Bokelskere.no

Er det noen tanker om å utvikle en bokelskere-app? (mulig dette tema har vært berørt tidliger, men det nytter jo ikke å følge med på ALT heller ...)

Jeg har nå (på bakgrunn av anbefaling fra andre bokelskere) trålet meg gjennom de 6 første norske utgavene av Arne Dahls serie om A-gruppen. Jeg er imponert. Verken mer eiler mindre. Det virker dessuten som om kvaliteten på bøkene bare øker. Nå var det Dødsmesse sin tur. En gjennomarbeidet, velkomponert og spennende krim med kritisk blikk på samfunnet, historisk dypdykking og troverdige karakterskildringer. Språklig er Dahl også sterk. Han unngår de åpenbare krimklisjéene, er velsignet fri for velbrukte sammenlikninger, bortsett fra at han har forelsket seg i uttrykket: "Barna hylte som orgelpiper" (jeg skjønner i grunnen at han lar seg friste til å bruke et så treffende uttrykk flere ganger), og tonen i språket balanserer fint mellom det litt mystiske og det veldig tydelige (når vi lesere har behov for en oppsummering). Jeg er fan!

Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke fikk mulighet til å være med. Neste gang! Solfylt hilsen fra Zagreb.

Jeg må nok si meg uenig her. Jeg har lest de første 5 bøkene i serien og synes denne absolutt var den beste. Noe av det som driver spenningen i boka er at alle detaljene, uansett hvor uvesentlige de synes når de leses, faktisk har en betydning for sammenheng og plot. Boka er krevende. Det du kaller Coelhosofi (for øvrig et morsomt uttrykk, da jeg absolutt ikke er begeistret for Coelhos vidløftige og selvhøytidelige betraktninger) vil jeg kalle et lyrisk språk som bare forsterker midtsommerstemningen i boka. Å sammenlikne Dahl med Coelho er etter min mening en fornærmelse (overfor Dahl). Her er det ingen filosofering, kun en solid dose høvelig samfunnskritikk med beina solid plantet på jorda og likevel en romantisk sans for det mystiske. Og plottet henger på greip for meg. Dahl knytter opp alle de løse trådene. Alt hører sammen og ingen ting er tilfeldig. Slik det skal være i en skikkelig krimbok. Hurra!

Morsomt også å gjenlese sitt gamle innlegg må jeg si Ellen, takk skal du ha som gjenoppvekket denne siden fra gjemselen i den virtuelle virkeligheten! Spesielt hyggelig fordi vi vel havnet i en vanskelig disputt en gang. Gjemt det også, og noe kan selvsagt forbli i det skjulte som alt her i verden. Helt enig med deg at Raskolnikov sikkert hadde blitt ubehagelig med den nye verdensanskuelsen vi har fått etter 22.7. Struensee er det heldigvis så fjernt å tenke seg helt bestialsk tatt av dage, her ser man gjerne for seg Rousseau og romantikken. Jeg forbinder også Struensee med Strindbergs "Frøken Julie" som også var et aldri så lite inspirasjonsmoment til dette skuespillet. Men gjenlesing Ellen er fortsatt etter min mening en av de store lesergleder som man skal unne seg!

Misterioso kom i norsk utgave i år og gjorde til skamme alle Cappelens tidligere back-cover annonseringer om at Ondt Blod var den første i serien, Blind jakt nr. 2 osv. Her tok altså forlaget feil, om de da ikke mente at dette var første og andre bok på norsk. Vel. Uansett. Endelig har de funnet ut at Ondt blod var bok nr. 2 i Arne Dahls utmerkede serie om A-gruppen, som altså er 10 bøker totalt. Forfatteren er for øvrig nå godt i gang med serie nr. 2. Dessuten er det blitt TV-filmer av serie 1. Jeg vet ikke om de er kjøpt inn av noen norsk kanal, men serien hadde premiere på SVT i desember i fjor. Foreløpig er Misterioso kun tilgjengelig i innbundet utgave på norsk.

Nettopp det at det er mange personer å forholde seg til, kan gjøre at noen lesere faller fra underveis. Derfor gir det mening å lese flere av bøkene. Hver bok konsentrerer seg spesielt om en eller to personer fra A-gruppen som vi får anledning til å bli bedre kjent med. Dette gjør at lesergleden øker med hver bok man leser. Det står flere steder at bøkene er uavhengige av hverandre. Likevel vil jeg anbefale å lese bøkene i rekkefølge, siden det er henvisninger til tidligere bøker som faktisk til dels kan ødelegge spenningen, og siden A-gruppen endrer seg gjennom serien.

Alle er jo invitert! Han kan jo bare ta med sin gode kompani Orheim-venn og ta en liten Oslo-tur. :)

Bokbuss er klart et godt tiltak som kanskje man bør vurdere å utvide. Jeg hadde satt mye større pris på å få en plingende bokbuss inn på gårdsplassen enn en Hjem-is-buss som har is som ikke er god en gang. Eller hva med å innføre bokbuss for tog?

Jeg måtte stå på tærne oppå en krakk. Ikke fordi jeg er spesielt lav, men fordi min nærbokhandel har bestemt at nordisk krim skal stå alfabetisk fra øverste hylle, og øverste hylle betyr helt oppe under taket og takhøyden i min nærbokhandel er nærmere 5 meter. Jeg visste altså hva jeg var ute etter, men ingen skal påstå at Arne Dahl tilfeldigvis havner i bæreposen med Tanum på. Nei, her må man virkelig strekke seg for å nå det ypperste innen skandinavisk krim. Det føltes nesten som en personlig seier.

Spørsmålet er nå om Herr André (med eller uten luftfärd) innfinner seg på Lorry 5.6. ...

Jeg synes dette er det fine med Dahls bøker. Man må liksom inn i stemningen i hver bok. Han bruker ofte nesten lyriske vendinger for å skildre ulike menneskers oppfatning av det som skjer rundt dem og hvordan det berører dem. Så begynner vi langsomt å se konturene av at ting henger sammen. Og henger vi med lenge nok, så venter en aksellererende prosess, der brikker kommer på plass i samme øyeblikk som vi selv oppdager sammenhengene. A-serien er etter min mening en unik samling fortellinger som løfter krimgenren til nye høyder.

Henger meg på her. Har faktisk lest alle Horst sine bøker. I starten var jeg litt fengslet av den direkte, konkrete og jordnære stilen. Etter hvert sank spenningsfaktoren. Den siste boka er preget av gjentagelser og at forfatteren mater poengene inn i leseren med teskje. I tillegg blir han til tider nesten naivt polemiserende i forhold til fattigdomsproblematikk i Europa.

JEG KAN. Når det gjelder mat vil selvsagt restauranten prøve å finne ut mest mulig på forhånd om hva vi skal spise. Det gjør det lettere for kjøkkenet, men bør ikke være noen betingelse for å reservere bord. Erfaringsmessig er dette ikke noe problem når vi først kommer. Heller ikke om vi bli litt ferre eller flere enn først antatt. Hvis du sier til Lorry at vi blir mellom 15 og 20, og at de fleste skal spise en enkel sommerrett, så bør dette være tilstrekkelig informasjon for dem. Så vidt jeg vet er det heller ingen spiseplikt. Jeg har vært ofte på Lorry og bare tatt en øl.

Helt klart! Tror ikke jeg heller hadde klart å konsentere meg om en bok hvis jeg hadde speil på alle kanter ... :) - Jeg holder likevel fast ved at effekten av denne undersøkelsen står og faller med kvaliteten på boka som leses, noe det virker som om artikkelen/undersøkelsen berører i liten grad.

Det var ikke min mening å trekke ned noe av det du ville ha fram. Tvert imot. Det var derfor jeg også sa at jeg fant artikkelen interessant.

Vitenskapelige undersøkelser kan bidra til økt forståelse av oss selv og vårt møte med litteraturen. Det var også derfor jeg tok utgangspunkt i det artikkelen kaller "experience-taking". Jeg ser dette som et eksempel på at lesing utvider vårt perspektiv mer enn at det endrer det. At vi "glemmer oss selv" mens vi leser er vel det samme som å si at vi "lever oss inn i" handlingen eller karakterene i en bok.

Nå er jeg ingen vitenskapsmann og har ikke gjennomført tilsvarende forsøk som de som beskrives i artikkelen, men min egen erfaring er at det er kvaliteten på det jeg leser (altså om forfatteren klarer å formidle en annen persons tanker på en slik måte at jeg identifiserer meg med dem) som avgjør om jeg blir påvirket av karakterer og innhold. Ikke så mye omgivelsene mens jeg leser.

Men, som sagt, en interessant artikkel om en interessant undersøkelse som underbygger det jeg oppfatter som det viktigste ved god litteratur: At den påvirker oss.

Interessant artikkel, men egentlig ikke oppsiktsvekkende. Det er klart vi lar oss påvirke av det vi leser. Vi skifter meninger, får nye sympatier, eller ser ting på en ny måte. Det betyr ikke etter min mening at vi mister oss selv, snarere at vi styrker oss selv.

Det betyr heller ikke at vi i løpet av en bok endrer totalt våre politiske sympatier eller våre oppfatninger av andre mennesker. Så lett påvirkelig er vi ikke. Men vi snakker om nyanser. Og vi snakker om empati, om forståelsen av hvordan andre tenker, hvordan andre ser tilværelsen.

Hvis vi er åpne for andre tanker, styrker det vår tåleranse og vår evne til å forstå og omgås andre mennesker. Det er etter min mening noe av det litteraturen gir oss. For meg er det kun en berikelse.

Det er lett å se at dette er Horst sin første roman. Ikke bare har han blitt tryggere på sitt eget språk og sin egen fortellerevne i de senere utgivelsene. Han har i senere bøker også evnet å la sin politihverdag inspirere til gode fortellinger. Ikke som her i den første boka om William Wisting å gjenfortelle opplevelser fra egen etterforskning.

For her har forfatteren altså tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse i Larvik. Vel. Vi lesere rystes nok langt mindre av brutaliteten i denne fortellingen enn det en relativt nyutdannet politimann opplevde i møtet med ubegripelig vold. Og det er her forfatteren svikter. Han greier ikke å formidle det ufattelige i hendelsen han står overfor på en troverdig måte.

Det mest utilgivelige hos Horst, som han fortsatt etter min mening sliter litt med, men som er påtrengende i denne første boka, er tydeliggjøringen av sammenlikninger og metaforer. Vi lesere er ikke dumme. Vi forstår uglesporet. Vi trenger ikke å bli matet med teskje. Vi forstår egentlig det aller meste før William Wisting begriper det. Én ting er å legge ut spor til leseren slik at vi aner sammenhenger før etterforskeren gjør det. En annen ting er å gjøre detektiven dummere enn han strengt tatt er.

Nei, Horst, dette var en forutsigbar og middelmådig prestasjon. Vi kan egentlig kun takke forlaget for å ha akseptert et så dårlig manus, siden dette ble starten på et ellers ganske så godt krimforfatterskap.

Jeg er fristet til å henge meg på diskusjonen her. Jeg synes heller ikke at "Blind jakt" er den beste A-gruppe-boka som jeg har lest. Nå har jeg bare lest 4 av dem, men likevel. Problemet mitt er at det poetiske og av og til noe pompøse språket passer godt inn i de andre bøkene, der vi kommer nærmere enkeltpersonenes tanker. Og mens andre bøker dypdykker i én av A-gruppens sjeleliv, for eksempel Kerstin Holm i "Skjulte dyp", virker det i "Blind jakt" som om alle skal ha litt sjelegransking. Dette kan muligens komme av at boka er tidlig i serien og at forfatteren ønsker at vi skal bli bedre kjent med alle medlemmene av etterforskergruppen.

I tillegg er det som du sier en rekke forbrytere å forholde seg til. Vi møter til sammen mer enn 10 levende skurker i ulike konsellasjoner (i tillegg til en haug med døde), som det kan være vanskelig å holde styr på til tider.

Jeg setter stor pris på denne serien, men "Blind jakt" spriket litt både i innhold og språk for meg. Og hva er det med disse tittel-oversettelsene? Blind jakt??? Jeg kunne tenke meg minst 10 andre bedre titler, bl.a. "Orfeus og Evrydike", "Stumme skrik", "Metamorfose" etc. Eller hvorfor ikke originalens tittel direkte oversatt: "Opp til toppen av fjellet"?

Kaster aldri bøker. Det er et prinsipp. De jeg ikke vil ha i bokhylla selger jeg på Vestkanttorget i Oslo. 3 dårlige bøker og vips, så har jeg nok til en kroneis.