Bokelskere.no

Dette var mektige saker. Mange har sagt at Trekkoppfuglen er den boka de liker best av Murakami. Jeg er ikke helt enig. For meg ble både Norwegian Wood og Kafka på stranden bedre leseropplevelser. Jeg savnet litt nærheten og inderligheten i NW og jeg savnet humoren i Kafka. Både Trekkoppfuglen og Kafka på stranden beveger seg i et skyggeland mellom ulike virkeligheter. Dette mestrer Murakami på en briljant måte.

Likevel blir resultatet i Trekkoppfuglen litt forvirrende. Utrolig nok greier forfatteren å nøste opp alle tråder gjennom de siste sidene av boka, men det virker som om han egentlig hadde lyst til å fortsette, men plutselig fant ut at 640 sider var nok og fikk det travelt med å avslutte. Derfor ble oppnøstingen litt lettvint og hesblesende for meg. Likevel fortjener Trekkoppfuglen en fem´er.

Jeg synes ikke den var for lang. Det er deilig med bøker som bare varer og varer, så lenge handlingen drives framover og språket er mektig som her. For meg ble bare slutten litt brå.

Haha! ja, gjenlesing var utenkelig. Vi hadde en klokkeklar tro på at vår oppgave som leser tilsa at vi ikke misbrukte tiden på veien. Jeg leste også bøker svært raskt, om lesning (som spising) skulle gi en indikasjon på min kapasitet som elsker, ville resultatet vært kritisk for min ungdommelige selvfølelse. Alt dette har forandret seg (å bekjenne seg som gjenleser er en prosess) - og velkommen i rekkene HakonH!

Her nevner du en svært viktig gjenlesning som alle foreldre faller for; de velger selvsagt de bøker selv fikk lest for seg da de var barn, de vil gjenta suksessen - og samtidig få med seg gjenlesingens gleder. Og du har helt rett: Da jeg både gjenleste og leste eventyr, Egner eller Lindgren for mine barn var jeg flere steder samtidig med følelser ... ja, som du sier var ubeskrivelige.

Ja, de vrimler ikke disse gjenlesbare bøkene, og så er Pondus vel også den jeg har lest flest ganger når sant skal sies; han camperer på et ofte brukt sted. Men når det er sagt har jeg nettopp hatt en runde med alle leseres gode venner - de russiske romanene. De egner seg veldig til gjenlesing. Alle typer episk diktning fra den store romantradisjonen er vel verdt gjenlesing. Og da tenker jeg på Cervantes, Balzac, Flaubert, Tolstoj, Proust, Mann for eksempel. Jeg kastet meg over dette da jeg var tenåring og forferdelig utålmodig - jeg ville ha helheten framfor detaljene. Jeg har nettopp gjenlest Milan Kundera, og gjenoppdaget hvor mange av hans synspunkter og vendinger nedfelte seg hos meg da jeg pløyde ham med fynd og klem.

Et godt tips Merethe: En egen bohylle med bøker klar for gjenlesing er helt etter min smak! Jeg har forresten allerede begynt å forberede meg til påsken, en lesepåske er på gang

Du nevner alder/livserfaring og dette legger jo to helt ulike forutsetninger inn hos deg som leser; teksten er simpelten nødt til å oppfattes annerledes! Jeg opplever dermed at en indre dialog oppstår i meg mellom den unge leseren i meg og den eldre. Dessuten opplever jeg at jeg oppfatter mer av hva forfatteren holder på med, hva han lykkes med - og hva som er mindre heldig. Takk for den dagen den endeløse landeveien med bøker er over hehe!

Vi har "har lest", "leser", "skal lese", men ikke "gjenleser". Jeg vil derfor slå et slag for gjenlesing først og fremst som fenomen. Men det kan jo tenkes at bokelskere kunne ordne et eget felt for det?

I unge år er boklesing en eneste lang rett vei der vi går fra den ene boka til den neste, og vi tror at verden og livet er som denne veien - rett, og med ny litteratur som bare venter på oss. Det tar således litt tid før vi begynner med gjenlesing. Kanskje er det en ulykkeshendelse til og med. Vi kommer til en uforutsett fase av livet der tilgangen på nye bøker har stoppet opp. Kanskje er det sykdom inne i bildet, bøker som ikke har blitt levert biblioteket i tide, dårlig økonomi, flyten er uansett ikke mulig å holde ved like. Så ser vi litt skeptisk på de bøkene som står i hylla, og innrømmer at det ved innkjøpstidspunktet må ha vært en tanke der om at den skulle/kunne gjenleses. Men den måtte ikke gjenleses, det var det rett og slett ingen tanker om. Vi må ingenting vi så lenge det ikke er pensum! Uansett opplever man den første gjenlesing, og oppdager ganske fort at dette er en helt egen opplevelse.

Allerede her kan man fornemme at ens egen førstegangs lesning var spesiell, at den hadde et sett av forutsetninger som kommer tilbake. Kanskje til og med i bokens duft; den kan lukte av sommer eller vinter, et særpreg ved egen lesing, eselører, duft av måltid, måten å skrive sitt eget navn i boka. Men langsomt glipper dette forgjengelige: innholdet trer nemlig fram på en annen måte, vi legger merke til detaljer vi ikke kan ha lagt merke til den gangen. I gjenlesingens uendelige faser kan man komme til at man rett og slett ikke var på høyden kanskje som leser under førstegangslesingen, vi forstår teksten ihvertfall ikke på samme måte som vi gjorde da.

Siden blir vi pasjonerte gjenlesere. Johan Borgen var for eksempel det. I et senere intervju ble han spurt om hva han ville savne mest med livet stilt ovenfor døden (ja, det fantes en tid en journalist kunne finne på å spørre om en så unevnelig størrelse som døden), og Borgen (som i dette tilfelle er min mann)svarte å lese "Under høststjernen" hver høst (tilhører Knut Hamsuns kategori av såkalte vandreromaner).

At gjenlesing er lærerikt er utvilsomt: Jeg vil spesielt fremheve det faktum at jeg fått et mye romsligere forhold til meg selv som leser. Jeg kan rolig slå fast for eksempel at jeg i enkelte faser av livet ikke forsto alt i de bøkene jeg leste. Og det viktigste av alt: Veien er ikke lang og rett, nei den har sidespor, svinger, sirkler og spiraler, ja you name it! Herved anbefalt!

Jeg er enig i en ting: Vi elsker videre! Som betyr at jeg kommer til å fortsette å prøve å dele det jeg har lest i bøker med andre. Jeg kommer også til å forfekte meninger som at vi som lesere er både gode og dårlige - til og med under lesingen av en og samme bok (det er derfor de fleste hopper over en mengde setninger i hver bok de leser, mens den som leser den samvittighetsfylt ikke har oppfattet et eneste ord). Jeg vil påstå dette uten å være nedlatende - det er først og fremst din tolkning av min tekst, og ikke en tolkning av meg som person! Jeg tar dermed ikke det du sier personlig. Jeg tror heller ikke at "jeg har forstått alt" og vi - som du sier- (du uttaler deg på vegne av alle i bokelskere kanskje?)"ikke har forstått noe som helst". Skulle være unødvendig å presisere det, men det beror på en feiltolkning. Ikke den siste i dette forum, og i det hele tatt innen menneskelivet generelt. Jeg opplever det som om du ikke forstår det jeg skriver, og tillegger meg egenskaper. Som jeg leser deg, må jeg leve med det. Helt i orden det. Det handler om en tekst i et forum på nettet. Ikke så viktig, skal jeg tolke deg.

Jeg har aldri angrepet en person i dette forum, og heller ikke deg Rose-Marie. Jeg har forholdt meg til dine ytringer, og de er ikke nødvendigvis din person er de vel? Når du i et innlegg påstår at du lett som ingenting skulle klart å skrive en bok like god som en Nobelprisvinner, kan jeg velge å enten trekke det i tvil, eller gå inn på det du skriver. At argumentasjonen din kan minne om en Frp-vending ala der de påstår at barn kan lage såkalt moderne kunst, behøver ikke være din personlige mening Rose Marie - men ytringen kan ligne (her referer jeg til en annen debatt vi har hatt angående "Mennesket er en stor fasan i verden"). Nå har du valgt å stryke dine ytringer der Rose-Marie, så jeg står igjen - kanskje som en dust, men det tåler jeg. Jeg ser også at du kan ha kommet i skade for å misforstå meg, jeg leser verken Siris problemer med Mørkets hjerte eller deg for den saks skyld "dødsens personlig". Jeg leser disse ytringene med nysgjerrighet, og jeg leter etter årsakssammenhenger. "Angripe"? Du leser mine ytringer som om jeg er et krigersk menneske. Jeg er et tankenes menneske, og er ikke redd for konfrontasjoner.

Jeg mener at vi har forskjellig forutsetninger for å kunne ha utbytte / nyte en litterær tekst. Vi blir dermed gode lesere vekselsvis dårlige, og dette kan variere til og med innenfor en og samme tekst! Og en grei løsning kan jo være å hoppe over perioder i en tekst der du vet du kommer til kort, fordi du allikevel har et håp om at teksten som helhet interesserer deg. Jeg syns det er helt uproblematisk å innrømme dette ihvertfall, og at det kan være en lettelse.

Et par kommentarer Rose Marie: Vi har havnet litt dårlig ut i et par ordvekslinger, og mye av ditt innlegg refererer til noen av mine utsagn. Jeg mener absolutt at vi kan være dårlige/gode lesere. Jeg er for eksempel en dårlig leser av type shopoholiker bøker og lignende, en svært dårlig en og. Jeg synes heller ikke at vi skal unnlate å være personlige; det ville etter min mening bli noe fullstendig kjønnsløst og dvaskt ved det hele. Uten dermed sagt at vi skal kælke til og lasse av oss alle mulige indre spenninger - på andre. Som du vil se har jeg ikke vært urimelig med trådstarteren, jeg har ønsket en dialog om årsaker til Conrad-lesningen som ikke tok av. Du maner til en forsiktighet som det er veldig lett å si seg enig i; men da forutsetter man at det virkelig finnes folk her inne som ikke vil at folk ikke skal få si hva de mener. Har du sett mye av det da? Vi kan/ skal ikke være enige, og vi kan / skal kunne risikere å trampe litt på våre ømme liktær. Jeg er enig i at å innrømme at man er en dårlig leser er vanskelig, men tenker man seg om er man kanskje svært ofte en dårlig leser. Det er da ikke gitt at vi henger med, eller forstår alt hva en forfatter skriver. Og dette gjelder like ofte bøker skrevet i nåtid som fortid. Det gjelder å riste av seg skoleverkets gode litteraturpreferanser, tvangslesning og felles tvangsforståelse av bøker som er den onde feen her.

Synes sammenligning din absolutt har noe for seg! og jeg er enig, Lord of the flies er mer skremmende på mange måter. For min del hjalp det lesningen av Conrad at jeg hadde lest både hans "Taifun" og "Lord Jim" før jeg leste mørket, og at jeg hadde en reise i Afrika bak meg (da jeg var 19 år), jeg hadde landskapet inne, jeg hadde Conrads stemme under huden. Liker også tanken på at bøker ikke kommer av seg selv, at vi må jobbe litt for opplevelsene!

Kanskje er jeg også litt slem? Jeg har sansen for at du spør om hva det kan være at en verdensberømt og svært ofte omtalt bok ikke fungerer for deg, Siri! Det kan jo få hvem som helst til å undres. Det kan jo være at en bok som fungerte før "i gamle dager" ikke klarer å røre ved dagens mennesker; litteratur spiller forskjellige roller rent kontekstuellt. "Robinson Crusoe" som var en voksenbok, fungerer i dag for barn, eller kanskje ikke i det hele tatt lenger? Conrads jungel blir kanskje bare levende i filmprosjektet - og der ser vi endelig dette mørket Conrad beskriver - der kommer det under huden på oss? Men å lese en bok utfordrer alltids vår indre kino, og hvis du ikke omskaper den berømte Kurtz til en figur du skikkelig ser for deg, mister du jo "Mørkets hjerte". Kanskje derfor jeg ble trist? Fordi litteratur er som skrevet med en type usynlig blekk og som i tidens løp forsvinner?

"Kunne vi få makten over denne tause verden, eller ville den få makten over oss?", tenker hovedpersonen på vei oppover elven. For meg kan det virke som om "Mørkets hjerte" er alt for lyst for deg, du får det ikke verken tydelig eller ille nok!?! Kan hende du er for ung, at du mangler innlevelsesevne (som gjør deg til en god leser, ikke alle lesere er gode lesere), jeg aner ikke - du er langt, langt unna å blir rørt av Conrads bok... Å lese din anmeldelse gjør meg litt trist. Bare setningen jeg siterte i begynnelsen kjenner jeg gjør noe med meg, og du snakker om "ille forhold i jungelen".

Som for alle andre skjer det at jeg ikke liker en bok Rose-Marie. Måten du eller jeg viser dette på handler ikke om vi gjør noe ulovlig eller ikke; men måten forteller noe om respekt, blant annet. Jeg syns du skal sjekke ut det du selv skriver om fasanen, og spørre deg selv hva du formidler. For min del handler det ikke om å være snill med deg, men å gå inn på det du vitterlig skriver. Jeg synes du harselerer med fasanen (ved å si at det må være "verdens enkleste sak" å skrive den) på en måte som avslører deg mer enn fasanen. Og sånn er det: Personlige litterære meninger fremført med fynd og klem skaper fort et inntrykk av at den som har et motsatt syn ikke skjønner noe - og i dette tilfelle kommer inn under en kategori som ikke har "avslørt" at fasanen er "floskete, pompøs, patetisk" som du skriver. Innen profesjonell kritikk er måten du uttaler deg på heldigvis uaktuell.

uff da, jeg syns du selv er ganske pompøs her, og du skramler veldig i dine egne fordommer. Er det Nobel-prisen som ergrer deg? Eller stikker det dypere; er du overhode ikke interessert i bilderike skråstrek poetiske beskrivelser? Selvsagt blir det lettere for meg å velge bort dine anmeldelser av den type litteratur hvis det forholder seg sånn, og det er en ærlig sak. Men at det er "verdens enkleste sak" å skrive en boka ala fasanen mangler du vel alle mulige forutsetninger for å kunne si! Du nærmer deg et sinne som bare er verdig en Frp politiker stilt ovenfor kunst, Rose-Marie, og det kler vel ingen her blant "bokelskere"?

Velskrevet bok som gir meget balansert og god oversikt over de lange historiske linjene i kristendommen. Gir gode "knagger" for å forstå konfliktlinjene i den vestlige verden. Tidvis innslag av britisk humor. Stridighetene om treenigheten, nattverden og jomfru Maria er sikkert viktig - men ikke alltid like enkelt å følge.

Takk for din innsikt og gode tips! Har alltid tenkt at jeg også burde reise til Skottland, men underveis er en god bok ikke å forakte, og i lengden også en reise som blir noe av ...

Her tar du veldig i Rose-Marie, for om språket er fattigslig og nakent som du skriver er det slettes ikke sikkert du hadde klart å skrive noe lignende, og ihvertfall ikke uten betydelige anstrengelser! Det som fascinerer meg i denne boka er synsvinkelbruken, og hvordan små detaljer omskapes til bærende elementer og som ganske overraskende forteller så mye. Det er en poetisk måte å se verden på selvsagt, og om det nå hadde blitt arrangert en litterturaften med Møllers fasan er jeg sikker på at alle ville blitt forbauset over hvordan hver enkelt leser hadde forstått denne boka. Ikke nok med det: selv den mest uforstående leser ville blitt forbauset over mye han eller hun allikevel hadde forstått! Fasanen krever en slags poetisk vilje - og ønske.

Godt svar!!! Så da handler Knausgårds kamp om å legge sitt eget jeg eller overjeg i bakken! det jeg'et som er krevende, gjør ham stille og forsagt osv. Da virker det mer forsonende skal jeg være enig i, for da har du ingen annen - eller de andre - som skal nedkjempes, kampen er en ensom ting. Nå er det jo et spørsmål om dette (altså kampen) er et godt utgangspunkt for å komme igjennom selvets selvpålagte stengsler? Tråden er på Milan Kunderas sitat, og jeg må si at han roper et varsko som jeg velger å ta med meg også når det gjelder ens indre kamp. Når jeg bruker viljen, som er en god følgesvenn i kampen, får jeg til minst hehe, men det er jo meg! :-)