[...] og han spelar og spelet lyfter seg, og det lyfter han, og det lyfter henne, og så flyg dei saman i spelet bortover i lause lufta og dei er saman som ein fugl der kvar av dei er ei vengje, og som eitt flyg dei over den blåe himmelen og alt er blått og lett og blått og kvitt [...]
Magen er en skurk, den glemmer fort det gode du gjør mot den. Dagen etter ber den om mer.
jorda er berre ein tanke - på friviljug vitjing
Og så er ringen slutta: som sett frå himmelen
strevet for å sjå som frå himmelen
Rettferd er ein småfolk-tanke. I verdi riv kvar til seg det kvar kann få i; og den som inkje fær i, han svelt; det er som i dyreskogen.
Men høflighet og oppriktighet hører sammen, er det ene malplassert så er også det andre malplassert. Da er det bare stillheten å ty til, denne spinkle skillevegg mellom det halvt skjulte og det halvt avslørte, mellom den klossete løgn og den nødvendige løgn.
Heldigvis var Miss Carridge lite pratsom av seg. Når kroppsdunst og snakkesalighet inngår forening, finnes intet hjelpemiddel.
Eg går spenstig inn i meg sjølv og ser etter spor av draumar, ute på markene, på begge sider av vegen, men det er lite å finne, anna enn sjaskete restar.
Veit ikkje kor mange som har sett denne frå før, men eg må berre dela han. Genial!
It's pretty hard to knock a guy out, except in the goddam movies.
En gang trodde jeg at historien var en elv, at alt var en elv som beveget seg fremover, majestetisk, rolig som en veldig fortelling, der alt ubønnhørlig førte fremover, til havet.
Men det fullstendig uforenlige, det som gir den tyngste og vanskeligst tilgjengelige innsikten, det er ingen elv, det fører ikke ubønnhørlig fra det ene til det andre.
Husk på, noen gir lite, og det er meget for dem, andre gir alt, og det koster ingen overvinnelse; hvem har så gitt mest?
The people in flight from the terror behind – strange things happen to them, some bitterly cruel and some so beautiful that the faith is refired forever.
How can we live without our lives? How will we know it's us without our past? No. Leave it. Burn it.
To the red country and part of the gray country of Oklahoma, the last rains came gently, and they did not cut the scarred earth. The plows crossed and recrossed the rivulet marks. The last rains lifted the corn quickly and scattered weed colonies and grass along the sides of the roads so that the gray country and the dark red country began to disappear under a green cover. In the last part of May the sky grew pale and the clouds that had hung in high puffs for so long in the spring were dissipated. The sun flared down on the growing corn day after day until a line of brown spread along the edge of each green bayonet. The clouds appeared, and went away, and in a while they did not try any more. The weeds grew darker to green to protect themselves, and they did not spread any more. The surface of the earth crusted, a thin hard crust, and as the sky became pale, so the earth became pale, pink in the red country and white in the gray country.
The Grapes of Wrath av John Steinbeck
[...] gjemsel var min favorittlek. Jeg husker den jublende fornemmelsen når jeg fant et fint skjulested. Men jeg likte også å bli funnet. Når vi lekte mørkegjemsel ute om høsten, fikk jeg hjerteklapp av glede hver gang noen rettet lyskjeglen mot ansiktet mitt mellom buskene og ropte: "Jeg har funnet Jonas!" Det var det beste jeg visste. Jeg tror jeg opplevde det som om noen reddet meg fra meg selv.
Frokostene med Margrete. En høytid. Ansiktet hennes. Ordene hun kunne finne på å si. Kroppsspråket. Måten å være stille på. Uttrykket når hun tenkte. Vanene fra et omflakkende liv i utlandet. Alltid servietter av tøy. Alltid friske blomster på bordet. Alltid toast. Alltid en spesiell engelsk marmelade. Alltid nymalte kaffebønner, en egen blanding. Alltid appelsinsaft som hun presset selv.
JUPITER
Se dette mennesket, se dette mennesket som kjenner tre rykk i tauet og som langsomt, etter først å ha smilt usikkert, begynner å traversere, bevege seg ut på de nifst luftige galleriene. Se denne mannen der han famler seg bortover i fjellveggen; se hvordan han, med en grønnskollings forsiktighet, føler seg fram med alle lemmer, ja, med hele kroppen, før han flytter vekten over fra det ene benet til det andre. Jeg kan merke hvor livredd, hvor virkelig vettskremt han er, og allikevel hvor fylt han er av beslutningen om å ville gjøre det, klare det, nå toppen. Og så, plutselig, som om noe går i stå, fryser han til. Han lukker øynene.Det virker som om han lytter til vinden, samtidig som han, dypt konsentrert, forsøker å uteske hva det lukter av steinen han presser seg mot. Det intense sollyset får det til å blinke i fjellvegen,skinne i stripene av smeltevann. Så vidt jeg kan se, holder han pusten. Jeg har visst det hele tiden. Dette kommer til å bli det avgjørende punktet. På en hylle hvor bare ett skritt skiller en fra flere hundre meters fall ned i avgrunnen. Her kunne kan dø, her kunne man leve.
Oppdageren av Jan Kjærstad
Jeg forbinder, med rette eller urette, mitt ekteskap med min fars død, i tid. At det finnes andre bånd, på andre plan, mellom disse to hendelser, er ikke umulig. Jeg har mer enn nok med å forsøke å si det jeg tror jeg vet.
Første kjærlighet av Samuel Beckett
Alt forbausende har sin metode, helt til vi konstaterer at det forbausende ikke er forbausende, ikke har noen metode. De beste plassene som fantasien spiller på. (Det finnes bare hovedrolleinnehavere i biroller.)