Bokelskere.no

394 sider er ikke mange sider, men det føles tungt når boka ikke byr på annet enn kjedsomhet.

Å komme seg gjennom denne flisa, var et slit. For det første var det fortellerstemmen som var knusktørr, og det andre hvor stemningsløs den er, med tanke på at det er en "horror".

Viktig å utfordre seg selv
Ofte bestiller jeg bøker jeg ikke vet så mye om. Bestiller dem litt på måfå, og det gjorde jeg med denne. Hadde ikke hørt om den før, heller, så det var både ukjent bok og forfatter. Noen ganger er det spennende å bare ta litt tilfeldige valg. Noen ganger blir man positivt overrasket, og noen ganger ønsker man at man bestilte en annen bok. Men samtidig er det som sagt morsomt å bare prøve seg frem med bøker og ikke bare lese de kjente. Det er litt monotont i lengden. Jeg liker også å lese både gammelt og nytt, men liker de gamle horrorbøkene noe bedre, fordi de er ikke så redigerte. De var ikke så finpolerte som de er i dag. Horrorforfatterne hadde friere tøyler før i tiden.

Denne boka er på en måte "delt" i to. Den ene delen er om Emma som arver et gammelt hus, og den andre delen er om gutten Frank og "vennene" hans som utfordrer hverandre når det gjelder et gammelt hus i nabolaget, hvor det bor en gammel mann som ikke har noe å gjøre med andre. Han er en gammel mann med mange sorger, som blir plaget av disse ungene, som utfordrer hverandre som involverer huset hans.

Veldig tam hovedkarakter og handling
Selve hoveddelen i boka er om Emma som er godt voksen. Hun har fast bosted og fast jobb, men ingen å dele hverdagen med og ingen barn. Så dagene kan fort bli ensomme. Hun får et uventet brev av en ukjent slektning (typisk). Brevet handler om å arve et hus hun aldri har hørt om. Huset blir kalt Mire huset. Eieren av huset har et voksent barnebarn, men han vil ikke at han skal arve det, for han mener han ikke er rett mann. Derfor sender han brevet og spør henne om hun ikke ville være interessert. Hun bestemmer seg for i det minste å ta en kikk. Huset ligger veldig øde til og i området er det en gammel kirke. Huset er gammelt, romslig og forlokkende. Selv om Emma har sine tvil, er det noe med huset som føler at hun allerede er en del av det. Hun bestemmer seg eventuelt for å bli husets nye eier. Hun får også tilfeldigvis møte eierens barnebarn som kommer innom, som er en hyggelig, ung mann. Men kan hun stole på ham? Emma rekker ikke å være lenge i huset før hun merker rare ting. Blant annet skikkelser som plutselig er til stede, og ting hun prøver å bli kvitt, men som dukker opp igjen. Er det noen som kødder med henne? Har hun tatt et feil valg?

Samtidig som jeg leste denne, leste jeg The Ghost Hunters av Neil Spring, og må si det var litt av en kontrast. The Ghost Hunters er en bok jeg virkelig satt pris på og som hadde sine spooky øyeblikk, mens The Unquiet House var langsom og bød på lite handling. Det er enten eller når det gjelder bøker med hjemsøkt hus i fokus. Selv om det er oppbrukt i horrorsjangeren, blir det gjort på mange forskjellige måter. Det er et konsept jeg aldri blir lei av. Det er fremdeles gjort på en god måte med riktig fortellerstemme. Men denne fortellerstemmen ble temmelig platt, monoton og energien på en måte dør ut underveis. Man kommer til et punkt der man ikke lenger bryr seg om hva som skjer videre.

Jeg likte best å lese om Frank og de såkalte vennene hans som utfordrer hverandre angående huset, men delen om Emma engasjerte ikke noe særlig, og hun var virkelig en tam karakter å lese om. Relasjonen mellom henne og barnebarnets tidligere huseier, ble også noe typisk og lite troverdig.

Å bli ferdig med The Unquiet House var en stor lettelse. Det er den seigeste horrorboka jeg har lest på lenge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hjemsøkte hus. Det kan være et noe oppbrukt tema i horrorsjangeren, men hva gjør vel det? Hjemsøkte hus fascinerer!

Jeg liker heller ikke alle bøker om hjemsøkte hus, bare for å understreke det, men noen og denne er en av de bedre bøkene om det jeg har lest i det siste. Den har mye atmosfære, interessante samtaler og sære karaktakter. Boka er også om så mye annet enn om et hjemsøkt hus.

The Ghost Hunters av Neil Spring, ble utgitt i 2013, og den har ikke vært så veldig synlig. Noe som er synd, for den fortjener flere lesere. Boka ble filmatisert i 2015, som Tv-film. Det finnes også mange andre filmer om Borley Rectory. De er ikke basert på denne boka, men basert på huset og de forskjellige mytene knyttet til huset. Denne boka er ikke bare om hjemsøking, men også hva man eventuelt tror på eller ikke tror på og familie.

Boka er basert på en virkelig person som levde fra (1881 - 1948). Det var Harry Price. Han var ghost hunter og ble lagt merke til av den grunn, siden det ikke var et vanlig yrke på den tiden. Han ville ikke overbevise andre om at spøkelser eksisterte, men heller finne realistiske løsninger. Han var en skepiker. The Ghost Hunters er løselig basert på Harry Price og Borley Rectory. Som snadder bak i boka er det med faktaopplysninger om hva han egentlig opplevde i huset. Borley Rectory var Englands mest hjemsøkte hus, helt til det ble revet ned i 1944 etter en brann noen år tidligere. Folk i området skal fremdeles merke underlige ting. Neil Spring tok seg friheten til å skrive til alle i landsbyen hvor huset befant seg, og spurte om de kunne fortelle ham om det rare de opplever/har opplevd i området, men han fikk ikke svar av noen. Det kan bare være en myte, eller folk er redde for å stå frem om det, i frykt for hva andre kommer til å tenke om det. Ikke godt å si.

Mystisk hus og relasjoner
Som tiligere nevnt, selv om boka er basert på et hus som faktisk fantes en tid tilbake, er boka skrevet som fiksjon, men Spring bruker noen av de kjente elementene, som blant annet en nonne som dukker opp. I boka blir vi kjent med Sarah Grey som er på et event med moren sin som Harry Price arrangerer. Etter et tilfeldig møte, spør han henne om hun vil være hans assistent. Selv om han er kjent for å være kontrovrsiell i måten han prøver å avsløre det overnaturlige på, takker hun ja til jobben. De er ganske forskjellige og går stort sett overens, men de kan også ha sine sterke meninger og småkrangle. Jeg synes de er sjarmerende og morsomme. Han er gift og Sarah Grey er ikke enig med seg selv hva hun egentlig synes om ham. I boka er den berømte forfatteren Sir Arthur Conan Doyle med i en smårolle. Han og Harry Price krangler ofte om det de tror på. Harry Price er en skeptiker, mens Sir Arthur Conan Doyle mener at sjelen lever videre etter at noen dør. De har ofte diskusjoner om slike ting som fort kan gå over styr. Sarah Grey er ofte den som forteller Price hva hun mener senere. Hun er en kvinne med tæl som forsøker å få Price til å bli mer jordnær, men han virker ikke å være typen til å ta i mot slike råd. Han har sin måte å jobbe på og være på. Likevel går de overens, selv om han kan være nokså hard i væremåten. Det virker som om Sarah er på søken etter noe og at det er noe hun holder tilbake, men hva?

Hun blir begeistret en dag hun oppdager at de har fått brev fra Borley Rectory som inviterer dem til å gjøre noen undersøkelser i huset, som begynner å bli berømt for sine overnaturlige hendelser. Klarer hun å overtale Price til å dra dit, som den skeptikeren han er? Samtidig er det flere ting som skjer og andre aspekter i boka, som ikke blir nevnt her for vil ikke si for mye.

En god horrorbok uten overdrivelser
Boka er kanskje stor, men svært engasjerende og den har noen spooky øyeblikk. Liker fortellerstemmen til Neil Spring veldig godt, som er utrolig nøktern og stemningsfull uten overdramatiseringer. Det gjør boka mer troverdig. Mange av karakterene er nesten like mystiske som hendelsene, og at forfatteren bruker god og lang tid før noe skjer, er bare et pluss. Det øker spenningen i det hele. Det var også interessant å lese en handling som foregår i 1920-30 årene.

Ikke en bok med mye skremmerier, men stemningsfull som kommer med noen gufne scener.

Fra min blogg: I Bokhylla

Damen med det kuleste navnet, har skrevet nok en engasjerende thriller. Det morsomme er at navnet Karin Slaughter er hennes ekte navn. Det er nesten skreddersydd til bøkene hun skriver.

En stødig forfatter
Bruddstykker er ikke hennes nyeste bok. Originaltittelen ble utgitt i 2018 og på norsk ble den utgitt i 2020. Dette er en av hennes enkeltstående thrillere. Noe hun er svært god på. Har lest Pretty Girls og The Good Daughter av henne tidligere, og bøkene hennes er ofte svært engasjerende og har mye fart.

Det har også denne. Boka er kanskje noe stor, men den føles ikke stor mens man leser, fordi innholdet føles ikke tungt. Det er som om lesingen nesten går av seg selv, og hva er vel bedre enn det?

Kjenner du din egen mor?
Denne thrilleren er om et komplisert mor og datter forhold som blir enda mer komplisert. De er på restaurant som befinner seg i et kjøpesenter for å feire Andreas bursdag. Hun fyller 31 år og moren vil ikke at datteren skal tilbringe dagen alene. Andrea, også kalt Andy, bodde en periode i New York, men flyttet tibake til sin mo,r for hun føler seg mislykket og vet ikke helt hva hun vil. Mens de drikker kaffe oppstår det skyting, og Andrea får se en side av moren hennes hun aldri før har sett. Handlekraftig og veldig rolig i en slik type situasjon. Senere oppstår det en ny hendelse som gjør til at moren ber Andrea om å flykte i en bestemt rute, og ikke ta kontakt før moren hennes ber henne om det. Hva er det som egentlig skjer, og hvem er det Andrea må flykte fra? Boka er både om nåtiden og fortiden. Nåtiden er om Andrea på flukt og på leting etter svar om hvem moren hennes er, og hva hun har skjult for henne. Den andre er om en gruppe mennesker, en type sekt som planlegger diverse attentat. Deler av handlingen foregår i Oslo.

Personlig likte jeg best å lese om nåtiden fremfor fortiden, for syntes fortiden ble for forutsigbart og nåtiden var mer åpen. Man ble hekta på reisen til Andrea og hva som ville skje videre. Hun er heller ikke en typisk karakter som skal leke helt. Hun prøver bare å gjøre det hun får beskjed om, og håpe at alt vil gå bra med henne og moren hennes til slutt. Man blir lett lei av disse heltene som tror de vet best. Så det var forfriskende å lese om noen som er litt klønete, og som ikke alltid har tillit til seg selv. Likte også godt å lese om mor og datter forholdet. Man tror man kjenner det viktigste mennesket i livet sitt, men så gjør man ikke det likevel. Kommer Andrea til å se denne personen på samme måte som før, eller må man lære å kjenne hverandre helt på nytt? Man blir også spent på om moren hennes vil klare seg med tanke på alt som foregår.

Slaughter er svært god til å holde på interessen hele veien, utvikle en handling med mye action, og skape et bånd til karakterene, enten man liker dem eller ikke. Jeg kjeder meg ikke med denne forfatteren. Boka er også i ferd med å bli til en Tv-serie. Nesten alle bøker blir til enten film eller Tv-serie for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mulegutten har hittil for meg vært en ukjent tegneserie. Grunnen er at jeg har ikke utforsket tegneserieverdenen noe særlig i det siste.

Denne gang er Mulegutten redd for å miste jobben sin. Han sliter med å få folk til å komme innom museet. Han trenger noe fresht og spennende.

En god, felles løsning?
Mens Mulegutten strever med å få tak i et vellykket prosjekt, sliter presidenten med å få tak i bensin for å komme seg videre på turné. For å få tak i mer bensin, får han høre fra noen andre, at han må finne den siste gjenlevende dinosaur for å produsere mer bensin. Den siste gjenlevende dinosauren befinner seg visstnok i jungelen.

Mulegutten får uventet besøk av presidenten på jobb. Han kommer med en plan som innebærer en ekspedisjon. Hvis de to legger ut på tur til jungelen sammen, lover presidenten Mulegutten en uforglemmelig attraksjon, og presidenten får skaffet bensin til ham selv og folket. Men, først må de fange dinosauren. Vil hele turen være forgjeves, og er den siste gjenlevende dinosaur bare oppspinn?

Underlig kjemi
Øyvind Torseter er en av de få som både skriver og lager illustrasjonene selv. Han er både illustratør og billedskaper. En kreativ sjel. Historien er kanskje mer spennende for unge lesere, men inneholder noe politisk humor for voksne. Illustrasjonene er både fine, merkelige og fascinerende. Synes at historien er småoriginal og har sine interessante øyeblikk. Man føler mer sympati for Mulegutten enn presidenten. Man vil at Mulegutten skal lykkes, men presidenten virker noe streng, og er kanskje en liten unnasluntrer? Kjemien deres er underlig, men også underholdende. Underveis i ekspedisjonen møter de all slags farer og skapninger.

Denne boka og tegneserien er kanskje ikke noe for alle, fordi den kan være noe sær, og det spørs jo litt hva slags humor man har. Syntes den hadde en fin og aktuell humor, hadde noen spennende høydepunkt, og det en lett bok å komme seg gjennom, både for store og unge lesere.

Mulanosaurus Rex byr i hvert fall på en uvanlig ekspedisjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

B.A. Paris er mest kjent for sin debutbok Bak lukkede dører som ble utgitt i 2016, og er en av bøkene som var med i voldelig thrillere bølgen, som ble mer og mer populært med årene. Jeg liker noen av dem, men føler de blir for åpenbare og synes at Bak lukkede dører ble for platt og gjennomsiktig.

B.A. Paris er for meg som Ruth Ware. De er ingen favoritter, men noen ganger trenger man lett underholding.

Ta meg tilbake er B.A. Paris tredje bok som ble utgitt på norsk i fjor, og bøkene hennes er stort sett godt synlige. De får også svært blandede tilbakemeldinger.

Å leve i uvisshet
Denne thrilleren er om Finn og Layla som er på vei hjem til England etter en liten kjøretur i Frankrike. Men på vei hjem må Finn ta et lite stopp for å gjøre et ærend. På baksideteksten står det at de svinger innom en bensinstasjon, og når Finn kommer tilbake til bilen, er Layla borte. Men i innholdet stopper de innom en rasteplass når Layla forsvinner, og Finn kjører innom nærmeste bensinstasjon for å be om hjelp. Ikke meningen å være pirkete, altså ...

Tolv år senere er Layla fremdeles ikke funnet, og Finn har blitt sammen med søsteren hennes. De er to helt forskjellige personer, men sorg binder folk sammen. Finn blir mer reservert og holder hemmeligheter for hans daværende partner, Ellen, søsteren, når han får hint og spekulasjoner om at Layla muligens er i live. Er det noen som leker med ham, eller er hun virkelig i live? Og har han fremdeles mer følelser for henne enn Ellen?

Er mannen alltid den skyldige?
Ofte i forsvinningssaker og drapssaker, er det gjerne kjæresten/partneren/ektemannen som gjerne får skylden til det motsatte er bevisst. Er det sånn i denne thrilleren også? I denne boka blir Finn grillet, men slipper han unna? Og hvis han blir frikjent, er det lett for andre å dømme fremdeles. Folk som husker. Til tross for at det er trist når noen forsvinner, fikk jeg ingen medfølelse for Finn. Han virker egoistisk og noe småslu. Han virker også noe småkald mot Ellen av og til. Godt mulig fordi han må leve i uvisshet til hva som skjedde med Layla den natten hun forsvant.

Ta meg tilbake var ingen medrivende psykologisk thriller for min del. Snarere tungtrødd og på grensen til det kjedelige. Boka var heller ikke sjokkerende eller overraskende på noen måte. Det ble som man tenkte det ble. Likte skiftingen av perspektiv, men likevel manglet det dybde i karakterene. De ble ikke helt levende. Syntes heller ikke at selve saken var spesielt original eller avhengighetsskapende. En helt grei tidsfordriv, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jack Ketchum, som egentlig heter Dallas William Mayr, døde i 2018. Han døde av kreft, men usikker på hvilken krefttype det var. Uansett er det et trist tap, for han var kjent for å skrive provoserende bøker, og Red er en av dem.

En sann dyrevenn
Red ble for første gang utgitt i 1995, og filmatisert i 2008. Dessverre er hverken boka eller filmen så veldig kjent, men som fortjener mer oppmerksomhet. Den tar for seg et viktig tema. Nemlig verdien av et dyreliv. Ketchum var selv en sann dyrevenn, og dedikerte boka til alle kjæledyrene han har hatt. Han fikk også inspirasjon til å skrive boka etter å ha hørt en bartender fortelle om tre gutter som drepte hunden til en mann uten grunn. En historie han hadde sett på nyhetene.

Red er navnet på hunden til Avery Ludlow. Ludlow er 67 år gammel og han har hatt Red siden han var 53, som gave fra kona. Så hunden begynner å dra på åra også. Han er en god, snill og lojal følgesvenn. Ludlow bor alene med hunden etter en familietragedie jeg ikke skal nevne her, for vil ikke røpe noe av boka, men han har kontakt med datteren som bor et stykke unna. En dag er han ved elva og fisker med hunden. Det er en rolig dag inntil de blir oppsøkt av tre gutter. Ikke akkurat gutter, da, men i alderen rundt 17/18 års - alderen. Han får dårlig vibber av dem, spesielt den ene som er bevæpnet og som virker noe slesk. Han er visst lederen av gruppa. Etter noe vanlig "hverdagssnakk", forandrer stemningen seg drastisk. Spesielt når de prøver å robbe ham og han ikke har "nok". For "moro" skyld skyter den ene hunden hans, og de går sin vei som om ingenting har skjedd. Ludlow har mistet alt. Han bor i et lite sted i Maine og har som håp å finne ut hvem disse gutta er og få dem til å innse at det de gjorde var galt. Kanskje få dem til å be om unnskyldning og i det minste føle empati for hunden han har mistet, men vil det være forgjeves når to av guttene kommer fra en rik familie og rettsystemet har sine mange mangler, spesielt når det gjelder dyresaker ...

Hardt mot hardt
Som mange kan skjønne, er dette en bok om en viss form for hevn, så den inneholder noe grafisk vold for å advare om det, siden noen er tander for slike ting, men det er ikke mye av det, og det er en noe utfordrende bok for oss dyrevenner å lese. Men det er vel verdt det, for selv om boka begynner å bli noe gammel, er den like akutell i dag. Rapporterte saker om dyr som mennesker gjør vondt, eller og dreper, blir ofte henlagt, dessverre. De sakene blir ikke like prioritert som andre saker, og det er synd. Det er nesten som om et dyreliv ikke er verdt noe.

Dette er ikke bare en bok om dyrs rettigheter og mangel på sådan, men også om maktkamp og klasseskille. Ludlow er en enkel mann, mens to av guttene som var med på å skyte hunden hans, er fra en rik familie, og for dem er det lett å gjemme seg bak andre, og har også evnen til å lyve uten å blunke. De er den type folk som gjør alt for å slippe unna. Synes at Ketchum er god på å frem alt dette på bare få sider. Han er også fordømt god på å provosere og la leseren leve seg gjennom det hovedpersonen føler. Han er veldig overbevisende i måten han skriver på.

Dette er en bok som er god til å provosere, og den er veldig dyster, men av og til trenger man en slik bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

I fjor leste jeg to bøker av Harlan Coben. Det var Den fremmede og Datter savnet, og må si jeg likte Datter savnet bedre.

Coben beskriver ofte sin egen skriveprosessen som en slags, graviditet for han utgir bøker omtrent hver niende måned. Han sliter sannsynligvis ikke med skrivesperre og godt er det. Det er enten hit eller miss med hans bøker. Enten er de veldig gode, eller meget skuffende. Uansett er det bøker som er veldig lettleste og som man fort lever seg inn i.

Nok en Netflix serie
Den fremmede er en av hans mest kjente bøker siden den er blitt produsert som serie på Netflix. Har ikke sett den selv siden jeg ikke har Netflix. Boka ble første gang utgitt i 2015, og min utgave ble utgitt i fjor, omtrent samme tid som serien var populær, hvis jeg ikke tar feil. Jeg kom over denne i en dagligvarebutikk, og tenkte jeg måtte få den med meg. Ikke bare fordi den er blitt produsert som en serie, men fordi den er av Harlan Coben. Som sagt, ikke alt han har skrevet, har vært like medrivende og godt skrevet, men det meste. Jeg liker spesielt godt sarkasmen hans.

I denne boka er om en helt vanlig amerikansk familie som bor i et pent og trygt strøk, og som lever et vanlig hverdagsliv. Adam Price er gift med kvinnen i sitt liv, Corinne, og sammen har de to sønner. En dag blir han av ukjent og ingen grunn, oppsøkt av en fremmed mann som forteller noe om Adams kone. Han konfronterer så sin kone om det, og senere forsvinner hun. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje? Og hvordan i all verden skal han forklare alt dette til sønnene sine? Samtidig er han bekymret for sin kone som aldri svarer på hans henvendelser, og ikke en gang vet hvor hun er. Han vet heller ikke hvem den fremmede er, eller hva han egentlig er ute etter. Det føles ut som om familien og hans trygge grunnlag går sakte opp i oppløsning. Gjør denne fremmede dette med bare Adam, eller har han andre ofre også? Hvordan skal han bli kvitt ham og finne sin kone?

Er du sikker på hvem det er du bor med?
Dette er en slags hvor godt kjenner du dine nærmeste thriller og bør du egentlig stole på hva fremmde sier? Om mennesker som blir satt på prøve og føle at de på en mister en viktig del av livet sitt. Det verste som kan skje noen, er jo å miste noen av sine nærmeste på grunn av løgner, og føle at alt de har bygget opp sammen, har vært bortkastet. Coben spiller på den frykten veldig godt, og bøkene hans handler ofte om familiebånd.

Forfatteren er vanligvis god på å bygge opp mystikk og undring, men syntes begge deler ble noe fraværende i Den fremmede. Man er engasjert og lurer på om Adam vil få sin vanlige hverdag tilbake igjen, og om man får vite hvem denne fremmede er, eller ikke. Man kjeder seg heller ikke, men savnet noe av Cobens intensitet og kreativitet. En god spenningsbok der og da, men Coben kan være mer utspekulert enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Begynnelsen av året er en fin tid å ta igjen det man ikke rakk å lese året før, og Alle fugler små, er en av dem.

Alle fugler små, er skrevet av debutant Hanne Gellein, og har lenge vært på min leseliste siden handlingen er lagt til i Trondheim. Det er en kort bok på bare 319 sider, men den føltes tyngre mens man leste den. Grunnen er at den er noe langdryg, og mye som skjer, føltes ikke helt troverdig. Men hva handler denne boka om?

To kvinner som lever seg inn i jobbene sine
Man følger på en måte to historier. Den ene er om Silje. Hun har vært gjennom noe grusomt og flytter til Trondheim i håp om en fresh start. Hun er patolog, og som ny på jobb får hun god oppfølging av sjefen. Hun brenner for jobben, spesielt da hun må obdusere et barnelik. Da flere barn forsvinner og blir funnet døde, aner hun en sammenheng. Særlig når det gjelder et funn i obduseringene, men hva betyr det? Hjertet hennes blør for disse barna og hun vil ha rettferdighet, men vil noen høre på henne som er ny?

Den andre hovedpersonen er Ingeborg, som sliter både på jobb og i privatlivet. For noen år siden omkom hennes unge datter, og hun vil for alltid bære på sorgen. Siden da har ikke forholdet til hennes mann vært særlig bra, heller. Det hjelper heller ikke at hun er forelsket i en annen. Hun er dommer og jobber for tiden med en vanskelig sak som preger henne mye. Hun føler seg ikke trygg når hun føler seg observert hjemme hos seg selv, og spesielt ikke når hun får en spesiell pakke på jobb. Hun vet ikke om hun bør ta det som et varsel.

Det er morsomt at også Byneset blir nevnt. Et sted jeg kjenner godt til, og det var også festlig å se for seg gatene og bygningene i Trondeim som blir nevnt. Det er lettere å se for seg steder hvor man ofte har vært mens man leser enn andre steder.

Sterke personligheter, men dårlig dømmekraft
Begge kvinnene er sterke personligheter som virker å ha for vane å ha dårlig dømmekraft av og til. Begge er spennende å lese om, men likte best å lese om Silje. En outsider som ikke bryr seg om at hun er det, og som prøver å gjøre sitt beste.

Handlingen tar en mørkere vending enn det man kanskje først forventer. Skulle gjerne ha likt å lese mer om den mørke bakgrunnen deres som man ikke nevne hva det er, for at ingenting skal røpes. Synes at de som drar i snorene i denne handligen får for lite plass, og det hadde vært svært spennende å lese mer om dem. Det blir for lite i en så kort bok. Det hadde vært fint å lese mer om deres bakgrunn. Om deres dystre syn på verden, og hva som gir dem rett til å gjøre det de gjør.

Fint å lese en bok om en by man har vandret mye i, men risikoen er at når en bok handler om en by man kjenner godt til, blir det noe hjemmekoselig over det uansett hvordan handlingen er, og det blir lite troverdig. Kriminelle ting skjer jo i enhver by, men likevel er det vanskelig å forestille seg alt dette i en rolig og nesten søvnig by.

Advarer om at boka kan være vanskelig og sårbar å lese for noen med tanke på unge mennesker som blir utsatt for fare.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter en noe skuffende bok nummer to, er jeg glad for å ha fått meg tredje og siste bok i Hekseknuten trilogien. Det er litt vemodig, for det er en av de bedre trilogiene jeg har lest i det siste, og jeg bryr meg ikke om at jeg ikke er i målgruppa.

Bøkene kan også leses frittstående
Først og fremst vil jeg nevne at selv om bøkene er stemplet som trilogi, er det ikke strengt nødvendig å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Man blir godt kjent med karakterene, og det er nye hendelser i hver bok.

Igjen møter man Sebastian, også kalt Sebbe, og de gode vennene hans, Max og Manda som møtte hverandre i første bok; Gjenferdets stemme, og har vært nære venner siden da. Akkurat som Sebastian, er Max kjendissønn. Faren hans er en typisk skuespiller som har høye tanker om seg selv, og han har tildigere spilt inn film sammen med Sebastians mor. Manda er ingen kjendisdatter, men barneskuespiller, selv om hun hater uttrykket. Hun har også tidligere spilt inn film med Sebastians mor, og nå for tiden er hun med i et teaterstykke som heter Frankensteins monster.

En luring som vil ha leiligheten for seg selv
For tiden er det påskeferie i Svergie, og moren til Sebastian drar bort for å spille inn ny film. Han later som han skal overnatte hos noen andre, men istedet blir han værende i leiligheten helt for seg selv. Det er bare et problem. I det siste har han vært svært redd for mørket og hatt den samme drømmen om igjen. Noe som jager ham. Ting blir ikke bedre da hans gode venn Åke, som er leder av trylleklubben han er medlem i, forsvinner, og Sebastian frykter det verste. Han har oppført seg litt rart i det siste. Kommer han til å få hjelp av Max og Manda og finne ham før det er for sent?

Skyggenes øy er en morsom og av og til en gyselig avslutning på en kreativ og fin skrekktrilogi for unge lesere som kanskje har lyst til å prøve seg på sjangeren, eller som gjerne vil ha mer grøssende lesestoff. Den er ikke spesielt uhyggelig, eller skremmende, men svært underholdende, har noen gyselige partier, god humor, og et godt vennskapsbånd. De stiller opp for hverandre, og de er nære venner til tross for at de egentlig er svært forskjellige.

Dette er en fin og spennende avslutning om redsler, lojalitet og familie. Har virkelig sansen for Rundbergs fortellerstemme, og håper han kommer ut med flere bøker etter denne trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kripos etterforsker Harinder Singh får en utfordrende tid fremover, da hans niese blir kidnappet på vei hjem fra en vennetur.

Man stiller opp for familien
Senere blir hun funnet av noen andre, nesten livløs i en elv. Hun bor og studerer for tiden i Edinburgh, derfor drar Harinder dit for en kort periode, som pårørende, siden han og Amandeep kjenner hverandre godt. Han prøver å love og ikke blande seg i saken siden han ikke har gyldig myndighet der, men likevel spør han litt rundt. Han kommer også i kontakt med det skotske politiet, men klarer han å være i Edinburgh, og la dem få jobbe i fred? Eller kommer etterforskeren i ham ta for stor plass?

I Oslo følger man Rachel Hauge som gjør sine egne undersøkelser. Amandeep har tidligere jobbet på Gemini, en restaurant hvor det skal ha foregått en del snusk, og tvillingbrødre er kjent for å ikke ha rent mel i posen. Amandeep skal også ha hatt en kort affære med noen som jobbet der. Har bortføringen hennes noe med utestedet å gjøre, eller er det noe helt annet?

Skjebnesteinen hadde et veldig godt utgangspunk,t med mange interessante personligheter å bli kjent med. Likte vekslingen mellom Oslo og Edinburgh, men likte å lese delen om Edinburgh best. Det er en gammeldags by med mye historie. Det var også delen i boka som var mest spennende å følge med på.

Må også huske på å nevne at Skjebnesteinen er bok nummer to om Harinder Singh. Bok en er Den stille uke. Selv har jeg ikke lest den, men syntes ikke den gjorde noe. Det føltes ikke noe som manglet eller noe man ikke forsto, så man trenger ikke å lese bok en for å få med seg en bestemt sammenheng. Men det spørs jo hvor nøye man er. Jeg er ikke så nøye på å lese i kronologisk rekkefølge. Det avhenger litt av sjanger og hvem som har skrevet en serien.

En typisk greie oppstår
Ville ha gitt denne en høyere terningkast hvis det ikke var for instalove og varme følelser. Sier i hvert fall ikke mellom hvem. Det er lett å finne ut siden det lyser på lang vei. Sier ikke at jeg hater bøker med varme følelser, men ofte føles det veldig malplassert, og det gjorde det denne gang. Synes konseptet i seg selv, sto mer enn godt nok på egne ben uten den biten. Denne gang føltes det ut som en nødløsning for å sprite opp ting, noe som ikke var nødvendig. For frem til da, var boka spennende, men så gikk det litt downhill. Heldgivis tar det ikke for mye plass. Det var ikke bare det som dro boka noe ned, men også mot løsningen(e), som ble litt for lettvint å gjette seg frem til, og mye avsluttes litt vel raskt.

Godt mulig jeg leser videre om Harinder Singh, for som karakter, er han spennende å lese om, men håper han får en bedre utfordring i neste bok.

En av bøkene jeg leste i fjor, men jeg rakk ikke å anmelde alle bøkene jeg leste i 2020, og prøver å ta det igjen i år. Bøkene sitter friskt i minne uansett.

Det er ikke ofte jeg får prestasjonsangst, men får det av å skrive om bøkene til Stephen King, siden det er en mann jeg beundrer. Selv om han er min forfatterhelt, har det hendt seg at han har skuffet meg, han også. Det går jo ikke an å like alle bøkene man leser. Med Dolores Claiborne, gjorde han ikke det. Var godt kjent med historien fra før, for hadde sett filmatiseringen fra 1995, en del ganger, som er en av de bedre filmatiseringene av King bøkene. Og i fjor leste jeg boka for første gang. Det var kanskje på tide.

I mars kommer han ut med en ny bok, og da passer det bra med litt oppvarming. I slutten av fjoråret bestilte jeg noen bøker av ham som jeg skal lese senere i år, og har blitt flinkere til å lese bøker av ham de siste årene, istedet for å ta lengre pauser som før.

Uvant å lese monolog, men fascinerende
Begynnelsen av Dolores Claiborne tok noe tid, i hvert fall for min del å komme gjennom, fordi boka er skrevet som monolog, noe som er litt spesielt, og har ikke lest så mye fra den slags perspektiv tidligere, men etter hvert som man ble vant til det, gjorde det hele mer interessant. Lesingen går nesten av seg selv, når man først finner flyten i det. Boka er også uvanlig kort med tanke på at King har skrevet den. Han har skrevet noen korte bøker, men de fleste bøkene hans er svære beist. Den største boka jeg har lest av King i skrivende stund er It, som var på litt over 1200 sider. Tror det tok meg fire måneder å komme meg gjennom den, men det var vel verdt det. Det er en veldig god oppvekstroman blandet med litt horror.

Denne boka er ikke akkurat horror som han er mest kjent for, men en psykologisk thriller. Den er om hovedtittelen Dolores Claiborne som sitter i et avhør. De andre karakterene blir man kjent med gjennom det hun forteller. Hun har vært ute en vinternatt før, og beskriver ting som de er og var. Hun og familien bor i et lite hus med trange kår. Claiborne har tre barn, og det er ofte amper stemning mellom familiemedlemmene. Ektemannen er voldelig mot Dolores, og hun prøver å late som ingenting, og datteren er redd for faren. I voksen alder drar hun vekk for å studere. Dolores jobber for Vera Donovan, en skrøpelig, gammel dame som trenger hjelp til det meste. Dolores tar seg av henne og huset. Hun er ikke den enkleste å jobbe for, siden Vera ofte kjefter og har bestemt måte hvordan ting skal gjøres, så Dolores må være svært tålmodig, for hun trenger pengene. En tragisk ulykke gjør til at Vera dør, og Dolores blir mistenkt siden hun befant seg i nærheten. Gjennom hennes avhør får vi vite om hennes oppvekst, og hennes tid med egen familie som voksen. Man blir kjent med en sterk kvinne som har vært gjennom det meste og som står på sitt. Er hun uskyldig? Flere ting skjer også i boka, som gjør alt ekstra spennende uten å avsløre noe. Det er mye som blir beskerevet i det hun sier og mellom linjene. King er god på det. Han er fordømt god på karakterbeskrivelser, og han forer ikke leseren med teskje. Han lar ting henge litt i luften, noe jeg liker.

God bok og filmatisering
Filmatiseringen fra 1995 med Kathy Bates og Jennifer Jason Leigh er veldig god. En av de bedre filmatiseringene som er basert på Kings bøker. Jeg liker den, The Shining og Misery når det gjelder filmatiseringene av bøkene hans. Kathy Bates og Jennifer Leigh gir et godt bilde av et vinglete og konfronterende mor og datter forhold. Deres karakterer gjør filmen veldig interessant. Kathy Bates er også med i Misery. Hun er god på å virke noe skremmende.

Advarer om at boka er noe tung i begynnelsen, men det går lettere når man kommer over kneika. Dolores Claiborne viser deg hvor skapet skal stå.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jerv. Ida Fjeldbraaten
Den siste uka i februar avvikles Romanprisen 2020. Jeg var heldig og fikk bli med i juryen for 2012, etter det har jeg hørt på sendingene, og hatt som mål å lese ca halvparten av de nominerte bøkene. Dette er en av seks finalister.
Boka er på beskjedne 125 sider, ellers er den ikke særlig beskjeden.
Vi følger ei traumatisert jente, som blir forsøkt tatt hånd om, og som i det får hjelpe å stelle ville dyr i en dyrehage. Vi følger også en jerv, som en fortellerstemme. Det er ikke alt som går like bra her, særlig når samfunnet rammene de lever etter rakner.
Her utforskes likheten i rovskapen og overlevelsesinstinktet til folk og dyr.
Tror neppe den vinner, men det er ei bok jeg vil huske.

Katalog om mine menn. Helene Uri.
Helene kan både å fortelle og å skrive, det er det ingen tvil om.
I denne boks følger vi ei bemidlet dame med et svært dårlig hjerte, som hun håper å få bytta ut, donoren blir klar, men er hun klar til et nytt liv?
Hun som viste hun hadde en arvelig feil, og ikke våget se for seg et langt liv.
Hennes historie blir fortalt av seks forskjellige personer. Veldig stilig og spennende bok.
Hva er det egentlig hjertet hennes begjærer og slår for?

Tvillingenes dagbok. Agota Kristof.
Dette er første bok i en trilogi om to tvillingbrødre. Fortellermåten er så langt fra noe annet jeg har lest. Den er helt klinisk og konkret. Her er dveling, tanker og følelser ikke nevnt. Vi får ikke engang vite hva de heter eller geografisk hvor de er.
Vi får vite at de i barneskolealder blir kjørt av sin mor fra byen, levert til sin bestemor på landet. Ikke i hvilket land eller by, men det er krig, det får vi vite. Det er derfor de må flytte ut heksa som hun blir omtalt som av naboene, hvorpå hun omtaler sine barnebarn som drittunger. Vi følger guttene som et "vi" i boka, hvor de lærer hverandre i et fellesskap å utforske og overleve.
Fantastisk bra lita bok. Gleder meg til fortsettelsen.
Den ungarske forfatteren fikk flere priser for disse når de kom ut for ca 30 år siden.

Pass deg for dukken er første bok i Skrekk og Gru serien for unge lesere.

En eller annen gang i ung alder blir man interessert i grøssere og vil ha noe skummelt å lese, gjerne for å teste seg selv. Ofte vil man lese bøker og se skrekkfilmer som man er for ung til å lese og se. Noen går lei av grøss, andre ikke. Dette er en fin bok i en serie som introduserer grøss for unge lesere på en gøyal måte.

Skrekk og Gru er en frittstående serie med nye karakterer og hendelser i hver bok. Kan minne litt om Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, bare litt enklere versjon.

Et godt kjøp?
I Pass deg for dukken møter man Mara som er en bestemt ung dame som har nettopp laget et veldig detaljert dukkehus. Det er bare en ting som mangler, og det er at ingen bor i dukkehuset ennå. Hun må finne en eier. Gjennom fra klassen, får hun vite at en ny butikk er åpnet i byen som heter Skrekk og Gru. Butikken selger originale og nifse ting. Mara tar med seg broren Jesse for å se om hun kan finne en eier til dukkehuset der. Hun finner en liten dukke som hun tror vil være ypperlig eier av huset hun har laget, men var det egentlig et lurt kjøp? Etter at dukken ble med henne hjem, skjer det rare og merkelige ting. Det virker bare som det er Mara som merker disse tingene. Har det noe med dukken å gjøre?

Ikke bry deg om at historien virker kjedelig og uoriginal
Det virker nok som en historie man har sett og hørt mange ganger før, og det er det på en måte også, men det er måten den er skrevet på som spriter opp det hele. Handlingen er både morsom og har noen gyselige scener. Ikke slik at oss voksne får mareritt, men man synes det er mer fryd enn skrekkelig. Liker også at boka inneholder masse atmosfære til tross for at dette er en barnebok, og det er viktig at barn blir tatt seriøst som lesere. Det synes jeg at denne boka klarer ypperlig.

En god grøsser som passer fint å lese nå i vintermørket, eller hvis man vil kose seg med litt grøss i Halloweentiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mot mørket er en bok jeg hadde hatt i bokhylla i omtrent ett år før jeg kom til å tenke på den av en eller annen grunn. Noen ganger tenker man plutselig på bøker man ennå ikke har lest, og bestemte meg da for å lese den.

En liten bok med tyngde
Boka kan virke liten og lett, enkel å komme seg gjennom, men det var den ikke. Den er på under tre hunder sider. Både handlingen og språket er noe tungt, og derfor tok det litt tid å komme seg gjennom den. Den er om under og etter andre verdenskrig som har gitt hovedkarakteren Georg, store påkjenninger. Han er en gammel mann som er dårlig til bens, og han er i ferd med å bli blind. I følge legen er det ikke noe han kan gjøre med det. Han vet ikke hva han skal bruke sin siste tid til, når han ikke lenger kan male. Før den tid, blir vi kjent med ham både som ung mann og hans aldringsprosess. Han vokste opp i Berlin, men flyttet til Oslo sammen med sin kone Alma. Lenge før den tid levde han i en leilighet i Berlin sammen med foreldrene og søsteren Edi. Det virker å være en familie som ikke har mange felles interesser, og de har heller ikke samme syn på det som foregår rundt dem på grunn av Føreren. To av dem holder med ham, mens de to andre har sine tvil. Det oppstår ofte splid i samtalene deres. Man skal jo helst ikke snakke om politikk og religion, si. Georg blir alene da foreldrene får en tragisk slutt på livet, og søsteren hans Edi er forsvunnet. I flere år tenker han på Edi, siden de sto hverandre nær og tok vare på hverandre.

I voksen alder bor han i Oslo sammen med Alma. Alma ønsker seg barn, men de er ikke en av de heldige som får det. Når Alma dør, blir Georg etterlatt helt alene og det eneste han har er sin kunst. Han maler ofte minner fra krigstiden. Den har rammet ham som person og han skjemmes av å være tysk, for han får skyldfølelse av det. Hvordan skal han takle å være helt alene igjen, og samtidig leve med krigens etterpåvirkninger?

Mange fascinerende samtaler
Ingen fluffy roman dette, snarere det motsatte. Noen ganger trenger man slike bøker. Bøker med motstand og det hadde denne mye av. Språket er noe tungt og føltes mer ut som en oppsummering enn fortellende. Det falt ikke helt i smak, men jeg likte handlingen og de fleste karakterene var interessante å bli kjent med. Det jeg likte best med hele boka var samtalene, spesielt samtalene i familien fra da Georg var ung. Disse samtalene kunne bli noe provoserende og hissige av seg. Jeg liker det når noen bøker kan være litt utfordrende. Det er i hvert fall Mot mørket. Den engasjerer.

Advarer at boka er litt tung i begynnelsen, men man blir vant til språket etter hvert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter å ha lest noen bøker med Bjørn Beltø de siste årene, var det forfriskende å lese noe annet av Tom Egeland.

Sprekt persongalleri
Denne gangen er det om en sikkerhetssjef, en milliardær, en politikvinne, en journalist, og en "drøss" med gangstere ... Milliardæren får sitt trygge og eksklusive liv snudd på hodet da det viser seg at hans kone Monica og datteren Ingrid er sporløst forsvunnet. Han frykter det verste. For sikkerhets skyld sender han vekk sønnen Bård med en livvakt til London, til det hele er eventuelt over. I mellomtiden venter han i spenning, og i håp om å få instruksjoner eller et tegn på hvem som kan ha dem, og vite hva han kan gjøre for å få dem tilbake.

Richard Skøyen er milliardærens sikkerhetssjef og tidligere politimann. Han er en av de få Christian stoler på, og han involverer seg i saken. Det gjør også politikvinnen Siri Schau. Christian stoler ikke helt på å kontakte politi etter advarsel, men skjønner samtidig at han ikke kan håndtere dette alene. Vil han få sine familiemedlemmer trygt tilbake? I mellomtiden sliter Christian med dårlig samvittighet. Han har ikke vært verdens beste far eller ektemann. Jobben har vært hans første prioritering og han har ikke vært helt lojal. Vil alt dette endre ham til å bli en bedre mann? Fortjener han å få familien sin samlet igjen?

Gode karakterbeskrivelser og mye action
Kongen blir fortalt fra mange forskjellige perspektiv, noe jeg liker, for det gjør bøkene mer ekte istedet for at alt blir fortalt fra samme karakter. Man får vite at Skøyen bor alene i en leilighet sammen med katten Lucifer og en av Skøyens vaner er å spytte snus i kaffekoppen sin. Sjarmerende ... Schau sliter med å lese på grunn av dysleksi, men har likevel blitt en dyktig politikvinne. Underveis blir man også kjent med noen gangstere som har lite kontroll på det de gjør og som kommer fra ulike nasjoner. Hvem har egentlig kidnappet hvem? Det virker nesten ikke som om de vet det selv. Hvem er det som muligens ler og drar i snorene? Samtidig blir man kjent med Linda Mikaelsen, en journalist som alltid er på hugget. Hun vil helst være den første til å vite og være der det skjer.

Underveis er det en anonym karakterer som skriver i vers om hvor mye han eller hun elsker en anonym person. Får man vite hvem det gjelder?

Hadde ikke store forventninger til Kongen siden man har lest litt kidnappingsbøker tidligere, og etter en noe langsom, og uengasjerende begynnelse, gikk resten av lesingen nesten av seg selv. Kapitlene er stort sett korte, og de fleste bøkene av Egeland er stødig og god krim. Det er også denne. Har stor sans for bøker med stor persongalleri som denne har, og handlingen tar mange vendinger. Litt lett å gjette seg til avslutningen, men følte ikke det gjorde noe da boka stort sett underholdt hele veien. Kongen er ikke bare spennende, men også humoristisk.

Krysser fingerene for at Egeland kommer med en krimbok blandet med en god dose grøss. Det tror jeg han hadde håndtert fint.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hjertets bakvegg er frittstående oppfølger til Det som sies høyt.

Brit er en "gammel" dame på 65 år og hun er kanskje ensom både privat og på jobb. Hun eier en blomsterbutikk, men det er få kunder som stikker innom. En dag dukker det opp en ny kunde. En dame med rødt hår. Brit får en slags medfølelse for henne og ser at det er noe. Derfor byr hun henne på en kopp te i pauserommet. Senere blir det en uavtalt vane.

Spøkelse fra fortiden
Senere i boka kommer det tilbake en gammel kjenning i butikken som alltid dukket opp hver fredag, men så ble det stille. Nå er han tilbake og han virker forandret. Hun bestemmer seg for å be han også på en kopp te og kanskje prate sammen. Kanskje han vil fortelle henne hva som har skjedd?

Og hva er det Brit egentlig vil og har hun noen hemmeligheter selv? Har disse få menneskene noe til felles?

Dette er en kortroman på bare 138 sider, så det tar ikke lange stunden eller dagene å komme seg gjennom den. Kapitlene er korte, og handlingen består av få ord og samtaler, men det er mye som blir sagt mellom linjene. Den er noe kryptisk skrevet, noe som gjør boka mer interessant enn det den er i utgangspunktet.

Vanskelig nåtid og usikker fremtid
Synes at forrige bok Det som sies høyt hadde litt mer spenning og handling generelt. Likte denne helt frem til slutten som var for forutsigbar for min del, og likte ikke helt hvordan avslutningen ble. Ellers er det en koselig bok å lese på en godvond måte, som beskriver en usikker hverdag og en tid i uvisshet. Man vet ikke hva fremtiden vil bringe og denne boka er et godt eksempel på det. Liker også forfatterens rolige og gåtefulle fortellerstemme. Den kommer like godt frem som i hennes forrige bok. Det er nesten som om hun hvisker.

Kunne ha skrevet mye mer om boka, men siden den er såpass kort, velger jeg at anmeldelsen også skal være det, for vil jo ikke avsløre for mye. Men dette er en fin bok om ensomhet, og det å komme seg gjennom tunge stunder.

Fra min blogg: I Bokhylla

I 2019 leste jeg Reisen til Jotundalen, og nå har jeg endelig lest oppfølgeren.

Det tok sin tid, men bedre sent enn aldri og dette ga mersmak. Etter litt research fant jeg ut at bok nummer fire kommer ut i mars. Fantasy er ingen favorittsjanger. Leste mer av det før i tiden, og synes spesielt fantasy for voksne er krevende å henge med på og nesten umulig å forstå helheten i ting. Det er vanskeligere å forestille seg enn andre sjangre, så da er det greit å begynne med bøker for en yngre målgruppe, og eventuelt jobbe seg oppover, hvis man fremdeles er interessert i fantasy.

Spennende og fin forttelse med Sonja fra Røros
Vikingene og orakelet er en fin oppfølger om Sonja fra Røros og kompisen Espen som er fra et helt annet sted. Det morsomme med Espen er at han minner meg litt på Link i Zelda på grunn av ørene. I forrige bok ble hun fraktet i en annen verden gjennom en portal, og det er en verden med mange farer. Hun er godt kjent med Espen og hundene hans, og de andre trollbarna. Dyr kan snakke og de er omringet av nydelig natur. I det siste har jeg lest en del barnebøker hvor de har både en forfatter og en illustratør, men i denne serien skriver og illustrerer Malin Falch selv. Det har vært et savn å se noen gjøre begge deler. I de siste sidene av både Reisen til Jotundalen og denne boka, er det også med noen illustrasjonsprosesser som er spennende og verdt å få med seg.

Nye og spennende karakterer
Denne gangen må Sonja og Espen forsvare trollvennene deres mot vikingene som har slått seg sammen med orakelet. Med seg på "laget" har de en liten jente med magiske evner. Det er ikke orakelets biologiske datter, men en jente hun fant alene en dag, og siden da har tatt seg av henne. Men vil denne jenta gjøre det som forventes av henne, eller vil hun heller følge samvittigheten?

Vikingene og orakelet er en mer enn god nok oppfølger til Reisen til Jotundalen. Liker samspillet mellom Sonja og Espen, med trollene og dyrene. Det virker som de forstår hverandre, i hvert fall for det meste, og de prøver å støtte og beskytte hverandre. Det er også lett å ta seg i å betrakte bildene lenger enn nødvendig, spesielt naturbildene. De er fantastiske.

Som voksen leser, blir jo denne historien noe lett og man forutser tidlig hva som skjer videre, men syntes ikke det ødela noe, for det er stadig noe som skjer, og denne boka og serien er koselig å følge med på.

Vil gjerne få med meg fortsettelsen.

Fra min blogg: I Bokhylla