Bokelskere.no

Ingen lystig lesning, men knakende godt skrevet. Kan nok være sterk kost for sarte sjeler. (Jeg er også i den kategorien.)

Vi lar oss ofte røre av fortellinger der barn er med. I hvert fall når vi kommer opp i åra. :)

Jeg lot meg røre til tårer av McCarthys The Road. En dyster bok der håpet om medmenneskelighet bæres av en liten gutt. Jeg gledegruer meg til filmen. Tror jeg må ta med meg et lass med lommetørkler.

Det finnes mye god krim. Men krim er ikke krim. Du har dem som skriver i den samfunnskritiske tradisjonen der en ofte alkoholisert og tøff detektiv dukker ned i de mørkeste avkroker og avslører ikke bare "den skyldige", men samtidig også sosial urettferdighet og livets skyggesider. Sjöwall og Wahlöö sine 10 bøker om Martin Beck og hans team er et godt eksempel. Forfatterparet kaller også hele serien "romanen om ett brott", og går dermed til frontalangrep på det svenske sosialdemokratiet.

Annen krim beveger seg hovedsaklig på det psykologiske planet, for eksempel Jonathan Kellermans bøker om Alex Delaware eller Karin Fossums bøker. Så har du den britiske tradisjonen som legger vekt på å skildre mer eller mindre eksentriske detektiver som opererer i et arketypisk britiske "pub-miljø". Bøkene om Dalziel and Pascoe er eksempler på dette. Mange av dem er også filmet for TV. Du har forfatterne som legger vekt på dokumentar-siden av en krimgåte og gjerne kombinerer fiksjon med forbrytelser fra "virkeligheten". Mesteren her er Minette Walters.

Videre har du den klassiske amerikanske hardkokte krimhelten ala Philip Marlow, en tradisjon som både Jo Nesbø og Staalesen skriver i. (Her foretrekker jeg Michael Connellys bøker om Harry Bosch.) Og så har du bøkene som fokuserer på selve krimgåten, gjerne i et lukket rom, der vi som lesere inviteres til å være med på å løse oppgaven. Her er Agatha Christie den største. Og det finnes en rekke andre typer krim. Jeg vil her også nevne Gert Nygårdshaug som har skapt nesten en helt egen genre gjennom sine 10 bøker om kodeeksperten og gourmetkokken Frederic Drum. Her kombineres forbrytelser med arkeologi, gamle myter, vin og mat på en elegant måte.

Enhver må finne den krim-genren som passer for seg. Agatha Christie og Thomas Harris er svært forskjellige. At du liker begge forteller meg at du generelt liker spenningslitteratur. Da har du en mengde forfattere å ta fatt på. Jeg har nevnt noen av dem. Lykke til!

Jeg tror noe av spenningen og mystikken ved folkeeventyrene blir borte hvis vi skal skrive dem om tilpasset dagens språk. Dessuten vil på denne måten også en del språklige fenomen som vi absolutt burde ta vare på, forsvinne helt. Det blir på samme måte som om bøker skrevet fra arbeiderstrøk i Oslo på sosiolekt eller dikt skrevet på ulike dialekter skulle "normaliseres" til bokmål og nynorsk. La oss beholde flerfoldigheten i det norske språket!

Her velger jeg å gå for Ole Brumm metoden: Ja, takk begge deler. Men siden den levende tradisjonen kanskje trenger ekstra støtte, får din uttalelse en stjerne av meg!

Fant et latin/søramerikansk fellesskap, et felleskap som offer ... Mao mye som gjorde "Rust" til en leseropplevelse. Igjenkjennbart når jeg nå nettopp har lest Roberto Bolanos "Ville detektiver" som forf. er inspirert av. Men dermed ikke sagt at jeg kan ha stor forståelse og har sans for dine bermekninger Kjersti - rett og slett fordi det får meg til å tenke igjennom "Rust" pånytt, og så absolutt kan kjenne at jovisst, Kjersti, du har rett. Stikkordet er forløsning, tenk om den hadde kommet?

Jeg er raus med stjernene i dag. Kloke kvinner og kloke ord. :)

En stor stjerne til deg, Kristin. Godt at noen har evne til å se denne debatten fra flere synsvinkler.

Jeg leste akkurat Hesses bok og kom over det arkaiske uttrykket "plattenslager". Ordet stammer fra blikkenslager og betyr "en bedrager". Jeg visste ikke at blikkenslagere drev med slikt fanteri. På den andre siden så ble i bibelen tollere likestilt med de verste syndere. Det er sikkert at tiden (og språket) forandrer seg. :)

Stig, jeg tror noen av svarene du etterlyser finnes i mitt svar til Stian (over). For min del er denne diskusjonen over. Jeg er mistenkeliggjort (på samme måte som Kjærstad) for å ønske å sverte en forfatter jeg har stor respekt for. Jeg har lært at man må lese samtlige av en forfatters bøker for å kvalifisere til å starte eller delta i en generell debatt om hans litteratur. Jeg opplever nå at vi sparker en hest som har ligget død en god stund. Selv i Aftenposten har debattantene stilnet. Og når saken brukes av Nytt på Nytt redaksjonen, er det kanskje på tide å finne andre litteratur-fenomen å diskutere.

Når det er sagt, vil jeg gjenta mitt tantra om at det er viktig med debatt, om forfattere, bøker og anmeldere. Og alle burde være velkommen til debattantenes bord, uansett hvilke forutsetninger de har for å fremme sine argumenter.

Stian, du er en fornuftig mann. Derfor skal jeg prøve å svare på spørsmålene dine, ett etter ett.

Hvorfor er det viktig at Min Kamp blir debattert? Jo, fordi det aldri i Norges Litteraturhistorie har eksistert et så ambisiøst prosjekt som at en forfatter bestemmer seg for å skrive sitt liv over 6 bind. Dette er litteraturhistorisk interessant og i norsk sammenheng unikt. I tillegg er selve verket blitt såpass omtalt i media at man ikke kan være litteraturinteressert og samtidig forsvare at man ikke leser Knausgårds Min Kamp. Dette pirrer min iver etter å diskutere prosjektet.

Er det slik at det går an for en forfatter å annonsere et litterært prosjekt på en slik måte at dersom man er litteraturinteressert så MÅ man lese det? I så fall er det jo genialt. Ikke minst økonomisk for forfatteren.

Min skepsis skyldes delvis dette (at man MÅ lese Min Kamp for ikke å falle akterut i dagens litteraturdebatt ... det er ikke så farlig med Jacobsen, Nygårdshaug og Renberg, men Knausgård MÅ man lese) og det faktum at Knausgård skriver sitt liv. Dette selvskriveri fascinerer meg. Ikke i en slik grad at jeg hiver meg over bøkene hans, men fordi det å "skrive sitt liv" setter mange spørsmålstegn ved en forfatters integritet. Er det mulig å skrive sitt liv. Virkelig? Hva med mennesker som forfatteren har møtt gjennom livet og som har en annen oppfatning av ham? Hva med fiksjonen? (Dette er jo en roman.) Osv. Ja, dette gjør meg skeptisk.

Om det har med min opplevelse av hans tidligere bøker å gjøre? Selvsagt. Hver gang vi bestemmer oss for å lese en bok, vil vi ta med oss det inntrykket vi har av forfatteren fra tidligere bøker. Jeg likte ikke Ute av verden. Selvsagt vil det påvirke min interesse av å lese hans andre bøker til fordel for mye annet interessant i verdenslitteraturen.

La meg ta et eksempel. Mange her inne har blandede følelser vedrørende Nygårdshaug. Mange har lest Mengele Zoo. Noen liker den. Noen ikke. Skulle jeg da fortelle de som ikke likte Mengele Zoo at de absolutt MÅ lese hele 10-binds-serien om Frederic Drum? Den er tross alt bare 2500 sider. Og om de som ikke likte Mengele Zoo ikke ønsket å lese denne serien. Skulle jeg da heve meg over dem å si: Du har ingen rett til å diskutere Nygårdshaugs forfatterskap. Du har jo ikke lest alle romanene om Frederic Drum! Du har bare lest Mengele Zoo! Og den likte du ikke en gang. Nei, du! Hold kjeften din. Dette har du ikke noe med.

Jeg er ikke ivrig på å la Kjærstad ha rett. Jeg synes bare han har et poeng. Og det må jo ikke være slik i dette landet at forfattere ikke kan gå til torgs mot et anmelderkorps han har sterke oppfatninger om. Forfatteren selv ville neppe gjøre det. Og hva gjør våre kritikere så immune at de ikke tåler kritikk? En kritikk av kritikerne er i seg selv interessant, siden de også har en betydning for hva vi ønsker å lese.

Til slutt: Hvis du ikke ser et forsvar for Knausgård i artikkelen, ber jeg deg lese følgende en gang til (sitat Kjærstad):

"Jeg tror Knausgård ønsker seg litterær motstand. Jeg tipper han sitter i Malmö og undrer seg storlig over mottagelsen i hjemlandet. Det ville ikke forbause meg om et av romanens omkved kverner rundt i hodet hans: Forferdelig, forferdelig."

Det forbausende er at Knausgård selv i debatten har forholdt seg taus. Om en forfatterkollega hadde lagt ut påstander i landets største avis som jeg ikke gikk god for, ville jeg benyttet enhver anledning til å slå tilbake. Det har han ikke gjort. Ergo tror jeg at Kjærstad har et poeng.

Du kommer ikke utenom Erik Maria Remarque. Han er en av de største for meg. Dessuten vil jeg absolutt nevne Hermann Hesse, selv om han mesteparten av sitt liv bodde i Sveits. Jeg har akkurat lest Steppeulven, en kort og fantastisk roman.

Jeg har bare lest Borte for alltid og husker den som en spennende og godt skrevet thriller. Absolutt egnet til en lengre flytur. Det eneste jeg kan erindre som negativt var i overkant mye voldsskildringer. Om du skal hive deg over amerikanske spenningsforfattere, er jeg mer begeistret for Jonathan Kellerman og Michael Connelly.

Det er en forskjell som slår meg når jeg tenker på det du skriver. Knausgård er jo så utrolig engasjert når han skriver. Så du blir revet med selv av røykepauser og bleieskift. For ikke å snakke om alle de mellommenneskelige spenningene han dissekerer. Rune Christiansen skriver med en kjølig distanse og ro som skaper en totalt forskjellig stemning.

Jeg hadde egentlig ikke så store forventninger til denne. Jeg er jo edsvoren Nygårdshaugfan og har på forhånd sett at andre i samme kategori gir Klokkemakeren en lunken mottagelse.

Jeg synes dette er en av hans beste. Språket er helt fantastisk lekende og friskt. Der hvor GN kan bli i overkant fabulerende og teknisk, er han her full av livsglede og undring. Fortellingen kan leses som et eventyr for voksne, som en allegori, som en altomfattende fantasy. Og som alltid er forfatteren i detaljene. Her er det mange skjulte små artigheter om man vil lete.

En flott leseropplevelse og for meg en klar 6´er.

Det er noe med denne boka. På en måte engasjerer den jo nesten ikke. Men jo mer du leser, jo mer blir du fylt av en stille, hverdagslig følelse som ligner glede. Som ligner forsoning, aksept og lett forundring. Som når en ser livet litt fra avstand og kjenner at det er ikke verst likevel.

Tenkte på Jan Erik Vold som jeg hørte på TV i dag:

• det er ikke annet
  enn livet det her, vi er alle borte - nå
  eller om litt, take it easy menneske
  but take it, det er ikke
  annet enn virkelighet
  vet du ...

Og der var boka lest. For en forrykende roman! Ganske ufattelig at den er skrevet på tjuetallet. Bortsett fra et noe arkaisk språk (noe som bare er flott og sjarmerende) så kunne dette vært samtidslitteratur.

Jeg vil ikke gå så langt som å si at boka forandret livet mitt. Men den gjør at du får noe å tenke på. Og først og fremst er den en formidabel leseropplevelse.

Stian, jeg skjønner fortsatt ikke verken din eller Tores innstilling til denne diskusjonen.

1) Jeg har aldri uttalt meg om Min Kamp. Jeg liker ikke å uttale meg om noe jeg ikke har greie på. Det jeg har gjort er å spørre hva som er bra med den, altså hvorfor jeg bør lese den. Og det har jeg fått noen gode svar på.

2) Jeg la ut linken til Kjærstads artikkel fordi jeg synes det er bra at et slikt verk som Min Kamp blir debattert. Jeg forstår fortsatt ikke mistenkeliggjøringen av Kjærstads motiver. Han tar Knausgård i forsvar i artikkelen og mener at mannen har fortjent en grundigere behandling enn den som er gitt av norske kritikere. (Har vi lest samme artikkel?)

Det jeg har sparket i gang er en debatt om det som uten tvil er en litteraturhistorisk begivenhet i Norge. Jeg forstår ikke hva som er galt med det.

3 kommentarer til denne boka til nå, - er alle litt negative. Det har jeg vanskelig for å forstå, og jeg vil gjerne gi den en varm anbefaling. En fantastisk fortettet liten roman. Språket er rikt og mangefasettert, fortellermåten innviklet, men utrolig talende og innholdsmettet. Det er en hard virkelighet som skildres og nåden er dyrt kjøpt, om den da er mer enn en sorgtung drøm. Det er en bok som kan leve lenge i deg.

Jeg leser bøker på begge språk, men har funnet ut at dagens oversettere er så dyktige at de "tolker" det engelske språket enda bedre enn jeg gjør mens jeg leser. Om du velger å lese på norsk eller engelsk er også avhengig av om du selv skriver mye og bruker det norske språket skriftlig til daglig. Jeg mener selv at min egen norske uttrykksform ble svekket i en periode av at jeg leste mange bøker på engelsk. Det har med setningsbygning og ordforråd å gjøre. Siden jeg skriver mye, er det også "trening" for meg å lese på norsk. Det øker mitt ordforråd og gir meg næring til eget skrivearbeid, uansett om det er skrevet av en norsk forfatter eller en (dyktig) oversetter.