Bokelskere.no

Hei Filip. Jeg anbefaler deg å lese Erlend O. Nødtvedt (Bergens beskrivelse) og Cecilie Løveid og Yngve Pedersen hvis du ikke allerede har gjort det. De er alle veldig gode og oppfinnsomme og morsomme (bergenske) forfattere, i tillegg til at de nevnes i Bergeners. Ellers ville jeg ikke lagt så stor vekt på overbevisninga om at du må lese Min kamp 5 i forveien, om jeg var deg -- Dubliners av James Joyce vil nok være mer interessant, da det er den boka Espedal har uttalt at er et slags forelegg for boka. Hvis du likevel vil få med deg Knausgårds versjon av en festhistorie som Espedal også nevner i Bergeners så tror jeg faktisk at du kan nøye deg med å bla deg fram til akkurat den delen i Min kamp 5.

En jeg glemte av og som jeg tror er verdt å nevne, er jesuitten Leo Naptha i Trolldomsfjellet. Kanskje han ikke er en tydelig skurk, men iallfall helt klart farlig, en fiende av både humanisme og av liv. Jeg ser ikke at du har lest noe av Mann, og der har du mye å se frem til. Trolldomsfjellet er da et flott sted å begynne, vil jeg si, men kanskje litt Nietzsche innabords ville gjort møtet enda rikere. Tragediens fødsel f.eks.

Jeg synes det er merkelig hvor få det er som har svart deg i denne tråden, men det er kanskje pga. sommerferie. Jeg håper det blir flere: jeg tror det ennå finnes mye usagt. Denne posten får tjene som 'bump'!

Men er ikke han fyren i No Country for Old Men en sosiopat? Det kommer vel med jobben! - men nå gjør jeg det vanskelig igjen. The Joker er jeg imidlertid enig i. Som Kierkegaard vittig og jeg tror korrekt presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet. Jeg vil forresten anbefale Kierkegaard over Sartre any day!

Og Alex DeLarge er herlig, om enn jeg bare kjenner ham gjennom Kubrick.

Nei, du har nok rett hva angår Dorian Gray. Det er rart, jeg leste den for noen år siden, og av en eller annen grunn er det eneste jeg husker sitatene fra den. Men det handler åpenbart om en mann som kan leve og handle uten (iallfall umiddelbare) konsekvenser, slik som når typen i American Psycho dreper uteliggere for moro. Hva gjør det med et menneske? Ikke en eksistensialistisk skurk, men i det minste eksistensielt interessant. Et slags 'companion piece' er kanskje Fellinis La Dolce Vita. Kjenner du til den? Lettferdighet, dekadanse (da særlig aristokratiets), konsekvenser av et liv uten kanskje tilbørlig alvor og beslutning. Jeg reduserer en fin film ved å prøve å si noen ord om den, så jeg skal la være.

Eksistensialisten som skurk, hmmm, nei det er ikke lett, for det meste eksistensialistiske/opprørske er jo satt i førsteperson. Det er mange tanker som må vises frem og overveies. En skurk er gjerne satt i romanen for å motarbeide protagonisten eller for å føre protagonisten frem til grensen, grensen av en selv og det en kan tåle (angst og overlevelse), men dette vet du naturligvis allerede, - du har lest bøker og sett film. Straks en skurk fascinerer oss har skurken antakelig beveget seg bort fra ren ondskap og ubetvilelig umoral (selv om jeg må si at jeg kan begeistres av slike idiotisk ondskapsfulle fyrer i 80-tallsfilm). De tvinner ikke barten, men følger sin egen moral, så å si. Ozymandias i Watchmen f.eks. Nietzscheanske skikkelser gjerne.

Men når du sier eksistensialist og forvirret, blir det flere muligheter, for da mener du vel egentlig nihilisten. Der kan du plassere The Joker eller noe litt mer blindt: Frank Booth i Blue Velvet. Jeg vet faen ikke hvorfor jeg ikke kommer på flere (trøtt og 25 varmegrader?), det er en nesten utømmelig kilde, men avhenger kanskje av hvor streng man vil være i utplukkingen.

Et nytt eksempel falt ut av kaninhatten: Dorian Gray.

Jeg har lest et par Sherlock Holmes-historier, men har ikke løpt inn i Moriarty ennå, så det kan jeg ikke svare på. Jeg tror likevel serien tok seg noen friheter da de skrev ham som en slags artig galning.

Jeg vet jeg gjør det vanskelig for deg, og det er ikke meningen. Hvis det er eksistensialistisk litteratur du er på utkikk etter, kan jeg vise til en liste jeg laget her på forumet for en hundre år tilbake da jeg var mer fjollete enn jeg er idag og leste litt for mye misantropisk litteratur. Som 'gode samfunnsborgere' er vel selv en antihelt egentlig en skurk, er han ikke, så hva er forskjellen? Neida. Men antihelten er problematisk, og det er dét som er fint. Her er en link, og bær over med den teite beskrivelsen:
https://bokelskere.no/lister/59707/

Ahab i Moby Dick? Men om han faktisk er en skurk, er en diskusjon i seg selv. Satan i Paradise Lost er kanskje det første eksempelet i litteraturhistorien (iallfall hvis vi utelukker Shakespeare, f.eks. Edmund i King Lear), men også der har vi mer en helt. Det beste eksemplet jeg kan tenke meg i farten er Kurtz i Heart of Darkness. Jeg kommer vel på flere etterhvert. Det kjeder meg at jeg ikke kommer i hug noen ferskere!

Men så er det et spørsmål om du leter etter rene skurker à la Moriarty eller antihelter à la Raskolnikov.

Vel, ikke vær så sikker på det. Min vei inn i litteratur gikk via fantasy, tegneserier og Conan, og fra der er det vel ikke langt til science fiction. Er det mulig å vokse opp idag og ikke like sci-fi? Jeg vil kalle meg selv en Star Trek-fan, og da snakker jeg ikke om J. J. Abrams sitt tull. Solaris av Tarkovskij er noe av det beste jeg har sett, for ikke å nevne alt som finnes av gull fra 80-tallet. Sci-fi er en fin sjanger, jeg har bare vært treig med å lese det. Men nok bevisførsel. Jeg pekte imidlertid på en likhet i lyrikk: Eliot, Shelley, Yeats, Dylan Thomas, Hughes.

Jeg tror ikke jeg vil kalle den for den beste boka jeg har lest i juni, pga stiv konkurranse, men jeg vil allikevel trekke den frem, siden folk ikke synes å vite av den. Den heter Dersu Uzala, eller Dersu, stifinneren, og er skrevet av Vladimir Arsenjev. Jeg ble først kjent med den gjennom Akira Kurosawas filmatisering, som jeg setter stor pris på, og en dag var jeg heldig å snuble over boka på et antikvariat – til bare 10 kroner. Boka er memoarene til Arsenjev fra tre ekspedisjoner til taigaen mellom Russland og Kina (han tegnet kart og studerte dyrelivet, ca 1902-1907), hvor han møter en innfødt jeger og fangstmann ved navn Dersu. Mye av boka skildrer det rørende vennskapet, båndet og respekten som snart utvikler seg dem imellom, og ikke minst forskjellen mellom sivilisasjonen og villmarken, hvor da mennesket er det farligste dyret. Den var trivelig, godt skrevet, og er dessuten en rik kilde på lærdom om været, fjelliv og overlevelse. Den er absolutt å anbefale hvis man som meg har noe nær en 'Walden'-lengsel, til et fritt liv utendørs, eller om man bare liker å traske ute og nyte luften, stillheten og bekkeskvulpet.

Fuglenes morgenkvitter var matte toner for Françoise.

Veien til Guermantes, Marcel Proust.

Jeg beklager også, da. Og som et plaster: Jeg har lagt ham til for lengst.

Mari, du og jeg er i stor grad samstemte om poesi, noe jeg har lagt merke til og husker fra tidligere diskusjoner og fra det terningkastene her på forumet forteller. Rimbereid er en dikter jeg selvsagt har hørt om og hørt lovprist, og jeg har også lest litt av ham selv: Orgelsjøen og Herbarium. Ingen av dem hadde jeg noe særlig sans for, jeg ble ikke rørt på den måten du sier du rørtes av Solaris Korrigert, en bok jeg har hatt på ønskelisten min lenge. Men jeg tror disse samlingene er ulike, så jeg skal gi Solaris en sjanse, kanskje allerede nå i sommer pga. din anbefaling; det synes den å være verdt.

Jeg ser ikke ut til å få sove i natt. Men takk skal du ha for all denne informasjonen!

Jeg antar mer enn å snuse! Samtidspoeter er dét jeg med denne tråden først og fremst ønsket å vite mer om. Jeg visste ikke at Johan Harstad skrev lyrikk, jeg kjente bare til Buzz Aldrin [...] og Hässelby.

Edit: Hmmm, du må ha redigert bort Johan Harstad og erstattet med Johan Grip (som jeg ikke vet hvem er).

Edit 2: Er Ingrid Elisabeth Hanssen riktig skrevet? Jeg får ingen resultater når jeg søker.

Av det forrige svaret du ga fikk jeg inntrykk av at du var nedlatende, "[...] som du ser ut til å mene", men jeg orket ikke å kommentere på det i tro om at jeg antakelig tok feil og fordi jeg var i godt humør. Imidlertid sitter jeg igjen med det samme inntrykket nå også, av at du her setter "skogens dikter" i hermetegn, og av måten du avslutter på, "Saktmodig?". Jeg håper ikke den språklige magefølelsen min her har rett. Siden du har fått stjerner for det, vil jeg gjerne få eventuelle misforståelser oppklart.

Jeg vet ikke noe om Børli. Jeg vet bare det jeg har hørt. NRK og Wikipedia betegner ham som "skogens dikter", derfor gjentok jeg det. Saktmodig tenkte jeg han var fordi han angivelig levde av tømmerhogging, og jeg antar det yrket ikke går så livlig for seg som hverken Monty Python eller Discovery Channel vil ha det til, og fordi Børli er Sigbjørn Johnsen (av alle folk) sin favorittdikter. Han er også glad i å kle seg i kofte og ta seg en pipe mellom slagene, som meg selv, og dét er et godt tegn.

Jeg vet ikke hvorfor saktmodighet og et brennende hjerte er ment å utelukke hverandre. Det skjermer jo heller ilden, bygger opp trykk. Stille vann har dypest grunn, og selv om det vel ikke alltid stemmer for poesien sin del (jf. Byron) har det allikevel noe for seg. Det Børli i diktet du siterer egentlig sier er jo "hvis du visste hva jeg har inni meg", som med andre ord vil si . . . ? Man ser det ikke med "det blotte øyet", hatet har "overvintret", det har ikke blomstret, sprunget frem, tinet, men er båret, holdt inne, utholdt, stivnet, og man må stikke hånda inn i hjertet hans for å finne ut hvem han er, inn, og da vil man "brenne" seg, bli overrasket, man forventet ikke slik varme.