Bokelskere.no

Er det ikke deilig å ha blitt såpass "gammel" at det ikke lenger spiller noen rolle om vi ikke følger trender, bestselgere og "folkets røst" Som ung kvinne var det viktig for meg å lese det "alle andre" leste. Jeg er selvfølgelig lydhør til andres anbefalinger i dag også, men jeg er mer opptatt av (slik du beskriver) bøker som passer den livsfasen jeg er i, årstid, sinnsstemning o.a.

Jeg lurer på hvilken sjangrer du leser lite av eller ikke i hele tatt. De sjangrene jeg leser minst er Krim,Fantasy og klassikere. Men fantasy og klassikere er det jeg leser absolutt minst. De leser jeg storsett hvis jeg er nødt. Det er litt rart fordi jeg har lest og likt noen fantasy bøker og klassikere. Noen er til og med på lista over favorittbøker.

Jeg har lagt merke til at bøker som omtales under "Bokomtaler" veldig ofte er kortfattede, kun ett par linjer, og ikke egentlig en fullverdig bokomtale. Flere av disse innleggene kunne med fordel ha blitt postet under "diskusjoner". Mens andre er omfattende og beskriver innhold og litterær kvalitet på en utmerket måte. Må innrømme at jeg er litt usikker på hvordan dette er tenkt, og kanskje burde det ha vært skissert en mal for hva som menes med en bokomtale.

Litt dumt at bokomtaler og diskusjoner er adskilt. Jeg avsluttet bokomtalen med at jeg gledet meg til en diskusjon om boken, men da kommer jo svarene til min bokomtale der og ikke her i diskusjonstråden. Bør det både skrives en omtale og et innlegg til diskusjonstråden om samme bok? Jeg bare lurer.....

Enig i dine refleksjoner her. Det var ikke så lett å "bli kjent" med Aslak, men det er hevet over tvil at han virkelig elsket sin datter. Jeg ble mer nysgjerrig på om moren Hanne er så "smågal" som forfatteren beskriver henne. Hun er jo en "kunstnersjel" og blir fjern og distansert når hun er i skrivemodus, og sikkert oppfarende og til tider svært eksaltert. Men var hun mindre glad i Emma enn faren? Jeg synes det mest interessante med boken er det psykologiske aspektet og de spørsmål den reiser.

Jeg begynte med bildebøkene om to unger som gjorde ting for første gang. f.eks. første gang på sykehuset, første gang man får søsken.osv. Så var det ei and med i disse bøkene og så skulle man finne ut hvor mange ganger and var med på bildene. Hun var litt gjemt. Noen som husker disse bøkene?? Eg elsket nemlig disse bøkene<3. Jeg leste også kirkeboka jeg fikk som 4 åring i filler. Selv om jeg ikke likte så godt bøker som var realistisk så hadde jeg sans for både eventyrbøker og god natt historier bøker. Jeg vil påpeke at det ikke var eventyrbøker med de tradisjonelle eventyrene fra Asbjørnsen & Moe. Jeg elsket bøkene fra Anne Cath. Vestly og Thorbjørn Egner samt bøkene om To hus tett i tett. Når jeg ble eldre falt jeg for Katja bøkene til Ellinor Rafaelsen. I ungdommen fant jeg bøkene til Anne Karin Elstad og Arvesynd serien til Anne Lise Boge. Jeg likte også godt Elisabeth Bøkene av Hilda Stahl. Så husker jeg flere bøker som jeg likte. Men som jeg ikke husker hva heter. Irriterende.

Jeg har fortsatt problemer. Irriterende

Jeg har skrevet en bokomtale om boken i dag. Jeg likte boken

Jeg har lest mye av Ketil Bjørnstad og har hatt stor glede av hans forfatterskap. Jeg ser alltid fram til nye boklanseringer fra denne forfatteren. "Verdens ende" er en annerledes bok av forfatteren selv om språket og hans til tider "svulstige" formuleringer er gjenkjennende. Men det kler bøkene hans og jeg liker språkdrakten.
I denne boken er det sorgen over barnet Emma, som blir drept i en flyulykke, det handler om, forholdet mellom Emmas fraskilte foreldre og hvordan de sammen og hver for seg takler sorgen. Men mest av alt handler boken om "skyld og hat" og hvordan "ta dem" som har gjort livet surt for datteren mens hun levde, og ikke minst ramme på hardest mulig måte den de mener er skyld i ulykken, nemlig den kvinnelige piloten. Det som slår meg i begynnelsen av boken er at jeg som leser ikke helt klarer å ta del i sorgen, jeg er aldri i nærheten av "klump i halsen". Hele sorgprossessen skisseres med en distanse som er veldig merkbar. Jeg undrer meg over at jeg ikke "føler" sterkere enn jeg gjør. Men allikevel engasjerer boken hele veien. Og kanskje har dette vært et bevisst valg fra forfatterens side. Handlingen bygger seg gradvis opp og det ender i et cresendo da faren tar et oppgjør i Emmas klasse under et minnesamvær. Det er som en befrielse, og med ett er jeg revet med og nesten applauderer faren som ikke helt forstår hva han gjør. Fra nå av får boken en ny dimensjon og det blir stilt viktige spørsmål: Var Emma bare god og de andre bare onde? Finnes det nyanser her? Jeg likte siste halvdelen av boken best, som leser ble jeg tvunget til å være med å vurdere situasjonen, vurdere foreldrenes reksjonsmønstre, prøve å sette meg inn i de andre involvertes situasjon, finnes det noe rettferdighet? Boken berører viktige elementer i livet, den setter det gode opp mot det onde, først nådeløst, etterhvert trer rettferdigheten fram. Jeg lærte også mye om menneskesinnet, hvordan "de onde" ikke ser/forstår hvilken traume de kan påføre andre. Til og med Emma på 9 år så dette i forhold til den slemme skolevenninnen Jade og sa: Jeg tror ikke hun er slem, bare syk". Alt i alt er dette en velskrevet og god roman. Hvorfor jeg gir den terningkast 4 er fordi jeg synes forfatteren yter Emmas mor, Hanne for liten empati og rettferdighet. Er det så stor forskjell på moren Hanne og faren Aslak når det kommer til stykket? Jeg tror det spørsmålet kan få stå åpent med tanke på nye lesere. Sammenlignet med andre romaner av KB som jeg har gitt høyere terningkast, når ikke denne helt opp, men jeg gleder meg til diskusjoner om boken. Jeg anbefaler den, absolutt. En viktig bok.

Leser "Verdens ende" av Ketil Bjørnstad, hans siste. Den engasjerer meg veldig og jeg gleder meg til fortsettelsen. KB er en av mine norske favorittforfattere