Bokelskere.no

Mange påstår at god litteratur må fødes av lidelse, at det må en sjelsettende opplevelse til for å skape noe stort. Andre sier at de gode bøkene skrives om det forfatteren egentlig ikke ønsker å skrive om, ofte representert ved de mørke sidene i livet.

Men nå er det nok. I sommer har jeg beundret storheten i bøker som Vanære, Musikantenes Uttog, Veien, Brodecks rapport, Keiseren av Portugalia, Balansekunst ...

Ogforalldel: Fantastiske bøker! Godt språk. Imponerende fortellerkunst.

Likevel.

Det får da være måte på til livets forjævligheter. De fleste av oss lever jo ikke daglig på sultegrensen, i dommedagsland, under trusel om voldtekt, med selvmordstanker eller omgitt av død.

Joda. Noen ganger trenger vi dette også.

Og ja: Grufullhet er ofte utgangspunkt for gode fortellinger.

Men altså: Likevel.

Og nå er vi framme ved paradokset. For jeg begeistres lite av komikk mellom to permer. Jeg er begrenset entusiast overfor Paasilinna og Irving. Det blir liksom den andre enden av den berømte pendelen. Jeg begeistres av Erlend Loe og Kjærstad når de er på sitt mest språksprelske (som i Tatt av Kvinnen og Brødrene Walker).

Og da er vi (endelig) framme ved problemstillingen: Finnes det mer livsglad og sprelsk litteratur der ute, som ikke forsøker å være Akrust-morsom, men som gir den gode følelsen av å vandre i et vakkert litterært terreng, uten dommedagsrykende svarte trestubber overalt. Jeg er altså på jakt etter det genuine litterære uttrykk kombinert med en smule positivisme og smågale livsbejaende sprell.

Den mørke høsten er snart over oss. Jeg ønsker å møte den med et smil og med gode tanker.

Noen som har noen lesetips?

Takk for tips. Har igrunnen lest litt for mange deprimerende bøker i det siste. Tror jeg skal starte en tråd om livsglad og sprelsk litteratur.

Der dukka den reklamen opp igjen, gitt. Kanskje den bare hadde et illebefinnende i ettermiddag.

Klikk på bokelskere-fanen, så ser du hvor mange vi er! :)

Anbefales på det sterkeste. Og finnes på Tanum i pocket for under hundrelappen. :)

(Ser du? Jeg kan markedsføre andres bøker også. :))

Selvsagt. :) Må gjøre hva jeg kan, vet du.

Gratulerer med 7500 bokelskere. Det var litt av en suksess!

Gratulerer også med å ha fjernet reklamebanner øverst på siden. Den på venstre side er helt OK, men den øverst var forstyrrende, synes jeg. Særlig fordi den er koblet til Google og kommer opp med merkelige reklamer på ulike språk avhengig av hvor i verden jeg kobler meg opp. Sist ble jeg tilbudt massasje i Bucharest.

For øvrig altså: Et glimrende nettsted til stor glede!

Din nestes hus - Arkitekt
Klokkemakeren - Klokkemaker
Fredrik Drum - Kokk og skrifttyder
Vanære - lærer
Et hav av valmuer - dekksgutt
Frances Meyers lidenskap - litteraturprofessor
Innsirkling - avdanket musiker
Falketårnet - prins
Balansekunst - tigger
Aldebaran - selger
Gösta Berlings Saga - kavaler

Et av disse nesten umulige valgene. Jeg pleier å sende ut høstlista til de fleste forlagene som julegavetips til familie og venner sånn i midten av november for å la dem koordinere sine innkjøp. :)

Men altså, om jeg skal velge bare én, så lurer jeg på om det må være homseforfatter Skråmestø sin nye roman Familiejuvelene, som kommer på Oktober forlag. Det er visst en slags oppfølger til Tårer i champagnen, som jeg fant usedvanlig fornøyelig.

Jeg vet i hvert fall at jeg ikke skal kjøpe Knausgårds bind 6. Da må jeg i så fall gå mot alle mine prinsipper og lese bind 1-5 først.

For øvrig et tips til alle dere som lurer på hvilken bok dere skal kjøpe. Det må selvsagt bli Aldebaran :)))

Film og bok er to ulike uttrykksformer. Det blir som å sammenlikne epler og bananer. Noen filmatiseringer er svært heldige, for eksempel fim-versjonene av Millennium-trilogien. Her opplevde jeg bøkene som svært omstendelige og med mange forstyrrende sidespor som ikke var vesentlige for handlingen. Filmregissøren hadde kuttet ut disse og konsentrert seg om selve historien. Det fungerte bedre for meg. Stort sett blir ellers filmatisering av bøker kun én versjon av boka. Den blir slik filmskaperen ser fortellingen i sitt hode. Det kan fungere greit, men ikke alltid. Det blir uansett subjektivt.

Jeg minnes ellers med humring vitsen om de to kamelene som sto i ørkenen utenfor Hollywood (neida det er ikke kameler utenfor Hollywood, men man får være med på vitsens premisser). Kamelene tygde på hver sin filmrull. Den ene kamelen: Hva synes du? Den andre kamelen: Jeg likte boka bedre.

Et fint innspill: Spørsmålet kan jeg stille meg selv, og jeg stiller det stadig vekk. Skal jeg la vær? Ønsker dere at min stemme forstummer? spør jeg tilbake. Briljans. Det motsatte i herkserskalaen er f. eks å kalle meg nedlatende. Hva med takhøyden? Du snakker på vegne av et flertall Ann Christin, og det er klart at dere kan rydde all akademisk tale ut av dette forumet om dere ønsker. Men å tro at jeg skriver for å briljere (akkurat den troen sitter dypt i er jeg redd) er jo merkelig. Jeg skriver for å bli forstått (så er det sagt). Men takk for de vennlig råd Ann Christin!

Nå holder det for min del, men jeg må få presisert: Temaet er å være stolt av å ha lest - og mitt poeng var at å ha lest en vanskelig tilgjengelig filosofisk tekst kan være noe å være stolt av. Når jeg kommer "trekkende" med Bourdieu er det for å spøke med noe jeg opplever som akademisk ensretting. Du forstår ikke spøken Ellen, og gir meg merkelapper. Har ikke du gått litt for langt her? Mekanismene i en akademisk ensretting har jeg kjent like mye på kroppen som de du liksom forsvarer. Er jeg nedlatende ovenfor meg selv? Ok. Du har ikke forstått spøken, men hvordan dømme noe vi ikke har forstått? Du tar nemlig skrittet fra å tolke til å dømme ...

Nedlatende ... Hva legger du i det Ellen? Jeg spøker med fenomenet (å droppe Bordieu som bomber), er det nedlatende? Jeg synes kanskje at Bordieu's teorier kan ha en anelse nedlatende i seg, jeg kan reagere på den akademiske korrekthet i litt slavisk å ta til seg mainstream tankegang - og til og med kreve at studentene følger opp til eksamen ... Det alvorlige har man et behov for å spøke med. Men er jeg nedlatende? Du har tolket meg Ellen ...

Kanskje det var feil av meg å spøke? Uansett kan jeg anbefale alle Bokelskere å lese boken "En historie om lesning" av Alberto Manguel som setter vår egen favorittsyssel i perspektiv. Stolte ... eller nedlatende.

Lenken er litt spøkefull er den ikke? ("blafre med i selskapslivet") Hvis vi tar den fullt på alvor kunne man sagt noe om hva som hindrer oss i å lese en bok - og gå igjennom hele spekteret: Lengden på en bok, språket, vanskelighetsgrad osv. Noe av dette som gjør oss stolte kan (antydningsvis) være snobbete, men vet du Ellen at jeg tror det bor en åndssnobb i oss alle. Og heldigvis! Så er det nok å le av, både av seg selv, og andre. Hvorfor skal det være så galt å snobbe, eller brife eller hva vi kaller det? Er det ikke det lenken spør om? Har du et eller annet du er stolt av innen The art of reading? da synes jeg det er på sin plass både med latter og fullt alvor. Og takk forresten! Jeg elsker akademiske hagepartier!

Et forsøk på å forklare: Lenken har et selskapelig poeng som jeg oppfatter den. Hva vil du åpent fortelle at du har lest? Men det er mange slags selskaper, og det øverste avsnittet i mitt innlegg har jeg absolutt vært i et akademisk party. Og i et akademisk hageparty vil for eksempel Bourdieu være nærmest uungåelig (innen humaniora). Poenget her er at mange vil nok påstå de har lest Bordieu selv om de ikke har lest ham. Ikke for at de er dumme, men for at de prøver etter beste evne å "være med" ...

Det som overrasket meg var at mange her vil være stolte av å ha lest skjønnlitterære verker, og at ikke de filosofiske tungvekterne raget høyere. Bourdieu er forøvrig kjent for et klassifikasjonsskjema der de menneskelige egenskapene blant annet kan leses utifra hvor mye "kulturell kapital" de har. Med dette friskt i minne ville jeg gjøre et slag for en filosof som unnslår seg de vanligste begreper, ja som er skikkelig vanskelig Ellen, og du kan jo spørre om jeg vil gjøre lykke i dette selskapet? :-)

Hei! Har dessverre sjelden tid til å delta her (det hender allikevel), men leser tråder fra tid til annen: Denne tråden overrasker meg! (men burde den det?, det er skjønnlitteraturen som behersker Bokelskerne, og det kan selvsagt gi kredit å kunne klassikerne ...) Jeg hadde imidlertid regnet med flere svar som "Distinksjonen" av Pierre Bourdieu, som veldig mange har påberopt seg å ha lest, liksom har vært nødt til å lese, av faglige årsaker, for å kunne følge og tidvis bruke alle disse begrepene som ramlet ut av dette verket. Folk kunne finne på å droppe begreper som bomber inn i enhver diskusjon; bomber du måtte parere, og helst med nikk og et blikk som fortalte at "kulturell kapital" har du ihvertfall til den grad peiling på, ja, at du har LEST Pierre Bourdieu for pokker (og til slutt ...)!

"Sofies Verden" streifer absolutt denne saken, og berører litt av filosofisnobberiet. Som er strålende hvis du vil "blafre" i selskapslivet (flott Linn!). Og hvis jeg skal snobbe med meg en filosof da av en betydning - og som jeg vil gjøre et slag for! - må det være Miguel de Unamuno og hans verk "Om den tragiske livsfølelse" - det er noe til bok det, som arbeider MOT absolutter som døden for eksempel, og som omfavner det som er sant, fordi det er umulig!

Jepp. Den står på lista. :)

Her knytter trådene seg til hverandre. :)

Jeg var Ibsen-fan i tenårene og leste Samlede Verker fra perm til perm. Litt stolt av det idag. Fin kulturarv å ha med seg. I seinere år har jeg fått med meg mye Ibsen på scenene rundt omkring. Det har vært spennende gjensyn med ungdommens litterære opplevelser.

Jeg er også glad for at jeg i studietiden kom meg gjennom russiske storverk som Brødrene Karamasov, Krig og fred, Anna Karenina osv. Dessuten er det mange omfattende norske verk som jeg ikke vet om jeg hadde orket å ta fatt på i dag, men som jeg er svært glad for å ha lest. Jeg tenker da blant annet på Kristin Lavransdatter og Olav Audunsøn (Undset) og Juvikfolket (Duun).

Det jeg er mest stolt av akkurat nå, er at jeg har kommet meg 400 sider inn i den komplette utgaven av 1001 natt.

Helt enig med deg, Margrethe, og det har jeg også sagt tidligere her inne, at det ikke er noe poeng i å stresse med å få lest mest mulig. I løpet av et liv vil vi ha mulighet til å lese mindre enn en promille av det som man "bør" ha lest. Derfor er det beste man kan gjøre å slappe av og å lese akkurat det man har lyst til å lese. Og i perioder har man ikke lyst til å lese noe som helst. Og det må da forsyne meg være helt greit, det også.

(Det var bare litt fristende å ape litt etter en annen tråd her inne, som altså gikk på det motsatte.)

Først og fremst språket. Dersom jeg ikke finner rytmen, hvis språket flyter over av adverb og adjektiv, hvis det bugner av svulstige uttrykk, dersom metaforer er velbrukte eller i verste fall malplasserte, og hvis språket ikke greier å formidle kontakt med karakterene, gjøre dem troverdige for meg, da legger jeg boka fra meg. Den siste jeg måtte klappe igjen var Sansoms Vinter i Madrid. Den hadde samtlige av disse ingrediensene.