Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Den første er knyttet til forfedrenes historie. De kom fra Skottland, og flere av fortellingene omhandler deres reise til «den nye verden» – og hvordan de til slutt havnet i Canada. I den andre gruppen finner vi historiene som ligger tettest på Munros egen oppvekst, på en gård i Ontario, Canada. Her er gjenkjennelige 'munroske' motiver: klasseforskjeller, kjærlighet, ekteskap, kampen for hverdagen og ønsket om noe som ligger bortenfor horisonten. Terningkast 5.«Kritikerfavoritt og novellemester med personlige fortellinger.» Mari Nymoen Nilsen, VG «Enda en gang har Alice Munro gitt oss noe å fryde oss over og å bli litt klokere av.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «Alice Munro er selve novellemesteren, og viser også i denne nyeste boken sin overlegne evne til å tegne skarpe psykologiske portretter og avdekke trange, ofte fordomsfulle miljøer, som på overflaten kan være tilsynelatende idylliske.» Turid Larsen, Dagsavisen «… fortsetter å vokse etter at man er ferdig med å lese, og det er vel nettopp slike kvaliteter som gjør at Alice Munro ofte nevnes som Nobelpris-kandidat.» Heidi Sævareid, Vårt Land Om Alice Munro på wikipedia
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788205395169
EAN 9788205395169
Serie Gyldendal pocket
Språk Bokmål
Sider 313
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Folk i Ettrick sa det var allment kjent at høyde og utseende gikk til mennene der i gården. Mary er halvannen meter høy og har et stramt lite ansikt med en fremstikkende klump til hake, og huden har lett for å få røde flekker som blir sittende lenge. Når hun tilsnakkes, krøller munnen hennes seg som om ordene blander seg med spyttet og de skjeve, små tennene, og svaret hun presterer blir usammenhengende kvekk, så svake og ubegripelige at folk har vanskelig for å tro annet enn at hun er undermåls.
"Jeg har pappas øyne", sa hun. "Jeg er intelligent, slik som han, så det er synd jeg ikke er gutt." Enda en forskjell. Der jeg kom fra, rådde den oppfatning at det var mer betenkelig når en gutt var skoleflink enn at en jente var det, men ikke særlig fordelaktig, uansett. Piker kunne gå videre og bli lærerinner, og det var greit nok - skjønt ganske ofte endte de som gamle jomfruer - men når en gutt fortsatte skolegangen, betydde det vanligvis at han var homoseksuell.
Det var Olive, som ikke likte meg fordi jeg kalte henne Olivenolje.
Her vil jeg gjøre et forsøk på å holde oversikten over de bøkene jeg leser i 2010. Et år hvor forøvrig nyttårsforsettet mitt (eller retter sagt desemberforsettet mitt) var å begynne å ta i bruk biblioteket igjen.