Bokelskere.no

Et godt tilsvar, Rune, selv om du tillegger meg fordommer mot halvstuderte røvere som jeg ikke har. Jeg har stor respekt for Ambjørnsen som forfatter og mener at han som alle andre må få lov til å uttale seg om bøker han har lest. Det blir imidlertid feil for meg når han uttaler at norske forlag generelt satser for mye på dårlig krim. For da blir det ikke lenger synsing. Det blir kritikk av en trend innen litteratur, som jeg mener er dårlig begrunnet. Og det av en person som av de aller fleste vil bli oppfattet som en autoritet, nettopp fordi han selv har skrevet mye god litteratur.

Ja, jeg mener at folk bør ha utdannelse i et fag for å uttale seg med autoritet om faget. Dette gjelder for rørleggere, for matematikere og for litteraturvitere. Hvordan skulle det være hvis noen uten fagutdannelse i fysikk skulle uttale seg om trender innen kvantemekanikk?

Selvsagt kan hvem som helst si hva de mener. Men vi undergraver viktigheten av høyere utdanning innen kulturelle fagområder dersom vi aksepterer at alle har like stor rett til å uttale seg med autoritet om kulturelle trender i landet vårt.

Henger med på at du dreier diskusjonen over mot litteraturkritikk generelt Jan, men jeg må si at jeg liker absolutt ikke din vurdering av Ambjørnsens posisjon som litteraturkritiker utifra at han slettes ikke har den "nødvendige kvalifikasjon", og må plasseres der han hører hjemme med 9-årig grunnskole og en smule typograf-utdannelse på yrkesskolen, det vil si blant de umælende i samfunnet (jeg spissformulerer meg, og tolker dine utsagn). Jeg mener at litteraturkunnskaper kan en av Ambjørnsens slag skaffe seg helt uten akademisk utdannelse, og ikke minst vil jeg - som mange andre - og bør vi, mener jeg, ta hans varsko til etterretning. Jeg leser hans varsko her som en reaksjon på en tilnærmelsesvis 100 % utvida satsning på krimlitteratur i norsk forlagsvesen. At han, (kanskje ikke sammenlignet med deg da Jan, som jeg opplever som en krimekspert, på linje med Sherlock Nordberg?) også har lest en hel haug norsk krimlitteratur som anmelder, gjør ham i høyeste grad meningsberettiget.

Det man kan savne i all debatt i norsk presse, er nogenlunde edruelige forsøk på å tilnærme seg en vitenskapelig forsknings metoder, for så å vise til forskningens resultater når de mer generelle betraktninger gjøres ("kvaliteten på nyutgitte krimbøker er for lav"). Dette kan imidlertid aldri avispressen alene presentere, de har aldri plass nok.

Så mye kan sies at uttalelsene til Ambjørnsen viser til en ekesemplifisering med anmeldelse av Liens bok (med terningskast 1), som ikke skal sees i sammenheng med utspillet som er lansert i VG i første omgang. Hans anmeldelse er gammel, men er selvsagt hentet fram for å vise et eksempel på at Ambjørnsen ikke plutselig har begynt å bli en streng anmelder.

Jeg er ikke i tvil om at norske forlag fortjener kritikken. At de satser såvidt mye på krim, som annen lødig oversatt krimlitteratur, og serverer det som skjønnlitteratur beskyttet av norsk innjøpsordning, virker uklokt, og verdig en stor debatt. Jeg kan som Jan Fongen ønske at denne debatten blir bred - og god.

Helt enig. Ikke bare det: Hovedpoenget er at forlagene øker satsningen på krimlitteratur, og bare det i seg selv krever en vurdering. I beste fall at noen følger med! Det mange ikke helt tåler er at forfatteryrket kan gis et kvalitetsstempel, men det kan det selvsagt. Vi snakker om håndverk her. Så klart Ambjørnsen med sin erfaring kan se hva som er av dårlig kvalitet, uten at det burde berøre noens følelse for egen smak.

Ambjørnsen er både forfatter og anmelder.

Jeg lurer egentlig på hva som kvalifiserer til å uttale seg kritisk i dagspressen om andres litteratur. Vi gjør jo det her inne på Bokelskere hele tiden. Gjør det oss til anmeldere? Kan noe av det vi skriver her inne bli oppfattet som en faglig vurdering av litteratur? Jeg tror ikke det. Det blir mest synsing og uttalelser om hva man liker og ikke liker, uten at noen påberoper seg retten til å være autoritet på området og dermed være en av dem de fleste lytter til.

Da er det noe annet med dagspressen. En anmeldelse i en dagsavis har tyngde. Den leses av mange. Den kan være med på å danne folks oppfatning av en bok. Derfor bør anmeldere være grundige i sin analyse. Det forventes at det er faglig tyngde bak det de skriver.

La oss derfor se på Ambjørnsens kvalifikasjoner som litteraturkritiker. Ingen tvil om at han er god til å skrive. Det har han bevist gjennom en rekke utgivelser både i Norge og utlandet. Men som litterær fagperson eller kritiker? Vel, 9-årig grunnskole og ett år med typografi på yrkesskolen kvalifiserer neppe til å kalles profesjonell litteraturkritiker.

Skal vi likevel ta hensyn til meningene hans? De sto tross alt på trykk i VG. De siteres på NRK1. Folk lytter til dem som får uttale seg i riksdekkende medier. De oppfattes som autoriteter på området.

Mange forfattere og forlagsfolk har stilt seg kritisk til den profesjonelle anmelderstanden. Særlig de kritikerne som selv skriver bøker og sånn sett kan anklages for å plassere seg i det beryktede glasshuset.

Jeg savner en grundig og balansert kritikk av nyere litteratur i vår dagspresse. Det blir ofte spekulative uttalelser som "norsk litteratur er på vei nedover" eller "forlagene er ukritiske i sine utgivelser" i stedet for å gå inn i hver enkelt bok og - på et faglig grunnlag - å finne positive og negative sider ved utgivelsen. Det blir mye synsing, mange høye bølger i grunt vann og i verste fall kameraderi og beundring av de som er med i "det gode selskap", mens ukjente nykommere kan kveles i fødselen.

Jeg synes bestemt at norske litteraturkritikere burde rette et minst like kritisk blikk på seg selv og sin rolle, som på forfatter og forlagenes utgivelsespolitikk.

Det blir nemlig ofte akkurat som du skriver, Marit, at anmelderne gir ris så vel som ros når de finner det passende. Her inne synes jeg det er helt greit. At vi skriver akkurat det som passer oss. Men jeg synes vi skal stille høyere krav til dem som skriver om bøker i pressen.

Roy Jacobsen passer for alle aldre. Hans historiske romaner, særlig fra nyere tid, burde være stoff for farmødre å kjenne seg igjen i. Ellers har jeg god erfaring med farmødre og krim. De liker spenning og action! :)

Språklig leken, men forholder seg til en verden som ikke er min. Jeg innser at noe er jeg blitt for gammel til, og kjenner at egentlig er jeg ganske så glad for akkurat det.Det blir urettferdig med terningkast fra meg, men terning skal jeg kaste, det er et prinsipp jeg har. To, pluss et ekstra for omslaget.

At litteratur kan være en utsikt mot en verden som er større og inneholder mer enn det vi opplever i vår trivielle hverdag kan jeg absolutt være med på. Det er bare det at denne verden ikke ser ut som eventyrslott og luftballonger. Derfor ble bildet feil for meg. Den verden som skimtes utenfor er ofte stygg og urettferdig, full av sorg og lidelse. Ta bare et eksempel som jeg kommer på i full fart, Mistrys Balansekunst, som mange her inne har som sin favoritt. Absolutt et blikk utover mot en annen verden, men ikke noe glansbilde. Og det finnes selvsagt tusenvis av andre eksempler.

Så kan jeg likevel være med på at litteratur kan få oss til å gripe skjønnhet og kjærlighet på en ny og fantastisk måte, at litteratur kan få oss vekk fra en traurig og fargeløs hverdag. Men jeg holder likevel fast på at god litteratur skal ryste oss, skal gi oss et glimt av virkeligheten, et glimt vi kanskje ikke tåler. Litteratur skal røre ved strenger i oss som vi ikke visste var der, og ofte kan dette være strenger vi ikke ønsker å røre ved.

God litteratur skal ha kraft og mulighet til å forandre verden til et bedre sted. Den skal ryste oss på en slik måte at vi handler for økt rettferdighet, mindre global elendighet og et tryggere samfunn for alle. Litteratur (og annen kunst) skal ikke dulle oss inn i en drømmetilværelse slik at vi lukker øynene i vår egen tilfredshet. Mener jeg.

Mulig jeg opprører sarte sjeler, men mener dere at bøker (og jeg regner med at dere med bøker mener god skjønnlitteratur) skal være en virkelighetsflukt? Selv mener jeg at god litteratur bør vise oss tilværelsen slik den egentlig er (eller var - om det er en historisk roman), usminket og utilslørt. God litteratur skal etter min mening avsløre, ikke tilsløre. Mulig jeg misforsto bildet, men for meg ble dette et vrengebilde av hva god litteratur skal være. Og da var vel debatten i gang, tenker jeg. :)

Jeg har alltid gledet meg til å lese bøkene til Jan Kjærstad. Likevel ser jeg at jeg stort sett har gitt ham lave terningkast. Jeg blir på en måte alltid skuffet over at en så dyktig forteller skal rote det til med så mye dilldall rundt storyen. Og denne gangen er det visst verre enn noen gang. Dette hjernefysiologiske tøvet gjør meg fullstendig kvalm - for å låne bokas terminologi. Men menneskeskildringen er morsom og levende, alle linkene til verdenslitteraturen er bare snadder for en bokelsker. Alle tankene om litteratur gjør aleine boka verd å lese for meg.

Kjærstad deler i denne boka litteraturen inn i sjokolade(underholdende bøker) og seil (bøker som bringer deg videre). Jeg sitter igjen og kjenner at jeg er ganske fornøyd med sjokoladesmaken, men seilene henger litt slappe. Ekstra pinlig er dette fordi forfatteren har så tydelige ambisjoner om å skrive noe som ikke har vært skrevet tusen ganger før.

Denne følelsen forsterkes ved at det ikke er mange dagene siden jeg leste DARLING RIVER av Sara Stridsberg. Man kan si mye (eller kanskje vel så rett: hva i all verden skal man si) om den boka, man makan har du aldri lest! Glem seil og sjokolade: Sara Stridsberg er basehopping og gjørmebryting!

Gratulerer med bok og med tittel forfatter. Det føles ganske fint, ikke sant?

Det sies at de gamle romere signaliserte med hånden i været når de skulle være ironiske. Dette forteller noe om hvor vanskelig det kan være å oppdage ironi. Og enda vanskeligere er det i skriftlig kommunikasjon, selv om smileansikter og flittig bruk av anførselstegn kan være med på å understreke riktig betydning. Nå er ikke dette så farlig i dag som i romertiden. Den gangen kunne en misforståelse under et bacchanal få dødelig utfall. :)

Jeg reagerte også på at Langeland omtales i sin egen roman. Jeg får en følelse av at forfatteren tenker at dette skal bli fiffig og morsomt, men så fungerer det egentlig ganske dårlig i fiksjonen, synes jeg. Nå er uansett ikke Langelands bok av mine favoritter, men for meg trakk det heller ned enn opp at han omtaler seg selv i boka. Det blir noe selvhøytidelig over det.

Som det nevnes nedenfor gjorde Hitchcock det samme i sine filmer, men dette synes jeg blir annerledes. Det er en kuriositet som gjør at vi smiler gjenkjennende hver gang han dukker opp. Det er som om han blunker til seeren midt i skrekken og sier at "dette er tross alt bare en film". Tarantino har Hitchcock som et av sine forbilder og har bevisst gjort det samme. På film fungerer dette bedre enn i litteraturen. Synes jeg da.

Bøkene kan leses individuelt og i tilfeldig rekkefølge. Likevel vil jeg anbefale å starte med begynnelsen. William Wisting går gjennom ulike faser i livet, og det er til en viss grad referanser til tidligere saker i bøkene. Dessuten utvikler forholdet seg mellom Wisting og datteren hans. Jeg tror du får større utbytte av serien dersom du leser bøkene i denne rekkefølgen:

Nøkkelvitnet (2004) Felicia forsvant (2005) Når havet stilner (2006) Den eneste ene (2007) Nattmannen (2009) Bunnfall (2010) Vinterstengt (2011)

Jeg så at du hadde lest Twain og Petterson og ga dem høy verdi på terningen. Derfor min anbefaling. :)

I det siste avsnittet har du det: "Boksnobb" kan være en karakteristikk brukt av de som føler seg underlegne. Mange årsaker til det. Sparking oppover vil mange si, og det er godtatt. Men uttrykket kan i enkelte tilfelle innebære rein antiintellektualisme, det vil si at alle bøker er feil, der bare det å ha en bokhylle virker som en provokasjon. I couldn't care less. Uttrykker karakteristikken en generell kulturkritikk, der bokelskeren (snobben) er en slags utdøende elefant, kunne det blitt en spennende diskusjon, ja om vi trodde på internettet eller ei som fremtidens eneste tekstformidler ...

Når "boksnobberi" skal karakterisere en som pynter seg med bøker, og leste bøker ikke minst, kan uttrykket ha noe for seg. Men jeg vil som Rose-Marie se nøye på avsenders intensjoner. I selvironiens navn kan jeg også påpeke at jeg selv er soleklar Boksnobb, og at jeg vil fortsette å være det med et stort smil (da jeg vet hvor mye kapital som er involvert i boksamlingen min, er dette smilet av og til noe anstrengt). Verre er det ikke. Uten at jeg har det minste behov for å se ned på noen, selv om kanskje noen vil påstå det motsatte til de blir grønne i trynet. For jeg lever utmerket med alle de som ikke leser bøker; de leser uansett. De fleste er til og med er mye bedre til å lese bruksanvisninger enn det jeg er! Mye bedre.

Begrepet "snobb" betyr vel egentlig en som føler seg bedre enn andre. I dagligtale brukes det på personer som gjerne velger noe av særdeles høy kvalitet (eller pris) for at de skal gi et inntrykk av overlegenhet overfor omgivelsene.

I denne sammenhengen vil vel en boksnobb brukes på en person som mener at han eller hun er "mer intellektuell" eller "bedre" enn andre på bakgrunn av hvilke bøker personen leser. Som regel understrekes snobbe-begrepet ved at en person tydelig og gjennom sine uttalelser markerer at han eller hun foretrekker å lese "tung" og "seriøs" litteratur, gjerne av forfattere de færreste har hørt om, i motsetning til det de fleste leser.

Takk for tips, Marianne. Faletti er ukjent for meg, men etter å ha lest litt om bøkene hans føler jeg at på samme måte som med Deon Meyer (lest på bakgrunn av anbefaling nedenfor) så blir dette mer action thrillere enn klassiske krimromaner med detektiven i fokus. Jeg er altså ikke på jakt etter litteratur av type Clancy, Follett, Ludlum, men mørke krimromaner i skyggeland, gjerne litt langsomme i problemløsningen, og med en "helt" man kan identifisere seg med.

Men så langt har jeg fått en mengde gode tips. Ønskelisten til jul er fyllt opp og jeg er meget fornøyd. Tusen takk alle sammen!

Det ser ut som om du liker gode fortellinger om "vanlige" folk, med fokus på karakterskildringer og på mellom-menneskelige forhold, ala Mark Twain og Petterson. Jeg tror du vil like Bokelsker-gründer Tore Renberg. Alle hans bøker om Jarle Klepp har dette hverdagslige som vi kjenner oss godt igjen i. Samtidig lodder han dypt i forholdet mellom mennesker. Og da har du 5 bøker å kose deg med. Inntil videre.

Som vanlig vanskelig tilgjengelig, men fascinerende og spennende fra Torild Wardenær. Språket er fantastisk, friskt og vakkert. Tematikken gir opplevelser som veksler mellom dunkelt ante åpenbaringer,presise sansninger og fullstendig keiserens nye klær.Men hvem føler at han vet nok til å kunne si noe som helst om ei slik bok?

Hm. Går de i Staalesens fotspor? :)