammenligningene halter litt.
Jeg er enig med deg at det blir mye informasjon på få sider, men dette er et skjønnlitterært verk som har andre kunstneriske kvaliteter enn faglitteratur / sakprosa, f.eks. bruken av språket, fortellerstil etc.
Kjell G sier at romanen kan karakteriseres som tilhørende realismen. Er det riktig?

Turistbrosjyre ble kanskje litt feil, og ga et mer negativ inntrykk enn det som var hensikten.

Med teatermanus mener jeg at jeg får en opplevelse av at det er sånn regissøren av et teaterstykke ville ha instruert skuespillerne og beskrevet omgivelsene for å få de til å sette seg inn i det. Det har mer med måten forfatteren formidler karakterene utseendemessig enn personlighetene.

Eg synes det var ei fin samanlikning, eg

Det er flere store norske og utenlandske forfattere som har slik stivestil, utmalende og dvelende i sine beskrivelser om personer og miljø.
Vi må huske på når denne boka blei skrevet med den tids stil (boka er fra 1835) jeg synes det blir litt feil om en sammenligner gamle bøker med nåtidens skjønnlitteratur

Fra Norske store leksikon: Realisme-litteratur Den litterære retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig.

Det slo meg akkurat nå at bildet av spisestuen, leieboernes skitne servietter og dagligstuen vil sitte, antakelig lenge etter at jeg er ferdig med denne boka.

Hvis man ikke har lest noe særlig eldre litteratur blir det ganske naturlig å sammenligne med nåtidens skjønnlitteratur, fordi det er det eneste sammenligningsgrunnlaget man har. Jeg kjenner at det er helt klart "ei kneike" å komme over for min del, å ikke ha noe å sammenligne med.

Det går sikkert fint å komme over "kneika", og det er bra om du kan sammenligne med samtidslitteraruren. Håper du vil fortelle hva som er likheter og forskjeller underveis (litt har du jo skrevet om allerede)
Jeg tror vi er en gjeng med individualister med forskjellige interesser og lesevaner.
Lesesirkelen er et forsøk på å samle folk som er interessert i felleslesinger av (skjønn)litteratur.
For å få variasjon fra bok til bok, er vi blitt enige om fire kategorier, som tilsammen omfatter litteratur fra hele verden og fra alle tidsepoker. Kategoriene går i en fast turnus.
I hver kategori kan bøker velges fra ulike sjangrer: prosa (romaner, noveller), drama og lyrikk + evt. undersjangrer.
Om boken som blir valgt ikke faller i smak, er det greit å avstå fra felleslesingen.

Jeg må visst repetere de første sidene. Fikk nok ikke helt med meg hvem som er hvem, og det er nok bra å holde rede på nå som det blir mer handling, samtaler og situasjoner.

Lykke til videre.

Og då fekk eg også klarheit i kva ei jaggernautvogn (side 8) er. Dumme meg trudde juggernaut på engelsk var eit pariserhjul eller ein karusell eller noko slikt, men langt derifrå. Aldri for seint å lære.

Jeg lurte også på hva det var, men kom ikke så langt at jeg fikk sjekket det. Eneste assosiasjonen jeg fikk var til "jugganut", som er en eller annen slags monstersoldat i et av spillene den eldste sønnen min spiller.

Ikke rart øynene til fru Vauquers strålte da hun så hva Goriot hadde med seg da han flyttet inn i pensjonatet, hun hadde øynene med seg som en skjære da hun hjalp Goriot å pakke ut. Hun øynet et eller annet selv om han var litt posete under øynene, men han hadde da kjøttfulle, velformede legger, selv om han var litt tung i bevegelsene. Med sitt runde månefjes og naive uttrykk og håret var frisert som duevinger og som lå i fem spisser nedover pannen, var han nok et pirrende syn.
Dette var nok til at da fru Vauquers la seg om kvelden formelig stekes som en akerhøne i spekeflesket over den begjærets ild som opptentes i henne.
Her har vi mannen vi skal følge framover i boka, så nå kan en lure på om fru Vauquers vil holde på "ilden" i seg utover i boka.

Jeg gliser innimellom godt av Balzacs skarpe og vittige formuleringer! Den du fremholder her er jo bare kostelig, he-he!

Nei, nei, nei :-(
Jeg ser allerede nå at jeg har en oversettelse som ikke er på langt nær så elegant og leken som den dere har. Og jeg har at på til TO eksemplarer av denne oversettelsen (Trygve Norum). Det er nesten så jeg har lyst til å gi opp, snufs, snufs.
Eller skal jeg virkelig gå til innkjøp av enda et eksemplar av Far Goriot...

Hva med å låne på biblioteket?

Det er selvfølgelig det eneste fornuftige svaret.
Det er bare det at jeg liker å eie de bøkene jeg liker, og jeg mistenker at dette er en slik bok.

OK, tar en tur på biblioteket i morgen, da :-)

Eg les Gallimards 1999-utgåve: 410 sider før notane, men Félicien Marceaus forord (som eg vil vente med å lese) går fram til s. 18. Del I: "Une pension bourgeoise", del II: "l'Entrée dans le monde", del III: "Trompe-la-mort" og del IV: "La mort du père".

Har en utgave med forord av F. Marceau jeg også. Venter også med forordet. En Folio Poche av Gallimard sin 1971-utgave. Fint med alle fotnotene! De er ofte både interessante og lærerike :-)

Veksler mellom den og lydbokversjon på audible.fr. En god oppleser! Anbefales! Det at de har lagt på musikk innimellom plager meg foreløpig ikke - den har hittil bidratt til å utvide eller understreke atmosfæren og handlingen :-)

Kunne tenkt meg å lese mer fransk litteratur på originalspråket, så nå holder jeg på å friske opp (etter mer enn 40 år) fransken via et nettkurs.
Jeg kjøpte en fransk pocket-utgave av Far Goriot nettopp, men det er ikke mye jeg forstår foreløpig. Det er en Livre de Poche, Classique-utgave med lang innledning, og kommentarer og teksthistorie på slutten (ca. 80 sider) + masse omfattende fotnoter underveis i teksten. Nei, det er nok bare å intensivere fransk-studiene. Jeg skjønner godt at franskmennene er (kanskje litt for mye) stolte av språket sitt.
(Romanen er på ca. 300 sder (texte intégral), mens hele pocket-utgaven har 440 sider).

Det fine med språk er at det aldri er eit spørsmål om heilt blank eller heilt perfekt (kva det nå måtte ligge i dette siste). Ein kan alltids lære seg litt og ha glede av det som ein skjønner og det ein får sagt og/eller skrive. Les nokre sider på norsk fyrst, du, og så ser du på den franske teksta etterpå og kan bli overraska over alt du skjønnr. Eller omvendt - og opp att og opp att, så går det etter kvart framover. "C'est en forgeant qu'on devient forgeron," som det heiter der nede.

Min utgave er sånn som din. Skulle ønske bokelskere,no hadde en enklere måte og holde orden på lesesirklene og felleslesningene! Nå er jeg kjemperedd for å miste denne tråden, og brke masse energi på å finne den igjen. Jaja, artig å være med på en felleslesning igjen og skal starte med boka ikveld.

Jeg tror ikke du mister denne tråden.
Det pleier å være nye innlegg ganske ofte, så tråden blir nok liggende høyt under leseperioden.
Du finner også linker til denne tråden i andre lesesirkeldiskusjonstråder.

Dersom jeg vil finne tilbake til en tråd, pleier jeg å trykke på fanen "Min side", og deretter på "Hva skjer" i listen som kommer fram.
I det nye vinduet ruller jeg nedover til "Diskusjoner jeg deltar i". Der er det listet opp i hvilke tråder jeg har hatt innlegg, den nyeste først.

Lykke til med "Far Goriot"!

Deilig å være igang igjen. Har lest omtrent 20-30 sider.

Fantastisk åpning på romanen med sine mange fargerike beskrivelser av pensjonatet og menneskene som bor der.
Dagligstuen blir beskrevet som, det finnes knapt noe tristere syn og rommet utsondrer en odør det ikke finnes noe eget ord for.
Som om det ikke var nok så sies det om spisestuen at den får dagligstuen til å virke elegant og velduftende som en fornem damesalong.

Det er en brokete forsamling av gjester vi blir presentert for på dette underlige pensjonatet, som forøvrig har et skilt hengende ute hvor det står pensjonat for begge kjønn og andre.

Tror dette blir en bra bok.

Tror dette er en humoristisk bok, også:
F.eks. en beskrivelse av fru Vauquers:
"Det alderstegne, posete ansiktet med nesen stikkende ut som et papegøyenebb i midten; de lubne hendene; den kirkerottetrinne kroppen; det velfylte,bølgende kjolelivet;"

"som et papegøyenebb", "kirkerottetrinne".
Fornøyelig; kan se henne klart for meg.

Og hvem er "andre" på skiltet utenfor pensjonatet?

Det som slår meg etter å ha lest bare 15 sider i boka, er den utrolig nærgående og omfattende beskrivelsen av detaljer Balzac bruker for å presentere miljø og personer.

Og likevel overlates noe til leseren. Man kan jo bare forestille seg hva damene tenker:
"Fru Couture og fru Vauquer fant ikke nok eder i noen skjellsordbok til å karakterisere en slik barbarisk oppførsel."

Heilt lik oppfatning: Dette er realisme - verkelegheita slik ho er, formidla som kunst.

Gleder meg til å være med på ny felleslesing! Jeg har lånt boka på biblioteket, og har lik kapittelinndeling som det Kjell k beskriver.

Min bok er ny, utgitt på Solum Forlag 2010. Boken er oversatt av Thomas Lundbo. Boken har fire kapitler og virker identisk med Verdensbibliotek-utgaven. I hvertfall slutter kapittel II på samme vis i min bok. Tilsammen utgjør kapittel I og II 199 sider.

Ser ut for å vere den same utgåva som eg har.

De to utgavene er trolig identiske. At sideantallet er ulikt kommer nok av forskjellig skrift- og sidestørrelse. Det er ganske mye tekst på hver side i VB-utgaven.