Bokelskere.no

Leseperiode: mandag 22 september - søndag 5. oktober

Denne delen omfatter de to siste kapitlene i (bl.a.?) Verdensbiblioteketes utgave,
dvs. del III og del IV (ca. 100 sider).

III (Dødens overmann) begynner slik:
"TO DAGER SENERE satt Poiret og frøken Michhonneau i solskinnet på en benk i en av
Jardin-des-Plantes' avsidesliggende alleer, og snakket med den samme herren som tidligere hadde vekket medisinerstudentenes berettigede mistenksomhet."

Andre diskusjonstråder:

LESESIRKEL 14/15. Ev2: "Far Goriot". TRÅD 1

LESESIRKEL 14/15: Honoré de Balzac

LESESIRKEL 14/15: Forslag til Ev2

LESESIRKEL 14/15 (Lesesirkelens hovedtråd)

VELKOMMEN MED INNLEGG.

Jeg gjorde meg ferdig med boka for ei god stund sia, men har fulgt med på innleggene her. Mange som leser grundigere enn meg, og felleslesinga har gjort at jeg har fått mer ut av boka enn jeg ellers hadde fått. Jeg må innrømme at selve boka ikke ga meg så mye, jeg ble skuffa over den. De siste åra har jeg lest noen "klassikere" (f.eks. Moby Dick, Fedre og sønner av Turgenjev og Sons and lovers av DH Lawrence), og det har stort sett vært svært gode leseopplevelser. Jeg har skjønt hvorfor de regnes som klassiske bøker. Jeg skjønte aldri det med denne boka, for meg er det litt ubegripelig at vi fremdeles leser denne 150 år etter at den ble skrevet.

Men jeg gir ikke opp, nå har jeg Stendhal's Rødt og Svart liggende, og skal prøve den etter ei pause med nyere stoff.

Jeg leste denne romanen i fjor og er nå kommet i mål med reprisen. Denne gangen har jeg fått tankevekkende og verdifulle innspill fra andre bokelskere og har sjøl forsøkt å skaffe meg litt mer innsikt i Balzacs verden. Likevel (eller kanskje nettopp derfor?) har jeg ikke fått noe bedre helhetsinntrykk av boka enn sist.

De fleste av personene framtrer som endimensjonale pappfigurer. Grådige, feige, intrigante og foraktelige. De "små" i samfunnet, som Balzac etter sigende skulle ha slik sympati for, blir vi ikke kjent med, bortsett fra sporadiske glimt av lojale tjenestefolk. (Far Goriot var jo opprinnelig ikke en av de "små").

Mot slutten får man kanskje inntrykk av at Rastignac er på veg ut av sin egen lille streberverden, men sluttavsnittet torpederer jo dette inntrykket ganske ettertrykkelig. Den eneste som hele tida framstår som et noenlunde anstendig menneske, er Bianchon.

Rastignac opptrer i et utall av Balzacs romaner etter dette, har jeg nettopp lest i en Wikipedia-artikkel, der herremannens videre levnetsløp er kort referert. Ikke underlig at navnet Rastignac er gått inn i det franske vokabularet som betegnelse på en streber og lykkejeger!

Jeg har lest alle innlegg med åpent sinn og takker alle mine medlesere hjertelig for impulser. Far Goriot går nok ikke i glemmeboka, men nå avslutter jeg med å ta en reprise på terningkastet også: Uforandret firer!

En firer er nok.

Eg trilla også 4 på denne. Men vi får passe på å ikkje nevne terningkastet når vi snakkar med franskmenn/damer, ellers er det ikkje sikkert vi får suss på kinnet.

Eg las, eller rettare sagt høyrde, Dostojevskij sin "Spilleren" i sommar, og fekk mange assosiasjonar til denne medan eg las Far Goriot. Sjølv om det er heilt ulike historier er der likevel enkelte element som gjeng att:
- Ein fattig hovudperson som søker å klatre i den sosiale rangsstigen
- Intriger i familien
- Penger, alt handler om penger og korleis ein kan sno seg ut av ein vanskeleg pengesituasjon
- rulett og mynteininga Louis d'or er med i begge bøkene (sjølv om Friedrich d'or er hyppigare brukt i Spilleren)
- men først og fremst det at der er unge damer (døtrene i Far Goriot, Blanche i Spilleren) som er rimeleg hensynslause når det gjeld å skaffe seg tilgang til andre sine pengar.

Joda, jeg har lest ut Far Goriot.
Er i grunnen glad for at jeg er ferdig med den. Romanen svarte ikke helt til forventningene jeg hadde, bl.a. etter å ha lest Tore Renbergs innledende essay i Verdensbiblioteket-utgaven. Det er et eller annet med stilen som ikke faller i smak. Og mange av personene er lite troverdige, synes jeg. Kanskje var folk slik på den tiden, men likevel.
Og den har nok noe å si oss her og nå også ("Penger er alt").
De følelsene som Balzac beskriver må da være ganske karikert, f.eks. Goriots kjærlighet til døtrene. Rasignacs omsorg for Goriot virker mer ekte, men så er det den dobbeltmoralen som kommer fram i romanens siste setning. Den setningen er nok myntet på de leserne som skal lese mer av Den menneskelige komedie.

Jeg ble også veldig skuffet etter å ha lest Tore Renbergs lovprisninger både i forordet av utgaven, men også andre steder.

Åpningen av romanen falt i smak, som andre har vært inne på, så er beskrivelsene treffende og humoristiske. Men så går det over i det overflatiske og karikerte. Det går nesten an å beskrive resten av boken ved hjelp av to ord; penger og posisjoner.

Jeg leste boken ifjor og denne gangen konsentrerte jeg meg mest om Balzac selv, samt at jeg lastet ned noen av de andre romanene hans, bare for se... Leste litt her og der, fant igjen karakterer i fra "Far Goriot", men de engasjerte meg ikke såpass at jeg leste noen av de fra "perm til perm" . Etter å ha skummet gjennom noen tør jeg påstå at "francs" og andre beskrivelser av penger er de ordene som går mest igjen. (De aller fleste av romanene hans kan lastes ned gratis på amazon.com.)

Balzac hadde en svært vanskelig oppvekst, som preget han hele livet, men det vet vi andre forfattere har brukt som et gode, og laget stor litteratur ut av.. Jeg synes ikke Balzac får til det, selv om alle forutsetningene var tilstede. Jeg blir rett og slett lei meg når jeg tenker på ham.

Der kom det:" Den menneskelige komedie "(La Comédie Humaine)! At Far Goriot er bare en av mange bøker i denne forfatters enorme produksjon i et gigantisk livsverk med en enorm bredde! Jeg leser i en anmeldelse (ESSENSIELT, (Cappelen 2005)) at i dette verket skaper Balzac et samfunn i romanform som ved hans død besto av 2000 skikkelser fordelt på nær 100 (ett hundre) bøker! OG: Og et nettverk av personer (som vi også møter i "vår" bok) går igjen i hele serien. Men, Kjell k; for FAR GORIOT er den som verden har festet seg ved som den beste.
Det har vært litt diskusjon om forskjellige utgaver særlig med hensyn til de forskjellige oversettelser. Og det er et dilemma, synes jeg at vi ved utenlandske bøker i stor grad er prisgitt oversetteren minst like meget som forfatteren (?). For å gjøre forvirringen enda større:Hvilken utgave er det vi leser? For i følge de lærde holder man seg stort sett til utgaven fra 1834, men faktum er at forfatteren kom ut med en revidert utgave allerede i 1835! (Verdens Litteraturhistorie (Cappelen 1972), bind 8 som omhandler realismen i(1830 -1860). Alle kilder er enige om at Balzac var REALISMEN's "far" , og at senere franske forfattere som Flaubert og
Zola. For meg er dette intressant med hensyn til "Madame Bovary" og "Thérèse Raquin".
Balzac skal selv ha sagt om hele romanprosjektet :" Jeg er ikke så dyp, men jeg er veldig bred."!
Jeg takker Kjell k for at jeg satte meg til å lese boken nok en gang. Terningkast? Tja, mange bøker er skrevet siden her i verden, og kravene til bøkene settes vel høyere etter hvert, så jeg er enig i 4 på terningen, men kanskje må jeg gi 5 ( fordi boken er nyskapende i sin tid og enda mer fordi den kanskje er den bok fra denne epoken hvor mye er monolog på det indre plan (Rastignac). For eksempel ved bokens slutt der han -bestyrtet over Goriot's skjebne -skuer utover Paris og avgir en krigserklæring mot denne ugjennomtrengelige byen : Og så er det oss to!"
Glimmrende teppefall for et "drama"

Personene oppleves som talerør eller dukker som Balzac spiller teater med, for å frem noen tanker om det som er mest kritikkverdig ved tiden, og det fungerer sjelden positivt når dette blir så tydelig uttalt. Det er mange som synes dette er karikert. Det som var best, var hans slemme observasjoner av folk, og de detaljerte observasjonene av interiøret. Kanskje det hadde blitt en bedre roman hvis alle ikke hadde snakket så uendelig mye hele tiden.

Jeg har nå lest hele boken, men har lite å si om den. Jeg er vel litt enig med alle de gode kommentarene under. Så takk for følget, lesesirkelen gjør absolutt leseopplevelsen bedre.

Illustrasjoner knyttet til boken og mer stoff om Far Goriot og Balzac for de som ikke har gått helt lei.

Kostelig! Spesielt pensjonatvertinnen i helfigur (med katt - endelig et forsonende trekk!)
Ellers merket jeg meg billedteksten "a police spy disguised as an honest citizen" - kan det tyde på at ordensmakten ikke var spesielt vel ansett -?

Det stemmer nok godt. Jeg siterer fra "France, 1800-1914: A Social History" av Roger Magraw:

"Unlike New York's 'citizen cop' or London's unarmed 'bobby', the French policeman was viewed as an agent of political repression, whether harassing student liberals in the 1820s or spying on labour movement. Experience of Bonapartist repression gave middle-class Republicans cause to mistrust the police. French police, claimed Balzac, 'are, in political matters, as partial as the Inquisition.'"

Hmm, det forklarer litt, men ikkje alt. Eg slit ein del med å forstå Gondureau sitt spel i jakta på Vautrin. I starten av kapittel 3 får vi vite at han vinn Poiret og frk Michonneau sin tillit ved å vise til "Hans Eksellense Ministeren for den Kongelige Politimyndighet", og vidare at han gir seg ut for å vere rentenist frå Rue Buffon, medan han i røynda er ein agent frå Rue de Jérusaleum.

Desse adressene seier meg svært lite, kan hende er det forklart nærmare ein stad utan at eg har fått det med meg.

på side 229 står det også
"Nå var hun gått ut, ledsaget av Poiret, for å oppsøke kriminalpolitiets berømte overhode i Petite rue Sainte-Anne, fremdeles i den tro at hun hadde å gjøre med en høyere tjenestemann ved navn Gondureau"

Det er åpenbart at Poiret og frk. Michonneau er klar over at det er politiet dei er i kontakt med, for to sider seiner seier Poiret
"Tenke seg til ... at det finnes idioter som blir helt tullerusk når de hører ordet politi. Dette var da en meget elskverdig herre ..."

Så det eg ikkje forstår er: På kva måte fører Gondureau dei to pensjonærane bak lyset, kvifor gjer han det, og kven er han egentlig?

Les om Eugéne- François Vidocq. Han var en eks-kriminell som kjøpte seg fri ved å tilby sine tjenester som informant. Så suksessfull var han at han fikk etablere sitt eget sikkerhetspoliti ( Brigade de la Sûreté) i 1812, godkjent av Napoleon, hovedsakelig besatt av eks-kriminelle som ham selv.

Balzac kjente Vidocq, og har brukt han som modell for flere av sine karakterer, blant annet politisjef Bibi-Lupin alias Gondureau.

Fantastisk, det er ikkje rart at ein slik person tener som inspirasjon for romanfigurar.

Blei Gondureau omtalt som Bibi-Lupin i Far Goriot? I såfall fekk eg det ikkje med meg.

Gøy :-) Nesten litt synd de har sluttet å illustrere bøker for oss voksne...

Denne historien er en god skildring av hvordan man virkelig kan suge ut sine kjære, ikke ulikt det som kan skje selv i dagens samfunn. Her skildres komedie og tragedie, kontrasten mellom de to ytterpunktene, og stilen passer som hånd i hanske inn i historiens tema.
Jeg lar meg begeistre over de ulike typene som bor på pensjonatet. Vi får ikke vite så mye om hver enkelt, men nok. For alle har de sin plass og vi får vite deres særegenheter på godt og vondt.
Penger, begjæret etter penger, mer penger, behovet, det er det som driver disse menneskene fra skanse til skanse, alle sammen.
Vi kan saktens kritisere de, undres over adferden, men er vi noe bedre enn datidens mennesker hvis vi skulle se på romanen som realistiske handlinger?
Det er dette som gjør denne romanen så tidløs så genuin i mine øyne. Jeg vet det er flere av dere som ikke faller for fortellingen og det er greit nok det. Men jeg tør vedde på at noen av dere ville huske denne boka ei god stund framover, tror jeg da :) Slik var det i alle fall for meg som har lest den før.
Slutten av boka er fin, for det kunne da ikke gå annerledes, det lå i kortene. Når en blir så bortskjemt som disse døtrene, og selv om «kilden» ligger på det siste, vil det ende slik.
Siden jeg er i Frankrike nå, må jeg fortelle dere en liten episode som skjedde meg i går. Jeg var i samtale med en franskmann, og kom til å si at jeg var med i en lesesirkel på nettet som las «Far Goriot». Mannen spratt opp før jeg nesten hadde fortalt alt, begeistret kysset han meg på begge kinn slik bare franskmenn kan.
Boka fortjener en god og solid 5 fra meg.

Franskmennene er tydeligvis stolte av sin Balzac! Stilig opplevelse, Karin og en fin beskrivelse av boken, selv om vi vurderer den noe ulikt. Jeg er absolutt enig i at boken er høyst relevant i vår tid, de er ikke der min kritikk ligger.

Etter hvert som innleggene nå kommer, måtte jeg lese slutten, som flere av dere er inne på, en gang til. En ørliten spoiler her, for de som ikke har fullført. Beskrivelsen av tiden etter far Goriots død, synes jeg er gripende. Min kritikk har vært av Balzacs personskildringer, godt formulert av Turdus: «Balzac har en tydelig fortellerstemme og han bruker den, men jeg synes han viser skuffende lite vilje (eller kanskje evne, hva vet vel jeg) til å bevege seg utenfor begrensningene som han gir sine skikkelser. Dermed lurer jeg på om han egentlig har nådd så langt i sin forståelse av mennesker og det som driver oss.»

I romanens siste sider synes jeg Balzac gjør nettopp det jeg (og Turdus) har kritisert han for ikke å gjøre. Plutselig merker jeg en økende interesse for far Goriot døtre og arrogante svigersønner. De er ikke lenger bare bortskjemte og grådige skikkelser; jeg øyner at det ligger mer under. Gjennom sitt fravær blir de med ett mer levende.

Også Rastignac har åpenbart flere sider og står foran et vendepunkt i livet. "Den ubetydelige hendelsen" da han må be gårdsgutten, lavest på rangstigen, om å få låne en franc, har avgjørende betydning.Vanskelig å slippe han her.

Balzac lar heller ikke anledningen gå fra seg til å gi et spark til den rike og mektige kirken: «De to prestene, korguttene og kirketjeneren kom og ydet alt som er å få for sytti francs i en tid ha kirken ikke er rik nok til å be gratis.» Strålende!

En stor takk til dere alle. Nok en bok jeg har fått økt utbytte av gjennom å lese den sammen med dere!

Å, det var fint. Alt.

Jeg falt vel i og for seg både for fortellingen og skildringene, for komedien og tragedien. Det hele blir litt for overtydelig for meg til tider, men det er ikke forfatterens feil at jeg leser dette bortimot 200 år senere, i et sosialdemokratisk Norge der de fleste har nok av penger og mange mener at vi har hørt det meste fra før.

Det er ikke en roman jeg kommer til å glemme så raskt, med et persongalleri jeg sikkert kommer til å tenke tilbake på med glede, men det blir et bilde på den tiden og det samfunnet, og disse menneskenes sneverhet. Balzac har en tydelig fortellerstemme og han bruker den, men jeg synes han viser skuffende lite vilje (eller kanskje evne, hva vet vel jeg) til å bevege seg utenfor begrensningene som han gir sine skikkelser. Dermed lurer jeg på om han egentlig har nådd så langt i sin forståelse av mennesker og det som driver oss. Ja, jeg har sett nok av både sneverhet og pengebegjær, ytre jag og motviljen mot å bevege seg ned i de dypere lag -- slik sett er det universelt, men jeg har større tiltro til mennesker enn at jeg mistenker dette for å være den ene drivkraften bak alt og alle, og i bunn og grunn tror jeg ikke mennesker har forandret seg så mye siden Balzacs samtid.

Dermed framstår det hele som lite realistisk for meg, med ganske begrenset overføringskraft. Når til og med farskjærligheten skal reduseres til et spørsmål om å sørge for økonomisk trygghet og få nærhet, hengivenhet og takknemlighet tilbake, så synes jeg det blir mer pessimistisk og kynisk enn Celine (selv om det rett nok er en stund siden jeg leste ham nå, og jeg går ut fra at 'Far Goriot' skal leses som satire). Så jeg for mitt vedkommende sier 'tja' til påstander om tidløshet; på mange måter synes jeg denne romanen har klart 'tidens tann' mindre bra sammenlignet med annet jeg har lest fra denne perioden. Det blir mer noe jeg ønsker å arkivere som en god leseopplevelse, på linje med De tre musketerer, Ringeren i Notre Dame og annet jeg leste for ganske mange år siden.

Jeg oppfatter Far Goriots tidløshet som at Balzac ser det samme som oss her og nå, men at han forstår det annerledes, innenfor rammene av sin tid, selvfølgelig. Der jeg (litt reduksjonistisk) ser en curling-pappa, og du ser at Balzac reduserer farsrollen til økonomisk trygghet i bytte mot nærhet, hengivenhet (og noen som sørger for ham på hans gamle dager).

Det er faktisk noen som sørger for Far Goriot på hans siste dager, men ikke dem han har investert i da. Den tidens forståelse av "å sørge for" er sikkert ganske annerledes enn vår forståelse.Men det tidløse finnes som beskrivelser av menneskers tankegang som jeg gjenkjenner. Jeg kan faktisk plassere mennesker jeg kjenner inn i enkelte roller, som typer, og det er troverdig for meg, jeg tror at vedkommende ville handlet slik om hun var en av døtrene til Far Goriot.

Balzac, er han egentlig glad i mennesker? Eller, er han egentlig en kritiker av jaget etter ytre, estetiske bekreftelser, selv om han heller ikke liker skitne servietter. Sosial og økonomisk bekreftelse også. Det han definitivt ser ut til å mislike, er grådighet.

Jeg tror det siste akkurat nå, fordi han har en slags ømhet i forfatterblikket når han beskriver Far Goriots siste dager, og studentene som sørger for ham da og etterpå. Det er alt vi trenger, når vi drar. Minimalt. Far Goriot viser selvinnsikt og anger på slutten. Jeg tror det er forfatteren som tydeliggjør sitt moralske ståsted der og da. Hva er det vi trenger, egentlig? Dette er så klart farget av mine egne referanserammer, og nokså mye av de bøkene jeg ellers har lest i det siste, for eksempel om taterlivet i Norge.

Det er virkelig store kontraster Balzac beskriver for oss mot slutten av boken.
Jeg tenker da på ballet hos fru de Beauséant kontra tilstanden rundt Far Goriot som ligger for døden på sitt enkle rom på vertshuset.

På slottet spiller et orkesteret under forgylte tak for de som er aller øverst på rangstigen. Kvinnene er kledd i de flotteste kjoler og pynet med sine diamanter.
Samtidig som dette skjer ligger Far Gariot på det siste uten sin familie hos seg på et lite møkkete og kaldt rom uten noen form for komfort.

Triste og brutale scener som forfatteren skriver godt om.

Når Goriot nærmar seg slutten fortel Bianchon at ein del av behandlinga dei vil prøve er å brenne moxa på huda hans. Kva er dette for noko då?

Wikipedia fortel at dette er ei gamal kinesisk behandlingsform der ein brenn moxa på akupunkturpunkt på kroppen, og at moxa er laga av tørka burot. Ja ja, det er farleg å vere sjuk.

He he ... nokre sider seinare skriv jo Balzac omlag det eg tenkte:
"... en behandlingsform som var siste skrik i legevitenskapen, og forøvrig helt virkningsløs."

Det virker som om forfattaren hadde ein god porsjon sunn skepsis. Leitte etter "like"-knappen nederst på boksida ....

Ja ja, boka er ferdiglest og hva syns jeg? Jo, boka var grei den.... i de siste to kapitlene fløt lesingen greit og fort. Som flere av dere sier skjedde det mye. Men jeg føler nok ikke at denne boka ga meg så mye, jeg klarte ikke å leve meg inn i historien. Ble mer som om jeg sto og observerte det hele fra sidelinja. Konkluderer med at det ikke har vært bortkastet å lese den, men ikke noe særlig mer enn det.

Oppdaget at låneperioden for biblioteksboka går ut i morgen og ikke kan forlenges, så jeg måtte forsere lesingen litt. Og fra kapittel tre var det heldigvis slutt på lange transportetapper - her var det som flere har nevnt, mye som skjedde på en gang, og noe forvirrende å få med seg alt.

Jeg merket meg også sitatet fra Rastignac om at det her ble begått bare usle forbrytelser og at det var mer storhet over Vautrin. Jeg skumleste litt fra wikipedia-lenken som Anniken L delte med oss (takk for den), og fant der en oversikt over hvor ofte de ulike personene dukker opp i Balzacs store verk. Ut fra det som sto der, kunne jeg ikke finne ut om Vautrin opptrer flere steder, men navnene han bruker er gjengitt: Jacques Collin, Abbe Carlos Herrera og Dødens overmann. Rastignac går igjen i 28 verk, og opptrer som student, dandy, finansmann og politiker. Slutten på boka synes jeg ble en tvetydig cliffhanger, men jeg tror ikke jeg kommer til å utforske nærmere hvordan det går med Rastignac.

Vet ikke helt hva jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, men den tok seg opp såpass i andre halvdel at jeg ikke synes det var "bortkastet" lesing, selv om det nok ikke blir noen favoritt. Hvis det er farsrollen Balzac vil si noe om, så er det kanskje at "curlingforeldre" kan skape følelsesmessig avstumpede og samvittighetsløse mennesker? Som den rake motsetning til far Goriot har vi herr Taillefer som ikke vil kjennes ved sin datter Victorine før sønnen er død. Og Victorine er snill og føyelig og takknemlig - hun er jo heller ikke blitt bortskjemt av sin far...

Goriot omtalar fleire stadar den eine svigersonen sin, ektemannen til Delphine, i nedsetjande ordelag. Mellom anna blir elsassisk nytta nærmast som eit skjellsord. Eg måtte slå opp kva elsassisk tyder, og det var enklare enn eg trudde; det er rett og slett ein person frå Alsace (Elsass på tysk), eit landområde som vekselvis har vært under fransk og tysk herredøme.

Men kvifor skulle det vere negativt å vere frå Alsace? Kanskje ligg noko av bakgrunnen i denne faktaopplysninga frå engelsk wikipedia?

The population grew rapidly, from 800,000 in 1814 to 914,000 in 1830 and 1,067,000 in 1846. The combination of economic and demographic factors led to hunger, housing shortages and a lack of work for young people. Thus, it is not surprising that people left Alsace, not only for Paris – where the Alsatian community grew in numbers ...

Det er vel regelen heller enn unntaket at økonomiske flyktningar som dannar eigne "klikkar" der dei slår seg ned blir sett ned på av den øvrige befolkninga.

Du har sikkert mye rett, Jostein.

Alsace er et landskap som i dag ligger i Frankrike mot grensen til Tyskland. Som du sier, har området vært tysk og fransk om hverandre opp gjennom i historien. Da Balzac skrev boken, var Alsace en del av Frankrike, men mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Rivaliseringen mellom de to stormaktene sier kanskje litt om bakgrunnen for at Goriot bruker alsaceren som et skjellsord.

Parisernes arroganse overfor folk fra provinsen spiller ganske også sikkert inn.
Omtrent som da jeg vokste opp i Oslo på 1950-tallet, da nordlending (en fra gokk) var et skjellsord. Nå er det andre som har overtatt …

Må tilstå at eg har forsert lesinga, og har lese ferdig historia om den godaste Rastignac og Far Goriot. Og det er eg nesten glad for no, sidan (lese)forma mi for tida er alt anna enn optimal.
Eg skal ikkje avsløre noko som helst av innhaldet, men må seie at eg er både fascinert og irritert.
Spesielt godt likar eg Balzac si evne til å skildre enkelte mennesketypar, både deira positive og negative sider.

Men- min lesesituasjon har ikkje vore av dei beste denne gongen, og eg kjenner at eg ikkje har fått med meg kva rolle Vautrin spelar for Rastignac, og kva var han eigentleg skuldig i?
Håper at hans rolle kjem fram i diskusjonen etterkvart.

Sprikende og springende har vært nevnt, og jeg henger meg på der. Når jeg først lar meg rive med, så går det unna i et forrykende tempo gjennom barokk frodighet og overlessede tåreperser, og plutselig er boken ferdig uten at jeg helt skjønner hva jeg har vært med på. En fest, ser jeg på smussomslaget -- jeg får lese hva Tore Renberg mener i det innledende essayet. Jeg vet ikke helt om jeg likte meg så godt på denne festen, men som ved alle store fester trenger jeg kanskje litt tid på å fordøye de mange inntrykkene. Jeg håper at det hele skal være noe mer enn grotesk/burlesk satire. Innimellom roes tempoet litt ned og vi får passasjer med litt dypere refleksjon, som også kan være svært vakre:

"I den grad det finnes noen unntak fra pariserlivets drakoniske lover,
må det være blant de ensomme sjeler som ikke lar seg lede av de
sosiale doktriner; de som lever ved en aldri uttømt kilde med alltid
like friskt, sildrende vann; de som er trofaste mot løvverket som gir
dem skygge, som er lykkelige over å kunne lytte til det evighetens
språk som står skrevet i alle ting og gir gjenklang i deres indre; de
som tålmodig venter på å få vinger og synes synd på dem som er bundet
til jorden."

(s.184 i Verdensbibliotekets utgave)

Vautrins rolle forvirrer også meg; han forsvant, som det har vært sagt, brått ut av historien. Jeg syntes jeg så en liten djevleskikkelse, men tror etter hvert ikke det er det forfatteren har tenkt på. På s. 209 (omtrent midtveis i siste kapittel) gir Rastignac seg hen "til de mest bedrøvelige og nedslående grublerier":

"Her begås bare usle forbrytelser," tenkte han, "Det var mer storhet
over Vautrin."
Han hadde erfart de tre viktigste aspekter ved samfunnslivet: Lydigheten, Kampen og Revolten; Familien, Sosieteten og Vautrin.

Men jeg klarer ikke finne så mye opprør i Vautrin, annet enn muligens i hans fortid.

Denne karakteranalysen av Vautrin synes jeg er beskrivende.

Helt enig med deg. Han er fristeren, sjarmøren og kjeltringen og har fått sin tilmålte plass i romanen.

Boka er ferdig lest. Jeg ble særdeles irritert på far Goriot for hvordan han mer og mindre bevisst lot seg tråkke på av sine døtre! Han sier jo noe om sine tanker og følelser rundt dette på slutten av boka, men fortsetter allikevel å innbille seg at han er elsket av dem.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne romanen. Fine skildringer og godt innblikk i hvordan sosieteten i Paris drev sitt spill om makt, penger, posisjon og sosial rangering. Ikke ulikt slik det er i dag!! Jeg synes det blir skrevet på en underfundig og morsom måte. Samtidig blir jeg ikke fanget av handlingen. Det blir litt springende synes jeg. Andre del begynte bra med å sirkle inn Vautrin og hans historie men så ble det brått slutt. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe, men dette noe finnes ikke i den romanen vi har lest. Det må finnes i en annen del av Balzacs store verk?

Jeg har også lurt på hvilken rolle Vautrin egentlig spiller, og det kan se ut til at svaret kommer senere i verket La Comédie humaine, hvor Far Goriot er en av hjørnesteinene.

Jeg må vedgå at jeg er i omtrent samme situasjon som deg, Hilda. Det er strengt tatt ikke leseformen, men andre ting. Har inntrykk av at det gjelder flere av oss for tiden; det kan jo være tilfeldig.

Jeg er også mye enig i det du sier om Far Goriot. Mulig jeg har lest for fort og ikke gitt boken en fair sjanse, men den falt ikke helt i smak. Er likevel glad for å lest den. Balzac er en forfatter jeg "alltid" har hørt om, men aldri før har lest. Har hans Skjemtsomme historier, som Karin har rost, kanskje jeg prøver dem senere.

Vil følge med i debatten og se hva som kommer frem, både om Vautrin og boken som sådan. Spent på hva dere andre har å si.

Jeg er over halvveis i boka og synes Balzac beskriver disse overfladiske menneskene på en ærlig måte, der kun penger og posisjonen i sositeten er livet for disse pyntedøtrene og deres omgangskrets.
Vår venn Rastignac, har også blitt bitt av denne basillen og står ovenfor et vanskelig valg nå. Hvem av damene skal han gå for, den enslige Victorine med pengene eller Delphine som han er forelsket i, men som er gift. Kanskje han ble tatt litt ved nesen da hans "venn" Vautrin ble hanket inn og ført bort.
Det er som forfatteren gjør narr av det narraktige sositetlivet i Paris, der posisjoner, utroskapen, baksnakkelsen og misunnelsen flyter som vann, og de materielle verdiene står i fokus. Samtidig som de er ulykkelige i sine forhold som de slettes ikke selv har valg utfra kjærlighet til partneren.
Det er dette livet mange higer etter, "prostituerer" seg og låner penger for å få bli en del av det.

Forfatteren lar Rastignac fortelle oss historien om far Goriot som han har godhet for, og hvordan han ofrer seg for sine døtre. Bare dette er en rar men fin liten fortelling og ganske så langt fra vår standard vil jeg tro. Nå venter jeg på slutten og jeg er sikker på at den også blir fin.

En roman som er full av ulike skjebner, både på pensjonatet og i Paris-sositeten.

Er halvveis i denne leseøkten og min tidligere kommentar vedrørende mine vekslende følelser for far Goriot er stadig tilstede. Jeg føler veldig sympati for den den stakkars faren og jeg er fryktelig irritert på hans underdanighet ovenfor døtrene.

Nå forguder han Rastignac siden han øyner et forhold mellom han og Delphine. Nå tror han endelig at han skal få sin ene datter tilbake igjen, men jeg vet ikke helt om jeg har troen på disse døtrene lengere.

Hvem er det som blir omtalt:

""Se, den er limt på hodet, det må være kunstig hår, for egentlig er han rødhåret. Man pleier å si at rødhårede er enten gode eller dårlige mennesker. Denne mannen må da være blant de gode?"
"Han er bare god som hengt!" sa Poiret."

(Godt sagt av Poiret)

Det må vel være profeten selv, Jaques Collin i rollen som Vautrin. Det tar seg opp på pensjonatet. Fra å være temmelig kjedelig er det nå tilløp til både komedie og tragedie.

Blir han omtalt som "profeten selv" i teksten?

Har forsøkt å lete i teksten etter benevnelsen, men finner bare :
"Jasså, ja. Er De profet, herr Vautrine?" sa fru Vauquer.
"Jeg er alt," sa Jaques Collin.
Egentlig er han vel selveste regissøren (uten at det står noe sted heller!)

Ja, nå går det for seg! Jeg har faktisk lest nesten resten av boken i full fart. Kanskje for fort - for jeg synes dette spriker i alle retninger. Og ikke har jeg fått med meg hvorfor Jaques Collin alias Vautrin gjør seg berettiget til betegnelsen "profeten selv" ...

Han "spådde" fremtiden til frøken Victorine.

Ja, visst!