Bokelskere.no

Vi må lære å reaktivere følelsen av for eksempel lukt, kanskje den nest viktigste sansen i et kjærlighetsforhold, bortsett fra berøring. [...] Vi har glemt det faktum at fra begynnelsen av ble menn og kvinner tiltrukket av hverandre på grunn av deres individuelle, naturlige duft. Ofte blir de mer opphisset av lukten fra en av det motsatte kjønn enn av noe annet. Lukten av huden på et spesielt menneske, eller håret, munnen, kjønnsorganene osv, kan være mer tiltalende - til tider umåtelig opphissende - for en som føler seg spesielt tiltrukket, Dette kan være en delvis forklaring på det populære og likevel så mystiske begrepet 'kjemisk tiltrekning'.

Frøet har så store muligheter i seg, men vi kan ikke se det på utsiden.

Denne duft, gjennomtrengende lengsel, i Årenes flettet,
den emmende Duft av den klebrige Hud,
av Melk og Honning, av Sandel og Rosevann mettet,
den ånder som Ambra i Orgiene ut -
ja, jeg er bestatt av ditt Legemes Vellukt!

~ Mirza Raehan Khayel

Love in the moment, and love the moment you are in.

Wherever two lover's energies are meeting and mingling,
there is life, alive, at its best.

~ Osho

The awereness that relaxing into sex asks of you is an opening to consciousness. It is an allowing of your whole being to simply be...rather than do. Consciously making love means that you are exquisitely aware of every nuance, every slight movement, every sound, taste, and touch. This awareness makes the difference between a purely sexual act and an act of love and joy.

Now folds the lily all her sweetness up
And slips into the bosom of the lake:
So fold thyself, my dearest, thou, and slip,
Into my bosom and be lost in me.

( A.Lord Tennyson)

gå.

Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.

Når vi forstår mer, tåler vi mer. Og om vi kan forstå mer, kan det bli enklere å vite hvordan vi skal forholde oss på nyttige vis.

Som Siri banket inn i hodet mitt - jeg valgte ikke å bli syk. Men det var likevel mitt valg og mitt ansvar å prøve å bli frisk. Og det var ikke noe som bare skjedde, det var ikke noe som kom gratis. Det var noe jeg aktivt valgte å kjempe for. Det var en kamp jeg vant. Og det er en seier ingen kan ta fra meg.

Jeg forstod ikke hvor iskaldt og ensomt livet var før jeg begynt å føle igjen. Før jeg lo med magen. Før jeg smilte med øynene og klemte med hele meg. Og aldri igjen skal jeg gi slipp på all den varmen, alt dette livet.

Det var ikke før jeg fikk tilbake en følelse av å høre til, en følelse av å bli satt pris på, at jeg innså hvor forferdlig vondt og trist det var å leve i isolasjon.

For jeg ville at hun - og alle andre - skulle forstå at min frykt for fett ikke var mer enn et symptom. Ikke problemet i seg selv. At det stakk så mye dypere enn vekt og kontroll. At alt var en avledningsmanøver fra skam, lav selvfølelse, usikkerhet, angst, frykt, ensomhet og selvforakt - at det var en midlertidig overlevelsesmekanisme, en falsk følelse av trygghet og mestring.

Men så trakk hun blikket til seg, festet det på sine egne buksebein og sa noe jeg aldri hadde ventet, kanskje aller minst fra henne: <<Akkurat nå skulle jeg gjort hva som helst for å få en spiseforstyrrelse,>> fulgt av << jeg bare må passe inn i den brudekjolen>>. I flere sekunder var det helt svart. Og da tankene begynt å spinne, var det så mye kaos i det stakkars hodet mitt at jeg ikke klarte å svare. Etter å ha sett galskapen på nært hold - hvordan kunne hun? Hvordan kunne noen ønske seg det som nesten hadde tatt knekken på meg?

Det var på tide å innse at frisk ikke var noe som skjedde på sidelinjen mens jeg stresset meg gjennom livet. Ingen eksterne endringer eller prestasjoner - enda så store eller imponerende de var - ville noensinne kurere det som var en intern og personlig sykdom. Dette vil aldri ende før jeg ender det

I et sjeldent, i et ekstremt sjeldent, klartenkt øyeblikk innså jeg at jeg hadde et valg. At det var tide på et oppgjør og velge, virkelig velge. Det måtte bli slutt på <<halvveis>>, slutt på verdijakt, slutt på naivitet. For jeg visste jo at ingenting endret seg da jeg kom inn på rett studie, at ingenting endret seg da jeg fylte 25 år, og at sannsynligheten for at det, på magisk vis, ville gjøre det den dagenjeg rundet 30, var derfor liten.

For å bli frisk måtte jeg tåle verden, og verden var ikke en trygg boble. Verden var full av blader som skrek at karbohydrater var giftige, bilder av syltynne modeller retusjer enda tynnere, mennesker som løp syv mil per uke, reklamer for fettsuging og slankepiller og aviser som mente at en ny metode for flat mage var en nyhet som fortjente forsiden. Siri fortod at omgivelsenes kroppshysteri kompliserte tilfriskningsprosessen, men andres treningsvaner eller media var ikke egentlige problemet. For problemet var min oppfatning og min respons.

Skrivingen ble en form for konfrontasjon - jeg kunne ikke lenger distrahere meg fra følelsene mine. Jeg ble tvunget til å kjempe etter, tvunget til å finne de ordene som gjemte seg bak <<vet ikke>> og <<jeg er feit>>, de ordene jeg trodde ikke eksisterte. Det var som om jeg tenkte bedre på papiret, som om fingrene hadde direkte tilgang til underbevissheten, som om de skrev ned alt jeg ikke engang turte å tenke. Ved å lese mine egne ord, forstod jeg også meg selv bedre.