Bokelskere.no

Irène Némirovskys "Hett blod" er på 125 sider, og "Postmannen og Pablo Neruda" av Antonio Skármeta er på 115, - og begge er veldig lesverdige!

Jeg leser ikke noe jeg ikke liker, på ett eller annet plan. Og med full jobb må jeg nok innrømme at jeg gjerne dropper bøker som gir for mye motstand, om kveldene er jeg sliten og vil hygge meg;) Når det er sagt, kan jeg jo se at det kan være tilfredsstillende å lese - og "skjønne" - bøker som gir noe ekstra og mer, - samt at det rett og slett kan være interessant å vite hva de egentlig dreier seg om, disse bøkene som har fått så høy status! Men å lese noe slikt bare for å kunne skryte av det, det orker jeg i hvert fall ikke, - og vil ikke heller!

Men det er jo absolutt ikke alle klassikere som er tungpløyde, og særlig de norske klassikerne har jeg stor sans for, også fordi de gir oss et stykke av historien vår og fungerer som historiske dokumenter.

Jeg har ikke lest den om igjen som godt voksen, men det virker jo som om mange her inne mener den tåler å leses nå også. Personlig tror jeg nok ikke at jeg vil prioritere den, og uansett vil jeg ikke oppleve den på samme måte som da jeg var 13;)

Personlig gir jeg meg nok litt for fort ved motstand, men jeg ser jo også klart at man kan ha glede av å lese og skjønne noe vanskelig, - og at det da blir ekstra stort!

Ja, det synes jeg også:) Men jeg har en slags idé om at alle "gode" bøker ikke alltid gir en glede, - noen kan det vel være en kamp å komme gjennom?

Ja, det har vært fascinerende å følge Levi Henriksen på biltur gjennom USA, på jakt etter de symbolene som har skapt myten om Amerika i hans - og våre alles - hjerter! Jeg hadde store forventninger til boken, kanskje for store, for etter en stund dalte entusiasmen litt. Jeg syntes det ble litt for mye selvironi og skildring av dårlig kommunikasjon med kona, - noe han antakeligvis har rettet opp gjennom en senere bok med kjærlighetsdikt;). Men SÅ, mot slutten tar den seg helt inn igjen, og jeg ender - uten tvil - med å gi den en femmer!

Et vanskelig spørsmål, men jeg ender opp med å svare "Hett blod" av Irène Némirovsky.

Forøvrig fikk spørsmålet meg til å fundere over om den boken man har hatt mest glede av nødvendigvis er den beste? Jeg tror nok ikke det, - hva mener dere?

Tor Åge Bringsværd har kommet med en bok, "Slipp håndtaket når du vrir", som får god anmeldelse i Aftenposten i dag, med overskriften "Snål, søt og fabelaktig". Der er hovedpersonen tydeligvis en hund, og boken foregår i en alternativ verden der også den velkjente sjørormen "Ruffen" dukker opp, - men den er kategorisert som "voksenbok", virker det som;)

I denne tråden finner du nok også en del romaner om dyr:)

"Tatt av vinden"! Men da måtte jeg også være 13 år igjen, - jeg var helt henført;-)) (Jfr. egen tråd om boken her inne.)

Hans Scherfig er også en stor dansk forfatter av litt eldre årgang, "Det forsømte forår" og "Frydenholm" kan nevnes. Og av nyere forfattere vil jeg jo fremheve Carsten Jensen, som jeg bare har lest "Vi, de druknede" av, - men den var til gjengjeld veldig bra!

Og nettopp det gjør den jo ekstra interessant, - som historisk kilde til en annen tid!

Apropos versjoner av Albertebøkene, så limer jeg inn en liten historie om oversettelsen av dem til engelsk, - skrevet av Bjørg L. i tråden om "Dyr jeg har kjent":

Jeg leste nettopp i boka "Med gullpenn" et intervju Odd Solumsmoen hadde med Cora Sandel for Arbeiderbladet i 1962. Der snakker de bl.a. om språk og det å skrive. Hun forteller der at hun nettopp hadde skrevet til sin engelske forlegger og frabedt seg alle honorarer for Alberte. Grunnen til dette forklarer hun slik: "Men når det ikke lenger er min bok! Man har gjort om hele Alberte til imperfektum! Men stoffet kommer til meg i presens. Og det har det alltid gjort. Det er den aldri stansende <<livets strøm>> jeg har villet gi dét av som jeg kanskje kunne. Noe slikt foresvevde meg. Og så går forleggeren og oversetter bak min rygg og skaper alt om til en dam, til et stilleståene <<det var en gang>> - en dam, sier jeg, med grønske på og forråtnelse under!"

Ja, nå har jeg lest den, og jeg kan bare underskrive på alt du har skrevet, - en perle!

Det er litt morsomt at de tydeligvis ikke riktig vet hva de er selv, - de snakker om de underjordiske som noen andre, litt skumle, men lurer et sted på om det kanskje er sånne som dem selv! Og jeg synes å huske at Skimt ga Sjorhpa det navnet fordi hun var en hulder, - hun hadde i hvert fall hale og vakre føtter, mens Skimt bare hadde skanker og labber:-)

Jeg må også berømme oversettelsen, - her var det ingen ergrelser, slik som det var i "Hunden".

Jeg er i Ouray, Colorado, på biltur med Levi Henriksen, - og jeg er blitt like betatt av den lille byen blant fjellene, som han er:-)

(Mannen fra Montana)

Aha, - takk skal du ha! Jeg er ikke så avansert at jeg har turt å prøve meg på noe avansert;)

Noen ganger står det under "Om bøker" hvilket terningkast den som omtaler boken har gitt den. Jeg har forstått det som om den som første gang omtaler en bok på den måten, får med sitt terningskast. Nå var jeg førstemann til å kommentere en bok, men det kom likevel ikke opp noe terningskast. Dette gjør jo ikke meg så veldig mye, men jeg lurer nå på hvordan noen har fått med sitt terningskast ved omtale! ;)

Jeg husker det har vært en tråd her inne om hvilken tidsperiode man foretrekker å lese bøker fra. For dem som måtte ha en forkjærlighet for 1800-tallet i Norge, kan jeg anbefale Gerd Brantenbergs bok "Augusta og Bjørnstjerne" som jeg har kommentert nedenfor under "Bøker":)

Boken handler om forholdet mellom Bjørnstjerne Bjørnson og hans ungdoms store kjærlighet, Augusta Mjøen. Gerd Brantenberg, som er Augustas oldebarn, har fortalt deres historie i romans form, men med grundig kildebelegg i Augustas opptegnelser og brev. I tillegg har hun brukt en rekke andre kilder og lar oss på den måten komme tett inn på 1800-tallet fra mange vinkler, - veldig interessant og overbevisende gjort, samt godt skrevet! Bakerst i boken er et stort noteapparat hvor hun redegjør for hva hun har dekning for, og hva hun har diktet inn, - veldig tilfredsstillende. Fordi forfatteren har samlet så mye kunnskap, kan det noen ganger nesten bli litt for grundig; det er eneste innvending, i tillegg til det litt kjedelige i vissheten om at man jo vet hvordan det "går". - Men der kan jeg pirrende røpe at det venter leseren en overraskelse mot slutten av boken;)

Må bare fortelle at jeg kom over førsteutgaven av to bøker av Evi Bøgenæs i dag: "Prinsesse solskinn" (1932?) og "Flirt for alvor" (1933). Og jeg kunne ikke dy meg, men kjøpte dem naturligvis;-))