Bokelskere.no

Det var nå jeg gjerne skulle ha funnet tilbake til en tråd jeg startet for sånn omtrent 9 måneder siden. En diskusjon om samme tema. Her kom det fram mange interessante synspunkter det er vanskelig å rekonstruere.

Mitt poeng i diskusjonen den gangen var at det som i all annen kunst, finnes objektive vurderingskriterier for skjønnlitteratur. Disse kriteriene må leve i tett samkvem med synsingen som de fleste av oss driver med, meninger om bøker som bygger på hva den enkelte liker. Litteratur er et fag, men samtidig (i motsetning til kvantefysikk og medisin) også allemannseie.

Noen liker samtidskunst. Noen vil kun ha bilder av impresjonister på veggene sine. Andre liker filmplakater. Slik er det også med bøker. Det klassiske utsagnet er for eksmpel: Den boka likte jeg ikke fordi hovedpersonen var en ufordragelig fyr. Vel. Kanskje nettopp fordi forfatteren greier å skape avsky hos leseren, vil andre si at romanen er en genistrek (for å bruke en metafor fra billedkunsten).

Som sagt, mye av dette er smattet på før. Jeg skulle ønske jeg kunne finne tilbake til diskusjonen jeg var med å starte for lenge siden. Tror den het noe sånt som "Hva kjennetegner god litteratur".

Tilsuttes! Jeg har også hatt stor glede av "Svart bok" og hans Istanbul-bok ikke minst (hans memoarbok som kom ut 2006)! (ved siden av de romanene Fongen nevner) Koplet til en reise til denne bemerkelsesverdige byen, gir "Istanbul" med sine svart-hvitt bilder og Pamuks åpenhjertige beskrivelser en vil jeg si uunnværlig Istanbul-stemning. "Hüzün" heter den.

Noen foreslår kjønnet som en forklaring på at leseren liker Pamuk eller ikke; og det vil jeg ikke helt slå bort som direkte tøys (selv om det er fristende). Selvsagt tror jeg en interesse for kulturkonflikten øst/vest er en god oppvarming. Men Pamuk blir aldri noen Kundera som åpnet opp for en europeisk øst/vest forståelse - som et eksempel. Kundera hadde denne lødige formen (ved siden av en intellektuell analytisk stil som vel ligner Pamuks) som er umulig for en tyrker sannsynligvis (eller kanskje). Vil vi få en tyrker som like gjerne som Kundera skildrer kvinneliv, og forholdet mann/kvinne? Og om han gjerne ønsket det, er spørsmålet om han kan? Pamuk har uansett ikke denne agendaen i sitt forfatterskap, foreløpig.

For dette til tross så er Pamuk ennå svært ung (bare 58 år faktisk), og har kanskje mye som gjenstår? Jeg vil ihvertfall følge hans forfatterskap med stor interesse, og ikke minst hygge meg med en gjenlesing eller to! Dessuten så er jo kjønnsproblematikken i en øst-vest akse enda ganske utilnærmelig, noe den slettes ikke var over den gamle "jernteppet" aksen ...

Jeg har ikke et likegyldig forhold til Nobelprisvinnerne, fordi jeg har respekt for at det sitter seriøse folk med peiling på litteratur og foreslår kandidater hvert år. De kandidatene som velges ut, vil som regel være dyktige forfattere med stor produksjon og mange oversettelser i sekken. Om vi liker dem, se det er en annen sak.

For meg har prisen gjort meg oppmerksom på forfattere jeg sannsynligvis ikke hadde lest om det ikke var for den publisiteten en nobelpris fører med seg. Enkelte forfattere ville neppe vært oversatt til norsk i samme omfang, om det ikke var for den samme publisiteten.

Selv har jeg hatt stor glede av å stifte bekjentskap med Pamuk, Naipaul og Coetzee nettopp pga. den omtalen de har fått i norsk presse etter prisutdeligen. Men, som sagt, å vinne en pris betyr ikke at man nødvendigvis liker det forfatteren skriver. Selv har jeg problemer med Saramago og Herta Müller.

Ingen behøver å like alt.

Jeg var litt usikker på hvilken av de 30 trådene jeg skulle henge meg på - derfor postes denne kommentaren et par steder.

Selv leste jeg denne boka konsentrert over 2 dager. Den er nå blant mine favoritter.

Hvorfor?

1) Forfatteren evner å skildre menneskelige tragedier med glimt i øyet og likevel med en unik nærhet til lidelsen.
2) Forfatteren velger ulike fortellerstemmer og overgangene mellom disse er meget godt orkestrert.
3) Boka er original i sin fortellerform og kaster med dette nytt lys over temaer og historiske begivenheter som har vært skildret mange tusen ganger før.
4) Boka drives framover både av ulike parallelle historier om menneskeskjebner, men samtidig drives den fram språklig gjennom fargetematikk og en ganske så uvant fortellerstemme.
5) Skildringene er vakre i sin enkelhet og forfatteren velger konsekvent ubrukte og til tider geniale metaforer.
6) Forfatteren dveler ved lidelse og død, uten at dette blir klamt eller sentimentalt. Dette krever et sterkt språk og en mengde fortellermot.
7) Narrativt er romanen en genistrek. Den tilsynelatende enkle fortellingen er komponert som et puslespill, i forvarsler og bruddstykker som skaper et genuint hele. Alle tråder bindes opp til slutt.
8) Tematisk må denne boka fascinere de virkelige bokelskerne her inne. Dette er en fortelling om ord, og om den kraften som ligger i ordene.

I sum var dette en flott leseropplevelse.

Jeg var litt usikker på hvilken av de 30 trådene jeg skulle henge meg på - derfor postes denne kommentaren et par steder.

Etter å ha sett mange kommentarer til denne boka, er det åpenbart at det foreligger en del ubrukelige lydbok-versjoner som har ødelagt denne litterære perlen for mange lesere.

Selv leste jeg denne boka konsentrert over 2 dager. Den er nå blant mine favoritter.

Hvorfor?

1) Forfatteren evner å skildre menneskelige tragedier med glimt i øyet og likevel med en unik nærhet til lidelsen.
2) Forfatteren velger ulike fortellerstemmer og overgangene mellom disse er meget godt orkestrert.
3) Boka er original i sin fortellerform og kaster med dette nytt lys over temaer og historiske begivenheter som har vært skildret mange tusen ganger før.
4) Boka drives framover både av ulike parallelle historier om menneskeskjebner, men samtidig drives den fram språklig gjennom fargetematikk og en ganske så uvant fortellerstemme.
5) Skildringene er vakre i sin enkelhet og forfatteren velger konsekvent ubrukte og til tider geniale metaforer.
6) Forfatteren dveler ved lidelse og død, uten at dette blir klamt eller sentimentalt. Dette krever et sterkt språk og en mengde fortellermot.
7) Narrativt er romanen en genistrek. Den tilsynelatende enkle fortellingen er komponert som et puslespill, i forvarsler og bruddstykker som skaper et genuint hele. Alle tråder bindes opp til slutt.
8) Tematisk må denne boka fascinere de virkelige bokelskerne her inne. Dette er en fortelling om ord, og hvilken kraft som ligger i ordene.

I sum var dette en flott leseropplevelse.

Jeg har moderert (eller kanskje prøvd å tydeliggjøre) mitt utsagn lenger ned i denne tråden. For øvrig har jeg vanskelig for å se at visdomsord om liv og død, om kjærlighet og om tro, er totalt "fritatt fra religion", særlig når boka har navnet "Profeten". Men det kommer sannsynligvis an på hva man legger i begrepet religion.

Sjel er kanskje et alernativt ord for sinn? Men da er vi midt oppe i en debatt der religion i hvert fall ikke kan unnlates. :)

Slike fullstendige handlingsreferater bør ha en "SPOILER ALERT" på toppen. Det er som regel morsommere å lese boka dersom man ikke vet ALT som skjer ... :)

For øvrig er jeg ikke enig i at bokas slutt er mangelfull. Vi trenger ikke alltid å vite alt. For meg var de siste sidene forløsende nok. Og lengden? Vel, når man har et så godt øye for detaljer som herr Faber, så vil jeg si at leseropplevelsen tåler hver eneste side. Jeg vet ikke helt hva du mener med "utflytende", men for meg var fortellingen svært konsentrert og med godt driv.

Morsom mening, men holder den? Vil ikke en "fantasy" bok også speile virkeligheten? (sånn i bunn og grunn slipper ikke de heller unna). Dermed raser litt av argumentasjonen din. Men bevares ... Jose Saramago vil jeg fremheve som en mann som holder et bemerkelsesverdig speil opp for virkeligheten han skildrer. Mye fantasi der gitt ... Nei, ikke vær redd for en tung pris sier jeg, tyngden ligger i prisen og ikke i bøkene. Har hatt fryktelig mye morsomt, og har rømt inn i behagelig mange fantasier gjennom Nobelprisvinnernes ærverdige, men akk så menneskelige klubb.

Filmen kommer snart. Unn deg opplevelsen av å lese boka først. Jeg har tro på filmen, men den kan neppe konkurrere med bildene Ishiguro skaper i ditt eget hode.

Henger meg igjen på bokelskernes artige og tilsynelatende evigvarende tråd og nevner at jeg befinner meg i en kjeller et sted utenfor München i 1941.

Tusen takk for gode ord, Karin. Og takk for at du forteller andre om Aldebaran. Uten et stort forlag i ryggen, bokklubblansering eller liknende, er det vanskelig å nå fram i jungelen og gode norske utgivelser. :)

Det har løpt en lenke her med hovedsaklig negative reaksjoner til Jeg forbanner tidens elv, med noen unntak. Henger meg imidlertid på hr Espeseth og Randi A (under her) som er positive, og i tillegg henter frem sider ved boka som er interessante. Ikke minst referansen, eller intertekstualiteten i Remarque (se Espeseth) som jeg vil si noe om:

Remarque gir referansen til brennvinet Calvados, som igjen gir referansen til romanen "Triumfbuen", og endelig moren som jobber på bibliotek og som på et tidspunkt gir sønnen en viktig veiledning (eller starten på en livslang samtale?) Pettersons intertekstualitet i tilfellet Remarque er også gjennomgående og viktig: Vi finner Remarque konkret på side 40-41, s. 53 og s. 133-134, men intertekstualiteten går lenger, ikke minst fordi Arvid kjøper Calvados på båten når han skal til Danmark. Flasken er med i en rekke settinger senere, om den skal drikkes sammen med moren eller med andre involverte. Men aller mest skjønner vi at litteraturen er en felles, livslang (og underliggende) samtale han har med moren, og der vi skjønner at Remarque er svært viktig, kanskje markerte Remarque selveste begynnelsen? "Triumfbuen" er i følge moren "en god bok" ... "litt sentimental kanskje" og endelig "men bra for deg i din alder" - dvs hans ungdoms lesning.

Vi møter også Hemingway, Fitzgerald og Faulkner i boka - men der de skildres og refereres er disse amerikanske forfatterne tilknyttet Europa og sin dannelsesreise her. Når Petterson snakker om litteratur i intervjuer er han også ofte i denne settingen; hans intertekstualitet er velkjent - åpen og gjentagende. Sånt blir det litteraturforskning av ... men det er også spennende for leseren som med Remarque får kontakt med dypere lag i historien og helt konkret i forholdet mellom Arvid og moren.

Hei og takk enda en gang for et utmerket nettsted. Men det er ikke noe som er så perfekt at det ikke kan gjøres enda bedre.

Av og til får jeg behov for å gå bakover i tid og sjekke tidligere diskusjoner. Ofte kan dette være fordi gamle temaer dukker opp igjen i diskusjonsspalten og det kunne være interessant og lage en lenke til tidligere debatter i stedet for å gjenta det man har sagt.

Her har vi brukere en utfordring. Det går nemlig ikke an (så vidt jeg har greid å finne ut) å få gode oversikter over tidligere debatter, det går ikke an å søke i dette materialet, og hvis man skulle velge å liste opp alle diskusjoner man selv har deltatt i, finner man ut av mange av disse er borte og at en rekke innlegg man selv har skrevet kun en gang, dukker opp gang etter gang på listen med ulike tidspunkt for posting. Her må det være en feil i systemet.

Men altså: En bedre mulighet for opplisting av diskusjoner ønskes. Alternativt også søking på ord i diskusjonens tittel. Eller evt. en opplisting av diskusjoner man selv har vært med på å starte.

Når herren har tid ... :)

Eggen har skrevet en artig bok om Manhattan

Intertekstualitet er et kjent begrep i nyere litteratur. Du finner masse om det på nettet.

Murakami er en av mange som bevisst utnytter dette. I Norwegian wood finnes for eksempel referanser til The Great Gatsby, til Trolldomsfjellet av Thomas Mann og til 3 kamerater av Remarque. De som har lest Norwegian wood og disse bøkene ser klart hvordan Murakami bruker tematikk og hendelser fra andres romaner i oppbyggingen av sin egen bok.

Av norske forfattere som gjør det samme, kan jeg i farta bare komme på Jan Kjærstad, som tar mye stoff blant annet fra Tusen og en natt og Roy Jacobsen, som i Frost fritt benytter norske kongesagaer både i form og innhold.

Intertekstualitet er et anerkjent "virkemiddel" i litteraturen. Det er et interessant fenomen fordi det i enkelte tilfeller kan grense opp mot plagiat. Likevel skal det mye til å plagiere litterære verk, hvis man da ikke kopierer andres tekst direkte uten å oppgi kilde.

I Langelands roman Francis Meyers lidenskap tematiseres denne potensielle konflikten mellom intertekstualitet og plagiering. Boka er i seg selv en interessant bok i så måte. På et fiktivt seminar på Blindern (i boka) dukker forfatteren selv opp fordi Helene Uri ikke kan komme (!). Her ironiserer forfatteren over sin egen bok. Den er nemlig skremmende lik Uris De beste blant oss. :)

Helt klart:

"So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past."

(Fitzgerald, The Great Gatzby)

Jeg kom over denne komplette norske oversettelsen i et dødsbo. Det er ikke lett å finne komplette oversettelser av Tusen og En Natt, siden de "snilleste" eventyrene som regel er utgitt i redigert form for å tekkes et marked av eventyrsultne barn. Nå egner de færreste av fortellingene i denne unike samlingen seg til høtlesning på sengekanten. Vel, kanskje nettopp gjør den det mellom ektefeller og elskende, men ikke alltid for den yngre garde. Derfor er også komplette utgaver en sjelden vare. Så vidt jeg kan se er denne utgaven eneste norske utgave registrert på bokelskere.no. Det hadde vært moro å vite om det finnes flere eksemplarer der ute. Utgaven er i 6 bind på totalt 2,500 sider og bygger på den arabiske originalteksten slik den ble trykket i Kalkutta i 1839.

et opprop benyttet i Norge på 1770-tall, innført av opprøreren Lars Storhoff på Kongsberg sølvverk. Kunne her gjerne referert til et litterært verk, men det er foreløpig ikke med i listene (Olav Saatvedt "Så edelt et malm"). Selv har jeg skrevet en artikkel i "Langs Lågen" 2009 som omhandler Storhoff, men der også Dumas og musketerenes valgspråk, opprop og filosofi forsøksvis plasseres.

Her er vi helt på linje Nagel. Har gjenlest trilogien selv, og forstår så inderlig vel at du velger avsluttende bok som den sterkeste. Men jeg kan ikke ikke helt glemme hvordan jeg kjente "The crossing" inn i sjelen, da det tapte i livet (som i hele triologien) får en dobbeltbunn der de to utskuddene (Billy og ulven) går igjennom de uunngåelige konfrontasjonene med samfunnet, og der Billy som den fighteren alle mennesker representerer når det kommer til stykket, ikke vil gi opp, men vil gjenvinne objektet, ulven. Den gjennomgående konflikten i trilogien, selvsagt. Men i "the crossing" med selveste naturen, dyret, som hovedobjekt! Hestene er som bilene idag, kvinner - er kvinner, mer selvsagt, mens selve villdyret da ... hehe, her syns jeg McCarthy er genial.

Hei, der har du noen gode poenger (Bad Sex in Fiction award, pluss achtung! ); ellers syns jeg demonens grep om Hitler-familien er riktig så spennende! En parallell jeg har tenkt en del på er alle kusine/fetter ekteskapene som våre egen embetsmannstand og borgerskap i Norge inngikk i nyere moderne historie (før staten nedla forbud mot ekteskapene, noe de allikevel fikk lov til ved kongelig løyve). En annen parallell er de gammeldagse (og planlagte) ekteskapsinngåelsene som ofte innebærer en fetter/kusine (har vi hørt). Forklaringene er ofte lagt på et sosialt plan, mens her gir djevelen (Dieter) en ny dimensjon til fenomenet. En forsterkning av et gen; et typisk personlighetstrekk blir gjennomgående i familien. Det incestuøse får et skremmende perspektiv som i ettertenksomhetens navn kanskje ikke er utforsket nøye nok. "Slottet i skogen" på norsk har etter hva jeg kan forstå ikke vekt min irritasjon (H.L.V Siempre på Font forlag), men det kan like mye skyldes sløv lesning fra min side.