Bokelskere.no

Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.

Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.

Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?

Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.

Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.

Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Falskt vitne er min sjette bok av Karin Slaughter, og det er definitivt ikke min siste.
Bøker med trøkk i

I 2017 begynte jeg å utforske hennes forfatterskap etter å ha vært nysgjerrig på hennes navn en stund, og den første boka jeg leste av henne var Pretty Girls. Det ga mersmak. Det er ikke alle som liker å lese om vold i bøker og traumatiske ting, men jeg synes at det på en måte hører med i thrillere. Det er en del vold i Falskt vitne også, men ikke så mye som i de andre bøkene jeg har lest av henne. Som i mange andre bøker, skriver hun om hjembyen Atlanta og liker at fortellerstemmen hennes føles ekte.

I Falskt vitne møter man søstre med et helt spesielt bånd. De stiller alltid opp for hverandre og rydder opp i hverandres rot. Det er vel heller Leigh som rydder opp etter Callies rot. De er også veldig forskjellige. Leigh, som egentlig heter Harleigh, er sterk, snartenkt og har livet på stell, bortsett fra at hun er midt i en skilsmisseprosess. Hun er også forsvarsdadvokat. Callie lider av kroppslige smerter og har vært narkoman i mange år. Det kan gå år før de kommer i kontakt med hverandre igjen.

Leigh føler livet er over da hun møter sin nye klient. Noe skjedde da Callie var barnevakt og Leigh kom til unnsetning for mer enn tjue år siden, og de har holdt tett om det siden. Men det virker som den nye klienten hennes vet nøyaktig hva som skjedde, og han leker med henne ved å sette henne på prøve. Hvor lenge kan hun og søsteren Callie holde hemmeligheten skjult og får de vite hvordan han vet om hendelsen?

Sterk persongalleri
I forhold til de andre bøkene jeg har lest av Slaughter, har Falskt vitne kanskje mindre tempo, og er heller en karakdrevet thriller fremfor en thriller med mye action. Det gjorde ikke noe da karakterene i seg selv hadde mye personlighet og som var veldig interessante å bli kjent med, også de man ikke likte så godt. Grunnen til mindre tempo i denne boka, tror jeg er av at Slaughter blir litt for opphengt i pandemien. Skjønner at hun vil skrive realistisk, men når hun skriver hvem som har på seg munnbind og ikke, om den er helt på eller henger på det ene øret, og bruk av antibac på nesten hver tredje eller fjerde side, faller man da litt ut av konseptet. Blir ikke stresset av å lese om covid-19, men det ble noe drepende og masete. Heldigvis ble det mindre om det i de siste sidene og det ble bedre flyt i handlingen. Man skjønner at handlingen er midt i en pandemi, men det hadde holdt med at hun nevnte det i begynnelsen.

Men hun skal ha pluss for at hun skriver like realistisk som hun alltid har gjort, og det er lett å leve seg inn i handlingen. De første seksit sidene er noe seige å komme seg gjennom, men etter det går lesingen lett som en lek. Er nysgjerrig på hva hun finner på i neste bok!

Slaughter skriver både frittstende thriller og serier. Falskt vitne er en av hennes frittstående thrillere.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra HarperCollins, mot en ærlig anmeldelse)

En stund siden igjen jeg har lest svensk krim, noe vår nabo er veldig god på.

Ny serie fra Sverige
Rovhjerte er debutkrim av Ulrika Rolfsdotter og er en begynnelse på en serie. Rovhjerte gjør det gjodt som førstebok, spesielt hvis man liker krim som tar seg god tid til å beskrive karakterer og omgivelser. Jeg likte den fordi den inneholdt småsted, kulde, isolasjon .og hemmeligheter.

Man blir kjent med Annie Ljung som har forlatt Lockne på grunn av for mye smerte og hemmeligheter. Hun er også lei av bygdesnakk. Derfor bosatte hun seg i Stockholm hvor hun jobber som sosionom. Noe hendte på tedet hun forlot, og hun er redd folk snakker om det og ser ned på henne etter alle årene.

Får man vite mer om Annies hemmeligheter?
Noe har skjedd som tvinger henne tilbake til Lockne. Moren hennes har rømt fra sykehjemmet og ut i kulda. Noe som kunne ha tatt livet av henne. Annie drar for å besøke henen for å se om hun har det bra, og at hun får den omsorgen hun trenger. Heldigvis har hun slektninger i nærområdet som hun har kontakt med. Hun har tenkt å bli værende i bare noen dager, men noen trenger hennes hjelp da hennes tremenning, Saga som er 17, forsvinner. Hun har aldri rømt hjemmefra før og foreldrene er sikre på at det har skjedd henne noe. Flere ting skjer som gjør til at Annie starter sin egen etterforskning. Samtidig får hun "gleden" av å møte noen av fortidens spøkelser. Får man vite som leser hva som skjedde med henne for mange år siden?

Denne gang var det ikke selve krimsaken som var spennende, men karakterene og hvorfor Annie er så hemmelighetsfull. Hvorfor hun tar avstand til folk som ble igjen i Lockne, og hvordan hun fikk arret som ofte dukker opp i teksten.

Krim som tar seg god tid
Rovhjerte inneholder ikke mye action eller tempo. Den er mer karakterdrevet og man blir godt kjent med stedet som består av forskjellige personligheter. Man blir nysgjerrig på Annies fortid og hvorfor hun er en smule forhåndsdømmende. Men likte at forfatteren tok seg god tid med handlingen og beskrev hverdagen til karakterene på en troverdig måte. Man kommer da nærmere på det som skjer.

Hadde likt boka bedre hvis avslutningen var noe annerledes. Den ble for åpenbar og klarte heller ikke å ta avslutningen helt seriøst. Det passet ikke inn i alvoret som handlingen ellers bar preg av. Men likevel vil jeg gjerne få med meg neste bok i serien da jeg fikk sansen for Rolfsdotters fortellerstemme.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Åndenød var en ukjent bok for min del da den dukket opp, men jeg er svak for fjellthrillere, og det passer å lese nå som det er sommer, og kjenne litt ekstra på kontrasten. Den dukket opp på et fint tidspunkt.

Amy McCulloch besteg Manaslu i 2019, og hun bruker et fjell hun kjenner godt til i handlingen. Boka er stemplet som en krim, men jeg synes den heller mer mot psykologisk thriller. Det er også lov å være uenig.

Mer enn bare høyde som truer
Boka er om å utfordre seg selv og bevege seg i ukjent terreng. Journalist og blogger Cecily Wong får erfare nettopp det. Hun har fått et oppdrag og det er å intervjue klatrelegenden Charles McVeigh, men det på en betingelse ... Hun må bestige Manaslu sammen med ham og hans utvalgte team. Hun har ikke mye fjellklatring å skryte på seg og hun har satset absolutt alt på dette intervjuet. Hun og kjæresten har gjort det slutt, og hun har brukt alt av penger på utstyr og reisen. Det kan ikke gå galt og hun er nødt til presse seg til det ytterste, men er det bra nok? I tillegg er hun på team med folk hun ikke kjenner.

Hun blir sjokkert da teamet til Charles velger å fortsette ekspedisjonen da en mann fra et annet team blir funnet død. Hun blir stadig mer skeptisk til hele oppleget da andre dør, og hun lurer på hvor trygt resten av ferden blir. Det virker også som hun er den eneste som oppdager en mann som ikke tilhører noen team, men som sover i telt et sted for seg selv og som plytsrer på en uhyggelig måte. Når hun skal vise teltet hans for andre, er det selvfølgelig borte. Er det bare hun som har høydesyke og hallusinerer, eller er det en morder i fjellet sammen med dem?

Spennende elementer
Er det bøker jeg er svak for er det bøker som inneholder kulde og isojalsjon. Synes det er spennende elementer. sammen Det får meg til å tenke på The Shining med Jack Nicholson. Det påvirker folk på forkjellig måte. Det gjør det også med karakterene i Åndenød. Det var interessant å se hvor ulike de var angående erfaring når det gjaldt fjellklatring og grunner til at de var der, og samtidig lese om hvordan Cecily Wong vokser som person i denne utfordringen.

Oppramsingen og hvordan avslutningen ble gjort, var noe komisk. Men avslutninger på thriller er ofte vanskelige, men det ødela ikke resten av boka. Wong skriver med erfaring, innlevelse og stemning. Leser gjerne mer fjellthrillere og bøker av McCulloch.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Sykkeleventyret: 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret, er en fin reisebok å få med seg nå som sommeren er her.

Gjennom Ishbel Holmes sykkelglede blir man kjent med Tyrkia på godt og vondt. Hun bruker sykkelen som terapi, og hun er kjent som World Bike Girl og hun blogger om turene sine. Gjennom en vanskelig oppvekst med en far som dro fra dem, og en mor som ikke ville ha henne, og hun endte opp i fosterhjem, har sykling vært hennes styrke.

Unikt vennskap
Ved en tilfeldighet begynner en hund å følge etter henne. Hunden har en skadet pote, og virker svært folkesky, men av en eller annen grunn, blir ikke Ishbel kvitt den. Hun har sykkel med tung bagasje. Hun kan ikke reise videre sammen med en hund. Men samvittigheten tar tydeligvis overhånd, og hun er nødt til å finne på en løsning. Hun får en grønnsakskasse av noen, som hun fester på styret, som Lucy kan sitte i når hun trenger avbrekk.

Synet er selvfølgelig komisk for de andre som får med seg Ishbel og hunden på sykkel, men Ishbel må slutte å tenke hva andre tror, og få reddet hunden. Hun har kun et mål og det er å få syklet Lucy til nærmeste dyrepensjonat. Gjennom sosiale medier forsøker hun også å skaffe henne et hjem.

Hvem redder hvem?
Med lite mat, lite penger og mye usikkerhet både fra Isbhel og hunden Lucy, viker likevel ikke Lucy fra hennes side, og Ishbel var ingen hundemenneske før hun møtte Lucy. Gjennom deres ferd, må de hanskes med farlig trafikk, pågående menn og språkvansker. Selv om Ishbel Holmes har syklet i mange land, innrømmer hun at hun ikke har lært seg så mange språk. Men under deres reise møter de også gode mennesker som gir dem husly når det er nødvendig, eller stille opp når Ishbel Holmes etterlyser noe gjennom sosiale medier. Men tiden er knapp og Lucy er en skadet hund. Vil Ishbel gi henne den redningen Lucy trenger i tide?

Gjennom sin "lille" reiseskildring, klarer Ishbel Holmes å få ned både det positive og det negative med sin spesielle ferd. Det var interessant å lese om båndet mellom Ishbel og Lucy som har flere ting til felles. De er skadet på hver sin måte og de er helt alene i verden. I Sykkeleventyret beskriver hun også hundenes kamp i Tyrkia. Mange i Tyrkia ser på hunder som skadedyr og mange vil ikke røre dem på grunn av gammel overtro. Gjennom denne boka ønsker Holmes å forandre på det, og det var også interessant å lese om forskjellige dyrepensjonat/dyremottak i Tyrkia, men ikke alle hadde ikke like god standard. Sånn er det dessverre i alle land. Mange er ute etter økonomi fremfor å ta vare på dyrene.

Hadde dette vært en ren reisebok, ville jeg ikke ha lest den, for har ikke reist så mye i voksen alder, men ville lese den siden det var dyr involvert. Det er alltid spennende å lese om menneskelig bånd til dyr. Dyr har en egen evne til å forandre på så mye.

En fin og sårbar bok om to svake sjeler som finner styrke i hverandre, og som finner nye måter å støtte hverandre på. Det eneste som ikke fenget noe særlig var språket som ble noe monoton i lengden. Savnet mer brytning i språket. Det ble noe stivt. Er likevel glad for å ha blitt kjent med hunden Lucy. Dyr er herlige.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse)

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Vurderte om jeg skulle skrive om boka eller ikke, for vil jo helst ikke være negativ, men det er viktig å ta med det negative, også.

Det er ikke meningen å være hard og brutal mot debutanter, men driver heller ikke med særbehandling. En mening er en mening, og noen bøker kommer man ikke overens med. Det skjedde med En nasjon i sjakk av Johan Høst, eller Johan Høstmælingen som han egentlig heter, og mange kjenner nok ham fra NRK.

Sjakkthriller på papir
Jeg var interessert i denne boka nettopp fordi den bar preg av sjakk og jeg har fulgt med på sjakk på Tv siden 2013. Det er veldig fascinerende og man lærer litt hver gang man ser på. Det samme kan jeg ikke si om boka. Foretrekker nok sjakk på skjerm fremfor bokformat. Likte tankgegangen angående konseptet, men ikke selve utførelsen. Det ble for mye komedie for meg.

Men hva er En nasjon i sjakk egentlig om? Handlingen begynner med påska 2022. Statsministeren og en av hans livvakter forsvinner. PST og regjering må samarbeide for å spille et sjakkparti mot terroristen. Det spilles ikke bare om brikker, men om menneskeliv, og ikke mange av dem er dyktige i sjakk. De må samtidig prøve å finne ut hvem neste offer er før enda et liv går tapt. Ikke nok med det, statsministeren og livvakten hans blir "fraktet tilbake", med en bombe på seg. Det er mye som står på spill ...

Siden ingen av dem som skal spille mot terroristen er noen sjakkgenier, blir de enige om å hente inn en sjakkproff. Men er det verdt det?

En ufrivillig komedie
Boka er en lett blanding av thriller og krim, alt ettersom hvordan man ser på det, men dette blir for mye komedie. Karakterene er ganske standardaktige. Karakterer man har lest om før, mange ganger, og handlingen er ganske trøttende i lengden. Likte at kapitlene var korte og at det var ofte perspektivskifte, men syntes det var lite utvikling i det hele.

Likte hvordan hvert trekk ble forklart og livestreamingen over den spesielle situasjonen, men ellers var det skuffende vårlesing. Det var en bok jeg ikke klarte å ta spesielt seriøst, og sjakk er ikke like spennende på papir som på skjerm. Atle Grønn, som er kjent for oss som følger med sjakksendingene på NRK, har skrevet etterordet. Han nevner blant annet at sjakkpartiert er delvis basert på et sjakkparti i Romania melom Magnus Carlsen og Wang Yue i 2010.

En noe kortere anmeldelse enn til vanlig dette, men har egentlig ikke mer å tilføye. En artig idé, kunne ha vært en bok med mye action, men i stedet blir det for stivt og påtatt. Syntes også slutten var unødvendig lang. Det ble for mye komedie i stedet for spenning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Det er åtte år siden sist gang jeg leste noe av Alexander Løken. Da leste jeg Trollskallen, og Blüchers hemmelighet var boka av ham som fristet mest etter den tid.

Grøssende helg på hytta
I Blüchers hemmelighet er det krigstiden som møter nåtiden. Kit, Gustav og Finn er med moren sin en helg på hytta, mens faren blir igjen hjemme. Kit liker seg ikke på hytta fordi hun ofte opplever merkelige ting der, og det viser seg at det gjør moren hennes, også. I vannet ved hytta ligger det et skipsvrak, og naboen virker noe snål. Det sies at han skal ha jobbet for CIA, men hvorfor ble han værende i Norge?

Dette er barnegrøss i sommerlige omgivelser, noe som passer bra for dem som liker denne årstiden. Liker søskenforholdet til de tre barna, til tross for at de er svært forskjellige, og at Gustav oppfører seg mye eldre enn det han er. Men liker at de både krangler og stiller opp for hverandre, er typiske søsken. Er det noen grunn til at moren deres tok dem med til hytta akkurat denne helga, og hvorfor opplever Kit mange merkelige ting i motsetning til brødrene sine? Etter hvert kommer hun i kontakt med naboen og han mener at det er skipet under vannet, som skaper de rare tingene som Kit opplever, men hvordan? Hvorfor tror Kit at hun kan stoppe det hele?

Blüchers hemmelighet er en svært kort bok, men som likevel rekker mye. Løken er god på å være kortfattet og effektiv i kapitlene som består av bare noen få sider. Karakterene er både realistiske og en smule stive, men det er jo umulig å bli kjent med karakterer på en ordentlig måte på bare få sider, men man rekker å skaffe et inntrykk av dem.

Savnet flere grøsserelementer
Kunne ha tenkt meg flere grøsserlementer, for det var det litt for få av, men likte handlingen, samholdet i familien, og den sære naboen deres. Til tross for at boka blir noe åpenbar for oss voksne, var det likevel underholdende og det var alltid slike bøker jeg var på utikk etter som liten, før jeg begynte å lese Stephen King i ganske ung alder.

Blüchers hemmelighet minnet meg litt om Døde menn går i land av André Bjerke og Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Ikke at denne boka er på samme nivå som de nevnte bøkene, men de har litt av de samme elementene. En fin grøsserbok å få med seg på en lat sommerdag.

Blücher ble fredet i 2016.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Tremblay er en mystisk horror forfatter. Han er ikke så veldig kjent, men han har likevel klart på en stille måte å smyge seg inn som et populært navn for horrorkjennere.

I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World, som var meget kryptisk og fengende. Det samme kan jeg dessverre ikke si om A Head Full of Ghosts. A Head Full of Ghosts ble utgitt i 2015, og kan virke som en helt vanlig bok om eksorsisme, men det er det ikke. Boka gir en noe annen vinkling på det hele ved hjelp av forskjellig bruk av media.

En familie med mange utfordringer
I A Head Full of Ghosts er om en familie på fire. Familien Barrett består av engstelige foreldre og to jenter på fjorten og åtte år. Den eldste på fjorten heter Marjorie og er den som får mest oppmerksomhet i familien, siden hun gjennomgår noe de andre ikke forstår. Hun sier og gjør ting som skremmer dem. De vet ikke helt hvor man har henne. Søsteren Merry blir noe utenfor på grunn av dette, og det er gjennom hennes perspektiv man blir kjent med både henne og resten av familien. Marjorie får allerede behandling, men det ser ikke ut til å virke, og familien sliter allerede økonomisk. Gjennom farens prest, som han går til jevnlig, gir dem en hjelpende hånd ved å kontakte et produksjonsteam. De blir berømte på godt og vondt gjennom Tv-programmet The Possession, men er det verdt det? Er det en demon som styrer Marjorie, eller er det en diagnose legene ikke har funnet ut av ennå? Kommer familien til å holde sammen etter alle prøvelsene? Hvem er det som egentlig er den syke?

Slitsom fortellerstemme fra et barneperspektiv
Dette var en bok jeg gjerne ville like, men fikk det ikke helt til. Den ble noe tam og manglet en del uhygge. Ville ha likt A Head Full of Ghosts bedre, hvis det ble brukt et annet perspektiv, for å lese fra Merrys perspektiv, jenta på åtte år, ble noe slitsom i lengden. Hun var heller ikke helt troverdig som åtteåring. Men samtidig skjønner jeg at hensikten med historien ikke ville ha vært det samme, hvis det ble brukt et annet perspektiv. Morsomt at forfatteren har hentet inspirasjon til navn for karakterene sine fra forskjellige horror bøker/filmer og historiske hendelser. Kjente igjen navnet Navidson, den ene presten i boka. Det heter familien i House of Leaves av Mark Z. Danielewski.

Likte også dynamikken i familien. Man blir et hjelpeløst vitne til hvordan de sliter, både med samhold og økonomi, og de var svært fascinerende å lese om.

Men som sagt, A Head Full of Ghosts ble en tålmodighetstest. Syntes at blogginnleggene var noe unødvendig. Om en jente som beskriver episodene fra The Posession på en horrorblogg. Det tok vekk en del av uhyggen som kunne ha vært der, og syntes ikke det bidro med noe.

Hvis boka hadde hatt samme tempo, og intensitet som de femti siste sidene, ville jeg ha likt den mye bedre. Det er synd at jeg ikke ble så begeistret over det andre i boka, for A Head Full of Ghosts har en av de beste avslutningene jeg har lest på en god stund. Den har en slutt som får en til å gruble i flere dager etter at boka er ferdiglest, fordi den er skrevet på en veldig interessant måte.

En bok som setter i gang diskusjoner
Jeg liker også at boka har klart å skape mange diskusjoner og konspirasjonsteorier på Reddit. Tar ikke konspirasjonsteorier seriøst, men det er morsomt å lese av og til. Det er helt utrolig hva som blir disket opp. Så selv om jeg ikke likte begynnelsen av boka og opplevde den som noe langdryg, hadde den interessant tematikk, sære karakterer og var noe fiffig. Bare synd at Tremblay rotet det til med unøvendige blogginnlegg og at han beskrev en utroverdig åtteåring. Hun ble noe slitsom i lengden, for skjønner jo hun blir lei av at søsteren får mye oppmerksomhet, og at hun føler seg noe tilsidesatt. Klarte likevel ikke å gå overens med fortellerstemmen denne gang.

Selv om A Head Full of Ghosts ikke ble noen favoritt, har jeg lyst til å lese mer av Tremblay, for vet fra før av at han kan bedre, og det er andre bøker av ham som frister. Denne ble dessverre for stemningsløs og treg, men vel verdt å få med seg på grunn av slutten. Den alene er nesten genial.

Fra min blogg: I Bokhylla

Var noe lunken til denne tredje boka om Martin Juncker, siden jeg ikke likte den forrige boka, Satans sommer så godt, men ble positivt overrasket over Kveleren.

Leste ikke den første boka Vinterland, men hoppet rett til Satans sommer og Kveleren. Synes disse bøkene kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke spesielt nøye på kronologisk rekkefølge. Man blir jo godt kjent med hovedkarakterene og deres bakgrunn likevel.

Mange private og jobbrelaterte bekymringer
Martin Juncker har det travelt for tiden og mye å tenke på. Han er nylig operert på grunn av prostatakreft, men han orker ikke å sitte hjemme. Han er også for tiden midt i en skilsmisseprosess med ekskona Charlotte. I mellomtiden leier han en leilighet av en kollega. Han har også mye som skjer på jobbfronten. En nynazist er blitt knivdrept, og ikke mange dager senere, blir en kvinne funnet drept og voldtatt i et buskas, i nærheten hvor turgåere og syklister ferdes. Det tar ikke lang tid før ny kvinnelig offer dukker opp. Voldtektsseriemorderen etterlater seg spesielle spor. Klarer de å stoppe ham før han får tak i flere uskylidge ofre?

Spennende saker begge to, men nynazistdrapet forsvant noe i den andre saken. Det er jo ikke rart, men ville gjerne lese mer om nynazistdrapet, også. Det ble på en måte glemt i det andre kaoset. Om det var med vilje eller ikke, er jeg høyst usikker på. Uansett var det også spennende å lese om voldtektsseriemorderen og jakten etter den skyldige. Martin Juncker og hans team merker også det er noen forandringer med deres kollega Signe Kristiansen. Hun er ikke lik seg selv, og de lurer på om hun noen gang kommer til å åpne seg for dem om hva det er, eller ikke. Kommer det til å påvirke jobben?

Interessant etterforskningsteam
Kveleren starter noe rolig, mne det er et gledelig gjensyn med Martin Juncker og teamet som består av svært forskjellige personligheter, kan man si, men det gjør det hele mer interessant. Syntes Kveleren hadde bedre handling og sak enn i Satans sommer. Lesingen var mer engasjerende og jeg liker Juncker bare bedre og bedre. Han har sine indre demoner som mange andre etterforskere i krimverdenen, men likevel blir han ikke typisk av den grunn. Det er forfriskende.

Selv om jeg ikke er helt superfan av serien, er jeg fremdeles interenssert i å følge Juncker videre med på reisen, for liker fortellerstemmen(e), og bøkene er gjerne dystre med litt svart humor. Er nysgjerrig på neste sak med denne gjengen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Takk. Godt vi er enige. Syntes ikke det var en typisk og ren feelgood bok, for det er jeg ikke så glad i, men likte at det var litt blandet med krim. =)

Har aldri lest noe av John Grisham før, men han er ikke ukjent for meg av den grunn. Har selvfølgelig sett mange filmer som er basert på bøkene hans, men det var på tide å lese noe av ham, også.

Fascinerende hovedkarakter og handling
Grunnen til at jeg ville begynne med denne, var fordi den virket veldig dyster og coveret minner meg på om verdens undergang. Man bare forventer det verste. Noen ganger er det akkurat slike bøker man vil ha. Den siste dagen er om en veldig spesiell karakterer som heter Pete Banning. Han har overlevd det verste, og på grunn av det er han en høyt respektert krigsveteran og bonde. De fleste vet hvem han er, og sammen med kona har han barna: Joel og Stella. En dag bestemmer han seg for å gjøre noe uten å fortelle det til noen andre. Det han gjør fører ham i fengsel og han står i fare for å bli henrettet. Selv gir han blaffen og nekter å fortelle noen hvorfor han gjorde det han gjorde. Han er ikke interessert i å redde sitt eget skinn, og forblir hemmelighetsfull.

Boka er oppdelt i tre deler: I del en er da Banning begår denne forbrytelsen, rettssak følger og andres reaksjoner på det hele. Den andre delen er om alt han opplevde under andre verdenskrig, og hans samhold med andre soldater. Den tredje delen er mer om barna hans som unge voksne, og hvordan de takler den mørke familiehistorien deres.

Personlig like jeg å lese den andre delen best, om hvordan han overlevde dødsmarsjen og diverse. Syntes den delen var mer intenst og man lærer da å kjenne Pete Banning på ordentlig. Han er også en av de mest interessante karakterene jeg har lest om på en stund. Fåmælt og viljesterk.

Grisham har tidligere vært advokat og politiker, noe som vises godt i boka, spesielt advokatbiten for store deler av boka er det mye rettssalprat, noe jeg synes er veldig interessant. Det var også spennende at store deler foregikk i etterkrigstiden. Det er alltid spennende å lese om en annen tid.

Vel verdt "strevet"
Selv om boka tok meg en halv måned å lese ferdig, var det vel verdt det. Den tok litt tid siden den er noe stor, men det var en bok jeg alltid gledet meg til å vende tilbake til. Grisham skriver realistsisk, man lærer mye historie og han tar opp mange alvorlige temaer i en og samme bok; blant annet mental helse, overlevelse, og tap. Man var også hele tiden nysgjerrig på om han noen gang ville avlsøre hvorfor han gjorde sin kriminelle handling. Så likte den kryptiske fremtoningen i boka veldig godt. Det blir ikke min siste bok av Grisham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En stund siden jeg leste noe av Peter James, og det var på tide, for han klarer fremdeles å holde spenningen oppe.

Kan fint leses som frittstående
Død hvis du ikke... er bok nummer fjorten i Roy Grace serien, og som vanlig har jeg ikke lest alle bøkene i serien. Jeg har lest den litt av og på. Men likevel kan de fint leses som frittstående, da man blir godt kjent med bakgrunnen til hovedkarakterene.

Roy Grace liker seg der han er i livet sitt. Han har kone, barn og stødig jobb. Han har fridag og er på en viktig fotballkamp sammen med sin ti år gamle sønn, Bruno. Men det hele setter en demper, da han oppdager en mann noen sitter noen seter foran ham, som virker urolig og mistenkelig. Da mannen reiser seg fra setet og forlater stadion, legger han fra seg et kamera på setet, og Roy Grace klarer ikke nyte fridagen. Han mistenker at det godt mulig er en bombe inne i kameraet, i så fall, hva bør han gjøre?

På samme stadion er det en annen far og sønn forhold til stede. Faren er kjent forretningsmann, og før han vet ordet av det, forsvinner tenåringssønnen. Han må dra hjem uten ham, og ting blir verre da det blir beskjed om løsepenger. Problemet er at Kipp ikke er så rik som han kanskje virker som. Han er dessverre spilleavhengig og har for vane å tape store summer. Samtidig blir man kjent med mafiamiljøet, men er det egentlig de som står bak det hele, og hva skjer hvis Kipp blander inn politiet i dette?

Bøkene har ikke blitt kjedeligere
Med tanke på at dette er bok nummer fjorten i en serie, er det godt gjort av Peter James å holde liv i karakterene, og gjøre det hele intenst uten å miste gnisten. Bokserier som varer lenge, blir ofte monotone i lengden, men Peter James skriver på en måte som fremdeles engasjerer og man blir fort knyttet til karakterene man leser om. Likte også å lese fra tenåringsguttens perspektiv, som gjorde saken enda mer realistisk, og man lurer på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon.

Ekstra spennende var det å lese om det mafiamiljøet. Hvordan de kjemper om å bli trodd av politiet, gli inn i samfunnet, og likevel mistenkeliggjøres. Kan de noen gang leve rene liv?

Peter James tar opp gode samfunnstemaer, beskriver det britiske været og landskapet godt og beskriver godt hvordan politiet ikke har tillit hos alle. Bare synd at slutten ble noe for "lett" og hastverksaktig i forhold til resten av boka. Min favoritt av Peter James er fremdeles Levende begravet, og jeg leser gjerne mer av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Fotball er noe jeg ikke bruker tid på. Det er en av grunnene til at jeg ser lite Tv. Når det er fotball, ski og håndball, må andre programmer vike unna. Selv har jeg aldri sett en hel fotballkamp, og det kommer aldri til å skje, heller.

Grunnen til at jeg ville lese Rødt kort er at jeg alltid har vært nysgjerrig på krimbøkene av Aust, og coveret var noe horroraktig med den hånda. Heldigvis ble ikke innholdet så tørt som jeg hadde fryktet. For boka inneholder mye humor.

Mange baller i lufta
Rødt kort er om fotballspilleren Zac Utheim som drar fra Italia til England. Han er en skogens mann. Han foretrekker, trær, stillhet og rennende vann fremfor kjendislivet. Han er også veldig opptatt av filmreplikker og lage ordtak relatert til fotball. Han får et oppdrag av sportdirektøren Matt Reed som Zac lover å gjøre noe med. Samtidig er han der av personlige grunner. God venn og fotballspiller Luca druknet for to år siden, og Zac er usikker på om det var en ulykke. Vil han finne svar?

Kviet meg en smule til å lese denne for jeg fryktet lange fotballkamper for å hale ut handlingen, men heldgvis var det bare få partier om det og ganske korte. Her er det mest om relasjonene mellom fotballspillerne, mellom fotballspillere og supportere og båndet mellom fotballspillere og journalister. Det morsomme med boka, er at det er på en måte slik man forestiller seg at fotballspillere er.

Jordnær fotballspiller
Likte godt at Zac var mer jordnær i motsetning til sine fotballmakkere. Han er litt nerdete med filmreplikkene sine og foretrekker naturen fremfor nattklubbene.Kapitlene er stort sett svært korte, og man blir godt kjent med karakterene. Selv om man ikke er interessert i fotball, var det spennende med en thriller om et tema man ikke har helt forhold til. Jeg leser heller bøker som inneholder fotball fremfor å se en hel fotballkamp, hvis jeg måtte velge. Aust har også et snerten språk, og skriver med innlevelse.

Jeg er fremdeles nysgjerrig på krimbøkene til Aust, og synes at Rødt kort var en sprek, underholdende og småmorsom thriller. Jeg er glad jeg ga boka en sjanse til tross for at temaet var noe avskrekkende. Hilsen en fotballhater.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Den vanskeligste delen med å dele interesse for litteratur med andre, er å skrive om en bok man ikke liker. Det er noe jeg aldri blir vant til, uansett hvor mange ganger jeg gjør det.

Paradis er en krimdebut som ble utgitt i fjor, og ser den har fått mye skryt. Jeg ville lese den fordi jeg synes at det er interessant å bli kjent med nye forfatterskap og det var aspekter av boka som virket spennende. Men dessverre gikk jeg ikke helt overens med fortellerstemmen, og dermed ble det en noe tungtrødd leseopplevelse.

En heslig sak
Krimdebuten er om en noe spesiell sak. To eldre menn er funnet døde, og det ser ut som noen har stappet i dem hundeavføring. Førstebetjent Jonas Bø, vil ha med Petra Hassel i denne saken siden hun er psykolog og profilerer. Petra sliter en del privat. Hun og mannen prøver å finne tonen, men hun har fremdeles sine utroskapsmistenksomheter rettet mot ham. Samtidig som hun samarbeider med politiet, opplever hun en del creepy ting. Er det noen som holder øye med henne, og har det noe med saken hun jobber med å gjøre? Burde hun trekke seg fra jobben med politiet?

Denne boka er veldig mye om Petra. På en måte er det relevant, men likevel savnet jeg mer jobbprat og etterforskning, fordi det blir vel mye om Petra og hennes familie. Det blir for mye om familiedrama og følelser, i stedet for spenning. Syntes også at saken ble for lett å gjette seg frem til. Derfor ble boka noe tungtrødd i stedet for spennende og engasjerende. Hadde nok likt handlingen bedre hvis den var formulert annerledes.

Kanskje ikke en krim for alle
Med dette påstår jeg ikke at det er en dårlig bok. Jeg foretrekker mer hardbarket krim, så det var nok ikke min type krim dette. En noe kort anmeldelse denne gang, men har ikke mer å tilføye. Ikke annet enn at Paradis var litt for tam til å være krim.

Det siste jeg vil si er at forfatteren er rammet av ME, og at hun har klart å skrive en bok, er imponerende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Ofte leser jeg ungdomsbøker for å oppdatere meg hva som blir utgitt av bøker i forksjellige målgrupper. Har et noe anstrengt forhold til ungdomsbøker da de ofte har en tendens til å inneholde typiske romanseoppskrift. Det gjelder også denne, men heldigvis er det ikke en altfor stor dose av det.

Det er ikke det at jeg har noe i mot romanse i bøker, men synes ofte at den delen, blir gjentatt mange ganger, spesielt i ungdomsbøker. Det typiske er jo instalove. Når to mennesker så vidt har truffet hverandre, og det oppstår følelser med en gang. Den andre varianten er om man skal innrømme til personen det gjelder om man er forelsket eller ikke. Det er litt trøttende å lese om. Det er en liten dose instalove i Dødens spill, men heldigvis er det andre ting som tar mest plass i boka.

Dystert lesestoff
Dødens spill er alt annet enn oppmuntrende lesestoff. Den er noe dyster med tanke på målgruppa. Den er om død, sorg og hvordan leve videre med sorgen. Noe som kan være tungt, spesielt for en tenåring. Rebekka får en tung sommer. Hun er nettopp ferdig med ungdomsskolen, og sommeren er knapt i gang da faren hennes dør i en grusom ulykke. Etter den tid går det ikke bra med mor og datter forholdet, siden de takler sorg på hver sin måte. De vet heller ikke hva de skal gjøre med Låven. Et verksted for vanskeligstilte ungdommer som har falt utenfor skolesystemet. Faren hennes var en type som ville redde alle ved å gi dem en sjanse.

Inne på kontoret til faren finner Rebekka et Ouijabrett, også kalt åndebrett. Et brett folk bruker i håp om å få kontakt med de døde. Man skal aldri bruke det alene og man kan risikere å åpne dør til onde krefter. Hvorfor hadde faren hennes et slikt brett, og var farens død en ulykke i det hele tatt? Sammen med to andre prøver hun brettet, kanskje i håp om å få kontakt med faren sin, men burde de ha gjort det? For etter bruk av dette brettet, opplever Rebekka fullstendig kaos rundt seg hele tiden, og hun blir ikke fanget i bare et mysterie, men flere. Selv er hun besatt over å vite om farens død var en ulykke eller ikke. Vil hun komme til fornuft?

Dødens spill er første bok i en trilogi. Den siste boka Mørkets tjener ble utgitt tidligere i år. Jeg har ikke lest de to andre bøkene, men de skal jeg selvfølgelig få med meg, for dette falt i smak. Spesielt Elvedals fortellerstemme som er både tøff og komisk. Jeg liker at hun fletter inn litt komiske ting i alt det mørke som skjer. Kapitlene er korte og fengslende, og det er spennende å lese om Rebekkas forhold til moren sin og forholdet til søskenbarnet Iselin. De to sistnevnte er svært forskjellige og underholdende å lese om.

Det morsomme er at handlingen er lagt til i Hommelvik. Det er befriende å lese en ungdomsbok som ikke er lagt til i Oslo. For har ikke lest altfor mange bøker, hverken for ungdom eller voksne som foregår i Trøndelag. Hadde aldri forventet paranormal grøss på trøndersk jord, men bedre sent enn aldri. Det varmer mitt horror hjerte, hvis jeg har et hjerte, da. Vent litt, jeg må nesten sjekke ...

Forutsigbart, men underholdene også for oss voksne
Det meste av handlingen, både grøsserdelen og den romantiske delen blir noe forutsigbart for oss voksne, men denne gangen gjorde det ikke noe, da boka er full av sarkasme, og Rebekkas bortforklaringer når hun skal gjøre noe, er veldig gode. Synes at Elvedal beskriver ungdom veldig bra.

Personlig savnet jeg mer grøss, for det var ikke voldsomt mye av det, men de få grøsserscenene som dukket opp, var gode og bidro med sitt uten at det føltes malplassert, og det var lett å leve seg inn i handlingen.

En gøyal og morbid paranormal grøsser, med et modent språk og underholdende øyeblikk. Fin balanse av humor og mørkets krefter.Produksjonsselskapet Monster har kjøpt rettighetene til trilogien, og vedder hodet mitt på at Tv-serien blir spilt inn i Oslo, for det hadde jo vært typisk ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Swanson er et stille forfatterskap som ofte blir overskygget av andre forfatterskap. Bøkene hans er så vidt synlige blant jungelen av bøker. Men jeg synes bøkene hans alltid har noe som interesserer. Det hadde også denne.

Jeg blir alltid nysgjerrig på bøkene hans, fordi de minner meg om gammeldags krim som jeg liker, men som jeg har lest altfor sjeldent de siste årene. Tidligere av Swanson har jeg lest Her Every Fear og Dødelig bekjentskap. Jeg likte Åtte perfekte mord litt bedre enn Dødelig bekjentskap, men ikke bedre enn Her Every Fear. Jeg har også lyst til å lese mer av ham.

Denne er om Malckolm Kershaw, også kjent som Mal, som driver en bokhandel sammen med få andre. Han lever kanskje et stusselig liv med bare katt og bøker som selskap. Han har vært enkemann i i fem år etter hans kone døde i en bilulykke. Ofte leser han ut en bok i løpet av en kveld eller en natt.

Litteratur i litteratur
Men så blir han hjemsøkt av et gammelt blogginnlegg han skrev for mange år siden gjennom bokhandelens blogg. Han skev en liste over åtte bøker som inneholder de mest utspekulerte mord. Han blir opsøkt av FBI Agent Gwen som har en mistanke om at en morder dreper som inspirasjon fra blogginnlegget Kershaw skrev. Hvem blir neste offer? Er det noen som er ute etter Malcolm personlig, eller er det bare noen som leker seg med å gjøre lista til virkelighet? Sammen bestemmer de seg for å lese bøkene. Malcolm leser dem på nytt, mens Gwen leser de fleste for første gang, i håp om at det kan lede dem til noe, men hvor lang tid har de egentlig til å løse saken?

Åtte perfekte mord inneholder spoilere når det gjelder bøker som Malcolm har ramset opp i dette blogginnlegget sitt. Så jeg nevner bøkene som blir nevnt i denne boka, hvis du vil lese dem før du kommer over avsløringene gjennom Åtte perfekte mord. Noen mordscener blir avslørt fra bøkene de leser, siden de kopieres i virkeligheten. Derfor jeg advarer om spoilere.

Bøkene som blir nevnt er:

*Mysteriet i Det røde hus* av A.A. Milne
*Med overlegg* av Anthony Berkeley Cox
*Mord etter alfabetet* - Agatha Christie
*Dobbelt erstatning* - James M. Cain
*Billett til helvete* - Patricia Highsmith
*The Drowner* av John D. MacDonald
*Dødsfellen* av Ira Levin
*Den hemmelige historien* av Donna Tartt

Selv hadde jeg lest to av dem tidligere, og det er: Den hemmelige historien av Donna Tartt, Billett til helvete av Patricia Highsmith.

Fin måte å gjenoppdage eldre bøker
For meg gjorde det ikke noe at de andre bøkene var avslørt selv om jeg ikke hadde lest dem. For vet ikke jeg kommer til å lese dem senere eller ikke. Men syntes dette var en morsom måte å leke seg med krimsjangeren på og samtidig dra frem gamle perler frem i lyset igjen. Kanskje inspirere noen til å lese litt eldre litteratur i stedet for bare det moderne.

Det som skuffet meg litt var slutten og det ble for lett å gjette seg frem til hvem den skyldige var. Det fant jeg ut gjennom en diskusjon Malckolm har med noen. Hvem han snakker med og hva det ble snakket om da jeg skjønte det, skal jeg selvfølgelig ikke avsløre. Syntes grunnen til at den som gjorde det han eller hun gjorde, var noe dum, spesielt med tanke på at resten av handlingen var stilig og elegant utført. Avslutningen og hvorfor personen gjorde det han eller hun gjorde, ble for meg noe komisk. Det tok bort noe av alvoret som boka ellers bar preget av.

Swanson klarer igjen å engasjere, og det var svært interessant å lese om litteraturglade mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Dette er den andre boka jeg har lest av Stacey Halls i år, og må si jeg likte hennes forrige bok Heksejakten bedre.

Lite mystikk og hendelser denne gang
Jeg vil gjerne få med meg bøkene hennes, fordi hun skriver om mange interessante temaer. Det gjorde hun også i Heksejakten. Men i Mrs. England mangler det noe av Halls skaperkraft. Ikke bare driv, men også mystikk. Derfor opplevdes denne noe tung å komme gjennom. Til over fire hundre sider å være, var det overraskende lite hendelser. Med det mener jeg ikke at det skal være spenning og action på hver eneste side, men kunne tenkt meg mer mystikk og mer utvikling.

I Mrs. England leser man om en annen tid. Man havner i 1904, hvor man blir kjent Ruby May som er utdannet barnepleierske. Hun må bytte familie å jobbe for, da hun får vite at familien hun jobber for skal flytte hele veien til Chicago. De vil gjerne ha henne med dit, men selv ønsker hun ikke å flytte til et annet land. Derfor slutter hun, og drar tilbake til instituttet hvor hun fikk sin utdanning, for å få litt drahjelp til å finne en annen familie å være hos. Hun ender opp i Yorkshire hos en familie med fire barn. Hun blir kjent med nye personligheter og rutiner. Det er heller ikke alle som jobber for familien som liker henne.

Spesielle personlighetskontraster
Mr. England er en oppegående fyr som virker hyggelig og omgjengelig. Han svarer på det Ruby må vite for å kunne utføre sine plikter. Mrs. England er mer unnvikende, virker noen hakk fjern og holder mest for seg selv. Hun er sjelden å se sammen med barna, og om natta blir hun innelåst på soverommet. Det virker heller ikke som om familien får mye besøk. Ruby May virker også temmelig mystisk på sitt vis. Har hun eventuelt noe å skjule selv?

En spenennde tid og familie å lese om, og Stacey Halls finner alltid noen interessante teamer som jeg liker å lese om, men utførelsen var dessverre noe slapp denne gang. Det ble for langsomt og gjentakende. Men leser gjerne mer av Halls selv om denne ikke helt falt i smak, for hun skriver om temaer som er av interesse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det fins ikke monstre av Kory Merritt, var en av bøkene jeg likte godt i mars, selv om jeg ikke er målgruppa.

Men hva gjør vel det? Det morsomme med Det fins ikke monstre, er at den inneholder en del skrekkreferanser for oss voksne, noe de unge leserne kanskje ikke er gamle nok til å forstå. Jason og Freddy nevnes. Karene fra Friday the 13th og A Nightmare on Elm Street filmene. Karo har blant annet en bok med navnet Joe Hill på, som er sønnen til Stephen King, og isbilsjåføren ser ut som en ung Robert Englund, som er mest kjent for å være Freddy Krueger. Sånn sett var det festlig å lese denne boka.

Herlige og dekorative illustrasjoner
Det beste med hele boka var illustrasjonene. Ofte leser man bøker med to forfattere når det gjelder barnebøker, der den ene har skrevet teksten og den andre har illustrert. Å se en forfatter gjøre begge deler, har vært et savn og det er mer beundringsverdig, når de tegner historiene sine selv. Selv om illustrasjonene er fargeløse, er det mye liv i dem, og liker hvordan han dekorerer teksten med illustrasjonene sine.

Men hva handler Det fins ikke monstre egentlig om? Den er om Levi som bor sammen med en eldre og yngre søster og moren. De flyttet til forstaden etter at foreldrene deres skilte lag. Levi synes det er vanskelig å være på skolen siden han er stemplet som "den nye", men en rar jente som heter Karo, lar ham ikke være i fred. Til slutt begynner de å vanke sammen. Hun er også den eneste som tror på Levi, da lillesøstrene hans forsvinner, og alle tingene på rommet er forsvunnet sammen med henne. Familien hennes og andre husker henne ikke. Det er som om minnene deres om henne er slettet, bare Levi og Karo husker henne, hvorfor? Og hvordan skal de bringe henne helskinnet tilbake? Mens de prøver å redde Levis lillesøster, oppstår det mange farer og utfordringer, og de må trosse frykten ...

Første bok i en serie
Det høres kanskje ut som en standardaktig historie for de unge. På en måte er det det, men samtidig kaster Merritt inn litt andre elementer, og illustrasjonene er med på å løfte opp handlingen. Dette er første bok i en serie, og jeg er vil veldig gjerne få med meg den neste, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

I hele fjor prøvde jeg å ignorere denne boka, fordi den var svært så synlig. Hver gang en bok er svært synlig og oppskrytt, blir jeg ikke fristet til å lese den, heller det motsatte. Men i år overvant nysgjerrigheten for jeg liker horror som består av kulde og isolasjon. Det minner meg om The Shining og hvordan isolasjon kan påvirke mennesker. Brakkesyke kan jo være dritt en gang i blant.

Et skremmende forhold
Near the Bone er om en hytte med to mennesker i. Hytta er en versjon av en slags Farmenhytte. Enkel og gammeldags. Maten jakter de selv og de har bare hverandre. Det er minst tjue års alderforskjell på Mattie og Matthew, og ekteparet er en gåte. Matthew er dominant og styrer alt. Han bestemmer hvor Mattie får bevege seg, hva hun skal gjøre hver dag, hvor mye hun kan spise og han krever å få to sønner. Mattie har bodd så lenge med William at hun knapt nok husker bruddstykker fra sin egen fortid.

En dag hun skal sjekke en av fellene de har satt opp, oppdager hun en død rev midt på veien. Rundt reven ser hun mange rare spor som ikke ligner andre spor hun har sett tidligere. Ikke lenge etter hører hun kraftige brøl, som hun ikke kan identifisere. Hun er nødt til å fortelle William om dette, samme om han vil tro henne eller ikke. Sier hun noe han ikke liker eller gjør noe hun ikke har lov til, tyr han til vold. Noe han har gjort ofte. William vil fjerne denne skapningen "the creature" for han vil ikke at det skal tiltrekke seg oppmerksomhet. Han vil ikke at andre folk skal komme oppi fjellet og finne ut at han og Mattie er der, men klarer de å bekjempe og finne ut hva denne skapningen er? Får man vite mer om Matties bakgrunn og hvordan hun havnet med William?

To historier i en bok
Dette er på en måte to skrekkhistorier i en og samme bok. Det ene er Mattie og Williams forhold og det andre er denne skapningen som brøler og trasker utenfor hytteområdet deres. Hva er verst? Handlingen er klaustrofobisk og består av få karakterer. Likevel klarer de å gjøre handlingen interessant.

Christina Henry skriver ikke bare horror, tidligere har hun skrevet en del fantasy, og i denne horror boka må jeg nok si at jeg likte handlingen bedre enn fortellerstemmen. Syntes at fortellerstemmen ble noe stakkato. Jeg likte begynnelsen av boka og hele veien til oppløpet mot slutten, som jeg ble noe skuffet over, fordi det opplevdes som en helt annen bok enn den man hadde begynt på. Det meste av intensiteten forsvant og interessen dalte noe.

Ikke den sterkeste horror boka jeg har lest i år, men likevel er jeg glad for å ha lest den. Near the Bone hadde sine øyeblikk, bød på klaustrofobiske beskrivelser og kreativitet. Min tid med denne boka var slett ikke bortkastet.

Fra min blogg: I Bokhylla