Takk for tips!
aHA!
Kan ikke si at jeg ser redigeringen, nei ... :)
Annette Münch skriver visstnok flott om tøffe jenter, men ingen motorsykler tror jeg ... :)
For meg ble dette en god opplevelse på flere plan, slik god litteratur skal røre ved både følelser og intellekt. Kjenner meg godt igjen i litteraturbesettelsen og behovet for å komme seg vekk til et sted der naturen råder og kulturen er tilnærmet ikke-eksisterende.
Far og sønn, ja. Kanskje jeg startet en trend? (Aldebaran) :))
Hei gretemor! Siden du har brakt inn Mental Helse; så er er til opplysning Mental Helse en interesseorganisasjon for brukere av de såkalte Psykiske tjenester i kommuner og på fylkesplan. Selv har jeg ikke lest "En fri dåre", men jeg kan veldig lett forstå hvorfor MH vil bruke boka. Like mye som "I dag våknet jeg som en løve". Romaner har i alle år brukt virkeligheten /the reality. Om noen kutter ut denne fiksjonsmerkelappen, vil det aldri være bare virkelighet. Det vil være et menneskes gjengivelse av den. Dermed oppstår det ingen helt ny situasjon. Og derfor kan også MH bruke boken, like mye om den hadde vært en roman. Ja, det betyr virkelig ingenting om det er en selvbiografi eller en roman - ikke annet enn i den forstand at leseren inntar en annen holdning til forfatternavnet, og forfatteren til sitt stoff selvsagt. Men virkeligheten vil jo begge skildre, både romanforfatter som selvbiografist!
Han har nok lest Knausgård, Randi. Det er vel alle nærmest forpliktet til. Men jeg opplever at disse to samtidsforfatterne står langt fra hverandre litterært. Kjærstad dyrker fiksjonen og hevder direkte og indirekte i flere av bøkene sine at fiksjonen avslører tilværelsen bedre enn noen annen litterær form. Hvis du husker så gikk han også til torgs mot den hyllesten Knausgård fikk av et samlet kritikerkorps etter Min kamp 1. Mener å huske at han kalte dem ukritiske tilbedere og at dette skapte en del debatt også her inne.
Jeg legger meg inn i den første tråden om boka. Det har jo gått inflasjon i å åpne nye innlegg om bøker. Skjerpings, folkens. Det er mye mer oversiktelig om alle legger inn sine kommentarer i samme tråd. Hva er poenget med å starte ørten diskusjoner om samme bok?
Vel, nok om det. Tilbake til Jarle Klepp. Jeg har stått på barikadene tidligere og forsvart det faktum at Renbergs hovedperson, som vi alle elsker, at han naturlig nok forandrer seg, vokser opp, blir pappa, blir eldre, blir familiefar. På samme måte må bøkene til Renberg endre karakter. Likevel ønsker vi oss noe av det samme. Hva er det som gjør Jarle Klepp til en av våre kjæreste romanfigurer? Jo, det at han er så fordømt menneskelig. Han tar feil. Han driter seg ut. Og vi skjemmer oss sammen med ham, for vi kjenner oss så inderlig godt igjen. Derfor likte jeg ikke bare Yngve-boka og Kompani Orheim, men også og like fullt Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.
Men så ble jeg altså skuffet da jeg tok fatt på Dette er mine gamle dager. Først skjønte jeg ikke en gang at det handlet om Jarle Klepp. Jeg trodde, som enkelte anmeldere har påstått, at Renberg hadde tatt en "Knausgård". Han skriver romanen i første person. Dette er et regelrett brudd i forhold til de tidligere bøken. Og det går faktisk ikke opp for meg at jeg-personen er Jarle Klepp før etter 50-60 sider. Hele den første delen av boka ble for meg en sutring over gamle dager og et godt stykke unna det jeg mener er styrken ved de tidligere bøkene om Jarle Klepp.
Men så tar det av. Møtet med "jenta fra fortiden" er en høydare. Hvorfor startet du ikke med dette, Renberg? Da hadde du hatt meg som leser i lomma fra side én. Og videre framover koser jeg meg. Jarle skildres utmerket i grenseland mellom det etablerte og lengselen etter noe annet, noe ekstraordinært. Renberg flørter med motsetningen mellom natur og kultur. Vi kjenner oss igjen i alderens fascinasjon over ting vi tidligere ikke la merke til. Og forfatteren stortrives åpenbart i skildringen av Jarles forhold til sine egne barn. Renbergs beskrivelse av de små er noe av det mest levende jeg har lest i nyere norsk litteratur.
Men likevel ble høydepunktet for meg Jarles andre møte med "jenta fra fortiden". Her ble jeg bergtatt. Det er noe Kjell Askildensk over skildringen av dette møtet. Spenningen. Det vi aner. Det vi lurer på. Jarles opplevelse av å være nærme sin egen far gjennom sitt eget begjær. Dette er glimrende fortalt.
Så kjære Tore Renberg, hvorfor måtte du skrive i første person? Og hvorfor måtte du dra meg gjennom side opp og side ned med "Pappa, hvordan kunne du?" når dette likevel faller naturlig på plass som traume og som tydelig nok problemstilling senere i boka? For denne tunge starten på min leseropplevelse ga en ripe i lakken på noe som kunne vært skinnende blankt fra ende til annen.
Helt enig! Tenkte du (høyt) på noe spesielt?
Spennende å følge med på våre nye krimforfattere også. Vi har lett for å henge oss opp i de gamle kara. Takk for tips!
Jeg så intervjuet med Ambjørnsen, og det var særlig morsomt å se klipp fra hans yngre dager. Blant annet da Dan Børge spurte hvordan man bruker cannabis. Han var jo aktiv i KFUM på den tiden, stakkar. :)
Takk igjen, Lillevi. Det har faktisk i perioder gått mange måneder uten at jeg har åpnet en bok. (Hysj! Ikke si det bort.) Det er ikke bare forfattere som får skrivevegring. Vi lesere kan få lesevegring også. I perioder. Men frykt ikke! Leselysten kommer alltid tilbake. Igjen og igjen. :)
Du har et poeng, Lillevi. Dessuten går det an å fjerne stjerner. Jeg var mest bekymret for å ha stjernet et innlegg som senere tok en ny vri. Men er det jo bare innleggsforfatter som vet at det er jeg som har gitt stjernen, så dette er sikkert uansett ikke noe stort problem. Kanskje jeg skulle endre innlegget til noe helt annet? :)))
Roald Dahl! Morsomt og spennende for store og små. Det er viktig at vi voksne leser høyt for barna noe vi også liker å lese selv.
Bokelskere er et av de få nettsteder der man kan gå inn i ettertid å redigere sine kommentarer. Dette har både fordeler og ulemper. Jeg etterlyser en sporing av endringer i innlegg og kommentarer, for eksempel ved at disse markeres med en farge. Det er dumt hvis man har gitt en stjerne til en kommentar og forfatteren av kommentaren senere går inn og endrer til noe man ikke synes er så fint.
Når det gjelder Knausgård er det et relevant spørsmål du stiller. Prosjektet hans ligger i et slags grenseland. Noen kaller det "selvskriveri". Andre "en selvbiografisk romanserie". Når en forfatter bruker reelle navn på personer som har levd eller lever og hevder i intervjuer at det han skildrer er så tett opp til virkeligheten som han kan erindre, så nærmer han seg det selvbiografiske. Fenomenet Min kamp har vært diskutert her inne i tidligere tråder. Noen synes skrivemåten er spennende og avslørende, andre mener at dette blir ullent, da det blir vanskelig å skille fiksjon fra en etterrettelig skildring av "slik det var". Uansett vil det være biografiske og selvbiografiske elementer i all fiksjon. En forfatter høster jo sitt materiale fra eget og andres liv.
Takk for hyggelige kommentarer og stjernedryss. Håper budskapet når fram på en positiv måte. :)
Takk for tips om Ellory. Trodde først du snakket om James Ellroy, som jeg har vært borti, men ser etter nærmere googling at det ikke er samme mann. :) Og med fare for å gjenta meg selv så er jeg ikke spesielt ute etter det makabre.
Skjønner hva du mener. Det er ikke noen forfattere jeg kjenner som mestrer den gammeldagse sjarmerende stilen med forførende sekretærer og menn som var Menn. Da må du antagelig til andre detektiv-forfattere som skrev på samme tid, for eksempel Raymond Chandler. Jeg er redd at om noen av dagens forfattere skulle ta opp igjen den samme stilen, så ville det virke parodisk.