Bokelskere.no

Johannes Jensen er alene.

Om kvelden når han skal legge seg, er det ingen som brer over ham. Han må gjøre det selv.

Når han våkner er han alene i sengen.
Han løfter opp dynen, men under der er bare Johannes Jensen.

Jeg tenkte:
"For en fantastisk kropp.
Tenk å ha så mye motgang, og allikevel så klarer den å mobilisere og bære meg
gjennom sykdommen."
"Kroppen er på min side!"
"Kroppen er min venn. Ikke en fiende.
Og den jobber på spreng for at jeg skal bli frisk".

"Hver dag skal jeg stelle godt med den.
Slik en mor steller for sitt syke barn."

Jeg fikk dermed raskt erfare hva kampen mot sykdom egentlig er:
Nemlig en stille kamp,
som til en stor grad er usynlig.
En kamp som nesten ingen ser eller hører.
Og som få applauderer:
For som syk får du ikke ros fra sjefen.
Du får ikke opprykk i gradene.
Og du får definitivt ikke lønnspålegg.

Jeg begynner å gå sakte hjemover. Overalt ser jeg glade mennesker. De smiler. De ler. De spiser is. De har lykkelige ansikter. Jeg kjenner at tårene presser seg på. For jeg vil også ha det sånn.
Jeg vil også være lykkelig. Jeg vil le. Jeg vil spise is. Jeg vil ikke ha kreft.

Frykt sløkkjer motet, kneblar tanken, stengjer for ordet. Frykt tvingar oss til å teie, isolereoss, fjerne oss frå den som lid urett og den som prøver å stå opp mot urett. Frykt er vår fremste tyrann og yndlingsvåpenet til alle tyrannar.

Idet jeg åpner skapdøren, kjenner jeg lukten av tøy som har hengt lenge uten å bli brukt. Det lukter ull av alle genserne og luene og vottene som mamma har strikket. Jeg kjenner en annen lukt også. Det er lukten av mamma. Hele skapet lukter av mamma. Det er som om hun bor der inne, et sted bak alle kjolene og kåpene, og strikkegenserne, bare at jeg ikke ser henne. Det er som om Mamma har vært her inne hele tiden.

Der jeg står på åstedet i Baneheia, nøyaktig 13 år etter, klarer jeg likevel ikke å se en mor i sorg. Jeg ser en mamma som gråter over sitt barn og som tidvis må kjempe for å kontrollere sine følelser. Men jeg ser også en mamma som har tatt et oppgjør med seg selv og bestemt seg for å ha det godt. En som har uendelig mye å leve for, og derfor ikke tillater at selvmedlidenheten skal styre de valgene hun tar i livet. En som ikke våger å gi seg hen til den negative,destruktive tenkningen hun har kjempet mot i så mange år, fordi det ikke yter rettferdighet til hennes gjenlevende barn. Samtidig ser jeg en mamma som savner. Savnet er ikke like sterkt hver dag, men det kommer og går, og vil alltid gjøre det.

Om lille Lise får kreft, vil hun sannsynligvis oppleve at klassekameratene sender henne brev med lykkeønskninger og oppmuntrende ord. Når folk møter henne på gata, vil de bøye seg ned og spørre henne hvordan det går. Hun vil få tilbud om å møtte andre i samme situasjon, der både hun og familien kan lære å mestre den nye livssituasjonen. Om, lille Lise, derimot var blitt utsatt for vold eller overgrep, ville hun da mottatt brev fra alle i klassen? ? Eller hadde de du bøyd deg ned og spurt hvordan det gikk hvis du møtte henne på butikken? Tror du lille Lise hadde fått tilbud om å møte andre i samme situasjon, der hun og familien ble vist omsorg og forståelse for det de hadde opplevd? Det er lite trolig, for i Norge finnes det ingen slike tilbud. Det finnes heller ikke gode nok lover og regler som hindrer en gjerningsperson i å gjøre nye overgrep. Verst er det likevel at det ikke finnes god bok kunnskap om hvordan jeg og du skal forholde oss til disse barna.

Det er et modig valg for en mor som nylig har mistet sitt barn å våge å elske livet. Tørre å glede seg over det hun har - og ikke bruke energi på det hun skulle ønske hun hadde.

Jeg tror aldri jeg vil glemme da den lille damen på halvannen meter steg ut av mørket og inn på scenen i auditoriet på Dahlske vidergående skole. For bare noen måneder siden var datteren hennes på åtte år blitt voldtatt og drept. Nå stod hun plutselig foran oss. Rakrygget og bestemt fortalte hun om viktigheten av å være sterk. Med bristende, men tydelig stemme, innledet hun med å lese et dikt om hva det ville si. I nesten en time satt vi musestille og lyttet. Det var den denne dagen jeg forstod at samme hva jeg utsettes for her i livet, har jeg et valg. Det finnes alltid en vei ut av en krise. Det var ingen som fortalte Ada at hun måtte få et godt liv igjen. Det var noe hun bestemt seg for seg selv.

I våre hektiske liv, der vi bombarderes av informasjon, er tilgjengelig hele døgnet og i kjedsommelighet tar frem telefonen hver gang vi opplever en stille stund, glemmer vi å sette pris på de øyeblikkene der vi bare er. Vi unngår dem. Kanskje av frykt for hva som vil skje om vi lar tankene løpe fritt? eller kanskje av redsel for at noen skal observere oss og betrakte oss som kjedelige eller uinteressante. Vi fyller opp kalenderen med møter og avtaler og legger planer flere måneder frem i tid. Og oppe i det hele glemmer vi å arrangere disse små møtene med oss selv.

Til meg har Ada sagt at hun ikke lenger kjenner Stine. Hun døde da hun var åtte år og ville i dag vært en voksen kvinne. Sorgen er byttet ut med et savn, og de vonde opplevelsene har litt etter litt måtte vike for de gode. Det er noe vemodig, men samtidig noe utviklende over det å klare å gi slipp. Det handler om å ta et valg - om å bære med seg det som gjør godt og forsøke å legge igjen det som ikke gjør det.

De sier jeg er gal fordi jeg ikke vil selge mine dager for gull.
Og jeg sier de er gale fordi de tror mine dager har en pris.

Medmenneskelighetens kraft ligger i dens stille hjerte, ikke i dens ordrike munn.

Ethvert frø er en lengsel.

Du er fri overfor dagens sol; fri overfor nattens stjerner,
og du er fri når det ikke er sol eller måne eller stjerner.
Du er fri selv når du lukker øynene for alt som er.
Men du er en slave av ham du elsker fordi du elsker ham.
Og en slave av ham som elsker deg fordi han elsker deg.

~ fra Sand og skum

Spinn

Tråder overalt.
Fangarmer eller hengekøye?
Må velge
hva jeg åpner for;
vikler meg inn i.
Må velge
renningen og
rytmen.
Må velge
mine muligheter
selv.

Skyttelens sang

Frykt ikke døden
du levende kropp
for når den er
er ikke du
og når du er
er den ikke.