Bokelskere.no

Et utmerket svar, Ebba, om jeg enn føler meg satt opp mot veggen i din avslutning. Jeg vet ikke om ditt "du" er rettet mot en implisitt leser eller mot meg. Hvis det er mot meg må jeg isåfall vise til tvilen og frustrasjonen i det jeg skrev som jeg selv retter mot begrepet kvinnelitteratur. Jeg liker ikke bruken av begrepet, men det er likevel det vi diskuterer. Bakgrunnen for spørsmålet mitt mot slutten er at folk har en enestående evne til å opphisse seg over at andre ikke leser "deres" type bøker. Den mest gjentakende diskusjonen på disse forumene er eliten vs kiosken, der de to stridende leirene først og fremst består av Anne B. Ragde- eller Twilight-fantaster og Hamsun-fantaster. Jeg må nok innrømme at jeg tilhører den sistnevnte grupperingen og at jeg derfor ikke har hjulpet på å løse polariseringen. Men uansett, poenget er, eller poenget jeg prøvde å få frem, at den såkalte Chick-litteraturen så tydelig er markedsført for et visst publikum, en viss type kvinne(stereotypi), og det burde derfor være selvsagt at menn holder seg unna, med andre ord: det synes å være det de vil. Kvinner som ikke er krakilsk opptatt av høyhælte sko, sminke, muskuløse menn med trimmet skjegg, journalistdrømmen, Manhattan og Starbucks holder seg vel også unna. Det dårlig stilte spørsmålet mitt var vel derfor rettet mot forlagene, som motivert av salgstall og målgruppen for sine bøker fortsetter å markedsføre som de gjør og åpenbart ikke har noen grunn til å fri til et mannlig publikum.

"Chick-lit" og "kvinnelitteratur" - det er to begreper som provoserer meg så mye at jeg har problemer med å skrive eller si noe fornuftig om dem. Er det ikke soleklart at dette er kategorier som er skapt for markedets, det vil si bokhandlernes/forlagenes fortjenestes skyld, og ingenting annet? Du sier det selv, Eirik, om enn ikke eksplisitt. Enhver person som tenker seg om en halv gang vil komme til at disse begrepene er med på å sementere kjønnsstereotypier. Spesielt når man tar i betraktning disse bøkenes innhold. Så hvorfor dette spørsmålet mot slutten ("Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur"" osv.)? Hvem retter du det til? Kvinner in general? Jeg for min del holder meg like langt unna "chick-liten"/"kvinnelitteraturen" som det du gjør, har jeg inntrykk av. Og det av (for meg, i alle fall) åpenbare grunner. Folk må gjerne lese disse bøkene, men kall det noe annet om du ikke vil framstå like reduserende på kvinners vegne som det forlag og og bokhandlere gjør.

Hei, Maiken. Det er mange gode innlegg her (og jeg skriver til hele tråden), men jeg kjenner at det likevel ulmer i meg en trang til å få sagt noe mer, altså å komme med mitt. Diskusjonen ser ut til å ha utviklet seg i retning av kvinnelitteratur istedet for om bøker skrevet av kvinner, og jeg tviler på at jeg kan hjelpe med å bedre på dette. Mitt synspunkt (eller muligens, min innrømmelse) som mann kan forhåpentligvis ha en viss verdi. Jeg bør imidlertid påpeke at jeg de siste to årene og antakelig i all overskuelige fremtid kun har lånt bøker på biblioteket eller kjøpt dem på antikvariater, og slik sett er jeg ikke akkurat "i skuddlinjen" hva angår markesføring –– er det likevel relevans i det jeg skal si? Vi får se!

Uansett, la meg komme til saken eller iallefall prøve ... Jeg styrer absolutt ikke unna kvinnelige forfattere. Det som så frekt kalles "kvinnelitteratur" styrer jeg nok unna, men la oss da få avklart hva dette er en gang for alle (jeg skal ikke forsøke meg på det). Når en bok går så anstrengt inn for å ikke ville ha en som leser, hvorfor skal man da lese den? Hvis en bok har en leserskare som så tydelig ikke leter etter det samme i bøker som jeg, hvorfor skal vi da lese de samme bøkene? Chick-lit er en bedre term enn kvinnelitteratur for sjangeren (for det må man kunne avgrense den som) jeg misliker. Det er ikke følelser og sentimentalitet og kjærlighetsforhold som skubber meg unna – herre jemini, bare se på mine favorittbøker og du vil forstå at jeg har rett i det jeg sier –, men heller forventningen (og antakelig den rimelige forventningen) om at det disse bøkene inneholder er enkelt, reproduserende, idealiserende, at det er mer sjanger og marked i skrivingen av dem enn litteratur, kort: at jeg som litt sta og pirkede og litteraturglad fyr føler at jeg kaster bort tid, for ikke å si krefter på å bli irritert. Er Thomas Mann tung, sier du? Prøv å pløye deg gjennom reproduserte plot og metaforer!

Jeg vil ikke kalle Austen for kvinnelitteratur, for Austen er ikke noe som er begrenset til kvinner. Ikke vil jeg kalle Sex og singelliv for kvinnelitteratur heller, for er ikke det igjen begrensende for kvinner? Jaja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Austen (Jaaaane Austen, en kvinne!) er en av mine klare favorittforfattere, hva bryr det meg at hun er kvinne? Mine romkamerater ler av meg fordi jeg har mini-serien av Stolthet og Fordom på DVD, men hva bryr det meg? Det er mer ved Austen enn kjoler og ball, og jeg er glad for at jeg er istand til å se det. Austen, Brontë, Dickinson, Eliot, Undset, Blixen, flere, flere … Ja, jeg har lest flere menn enn kvinner, men det kommer nok mer av tilfeldighet enn av noen patrialkalsk ur-ondskap eller kneblebegjær eller kastrasjonangst eller andre lignende skavanker vi menn jo så ærefullt og fordomsløst tilkjennes. Kanskje spørsmålet heller er: Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur", eller vil dere ha den for dere selv? En litt drøy brannfakkel, haha, det må jeg vedkjenne, men dog en brannfakkel. Nå venter jeg bare på svar.

Du spør etter en bok, og med det antar jeg du mener en roman, men jeg sier likevel (i dårlig ånd, siden jeg ikke svarer på det du vil): Prøv poesi. Keats for eksempel. Eller Robert Frost. Eller Yeats. Se om det er noe der du liker. Dikt bør kunne gi rikholdig næring for enhver situasjon i livet. Av gode romaner jeg har lest kommer jeg på få som ender lykkelig foruten Austen sine, og de er vel verdt lesetiden.

Det var da riktig barbarisk hvor forsømt denne tråden er blitt, jeg måtte jo bla fire sider for å finne tilbake til den. Jeg blåser derfor litt liv i den med et gammelt dikt.

The Flea

Mark but this flea, and mark in this,
How little that which thou deniest me is;
It suck'd me first, and now sucks thee,
And in this flea our two bloods mingled be.
Thou know'st that this cannot be said
A sin, nor shame, nor loss of maidenhead;
Yet this enjoys before it woo,
And pamper'd swells with one blood made of two;
And this, alas! is more than we would do.

O stay, three lives in one flea spare,
Where we almost, yea, more than married are.
This flea is you and I, and this
Our marriage bed, and marriage temple is.
Though parents grudge, and you, we're met,
And cloister'd in these living walls of jet.
Though use make you apt to kill me,
Let not to that self-murder added be,
And sacrilege, three sins in killing three.

Cruel and sudden, hast thou since
Purpled thy nail in blood of innocence?
Wherein could this flea guilty be,
Except in that drop which it suck'd from thee?
Yet thou triumph'st, and say'st that thou
Find'st not thyself nor me the weaker now.
'Tis true; then learn how false fears be;
Just so much honour, when thou yield'st to me,
Will waste, as this flea's death took life from thee.

John Donne.

Bøkene Phoenix 1 og 2 kjente jeg ikke til, men av din beskrivelse og av det jeg kjapt har søkt meg frem til på nett, er de absolutt noe jeg må gå til innkjøp av, om jeg enn må lete i lang tid på antikvariat eller bibliotek (de finnes vel ikke i nye opplag). Slike bøker kan bli uvurderlige når jeg omsider begynner å skrive på masteren, jeg tenker nemlig å skrive om Lawrence. Derfor, mange takk for at du nevnte disse to tekstsamlingene!

Jeg er usikker, jeg har ikke lest nok av henne til å kunne sammenligne dem så alt for bastant. Sist vinter begynte jeg på hennes samlede dikt, men bindet er så jævlig svært og avskrekkende at jeg ga opp å lese det intensivt, noe man ikke skal gjøre uansett (å bruke kort tid på en så vid produksjon). Jeg endte istedet opp med å sette et slags forsett om å lese minst ti dikt før jeg la meg for å sove, men etter en stund kom jeg over andre bøker som tok oppmerksomheten, og så ble det vanskelig å vende tilbake. Kan vel kanskje hevde at det innimellom er en nær likhet mellom Lawrence og Dickinson i stil og uttrykk, et modernistisk oppbrudd, en eksentrisitet og stolthet. En likhet er iallefall at de ofte skriver korte dikt og at de begge er begeistret for blomster. Men ellers vet jeg ikke, jeg tror likhetene slutter der. Dickinson, likesom tilbaketrukket, skjermet, reflektert, en slags dødspoet, kristen endog, og Lawrence som jo er ganske annerledes, som med nietzscheansk vigør hatet kristendommen, som måtte vekk for ikke å kveles, som dro ut, reiste, kjente, smakte, følte, som levde og skrev om livet mer enn om noe annet, likesom en bror av Hamsun og Hemingway.

Iallefall for min egen del er det gjerne bautaene, de store romanene, jeg tar med meg videre. Dette året har jeg lest forbausende få slike bøker, og det har for det meste gått i lyrikk på fritiden og i artikler og kompendier i studietiden. Likevel finnes det noen titler jeg vil trekke frem og bejae, først og fremst D.H. Lawrence samlede dikt. Fordommen er at fyren ikke kan skrive dikt fordi han var så urimelig dyktig til å forfatte romaner (og et stakkars menneske kan da ikke være god til begge deler, kan det vel?), men der tar man feil; han er jo på nivå med Whitman, kanskje noe mellom Whitman og Blake (Blake sin visualitet og styrke, Whitman sin flyt og lek). Diktene hans har for meg vært en slags vekker for hva som er mulig å få sagt, og jeg vil utvilsomt vende tilbake til dem, nei hva sier jeg, "vende tilbake", som om jeg vil forlate dem! jeg tror jeg skal ha vanskelig for å slippe dem av syne de nærmeste to årene, akkurat nå sitter jeg og tviholder på de to bindene de er samlet i fordi lånetiden på biblioteket har runnet ut! Men ja, la meg også nevne tre romaner som har vært en fryd, nemlig Chandlers The Long Good-bye, Dr. Zhivago av Pasternak og Julie av Rousseau. Ellers av dikt har jeg kost meg til fjells med Wildenveys samlede. Og så håper jeg å bli ferdig med Stendhals Le Rouge et le Noir som er så godt skrevet at jeg ikke forstår hvorfor jeg har utsatt den så lenge. Bra det er juleferie og kaldt.

Siste ordet er foreløpig mitt, så nei, det tror jeg ikke. Husker forøvrig å ha opplevd det samme ved kommentering på lister.

Etter å ha skrevet en kommentar på en bokomtale, dukker jeg opp under "Snakket sist", men ikke under "Sist sagt". Mer har jeg ikke å si annet enn å spørre hva dette kommer av.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi du har fått stjerner for å påstå noe galt. Samtidig sier du at det står klart for deg, og det finner jeg ganske hovent. Ut av en så mangfoldig og foregripende roman orket du bare å trakte ut og begrense den ned til to hovedpoenger, og ingen av disse har å gjøre med Werthers forelskelse. Du må ha fortrengt det du kaller føleriet fordi du syntes det var plagsomt, og ser derfor ikke at det også var plagsomt for Werther. Det er tydelig hvorfor du ikke var istand til å like boken.

Andre ting:
- Lotte og Albert hadde ikke et fornuftsekteskap, de elsket hverandre hengivent (dette mener selv den sjalu Werther).
- Werther blir ikke like mye støtt ut av spissborgerne som han støter seg selv ut.
- Boken er ikke "heldigvis" kort, den er akkurat så lang som den behøver å være.
- Boken bør ikke anbefales til "alle som er interessert i samfunnsutvikling", men til alle som har vært forelsket.

Forøvrig har både Engels og Mann rett. Werthers opprør speiler Rousseaus forakt for bylivet, det mondene, det pedantiske og snevre. Så . . . ikke snevre inn en roman som Werther ved å komme bærende med poenger og konklusjoner, det er det den selv prøver å unngå.