Bokelskere.no

Uten å nå ha sjekket språket i "Bondestudentar" - det er sikkert arkaisk nynorsk! - så tror jeg likevel jeg ville foretrekke originalen - eller helst med en svak språlig oppdatering - enn en "nyskriving" som ville gjøre den om til en historisk roman. For meg er slike bøker viktige som historiske kilder i tillegg til litterære kvaliteter, - de er autentiske!
Godt å treffe en til med stor sans for Haugtussa, - men om Garborg var i noe skap skal jeg ikke begynne å spekulere i;)

Å, - det er favorittboken min! Jeg har lest den så mange ganger at jeg kan partier utenatt!!! God å ty til når verden har gått meg i mot, - og det har jeg skrevet om flere ganger her inne! ;-))

Ja, det vil jeg mene, "Haugtussa" for eksempel.
Men det er vel et spørsmål om alle verkene til forfattere som var store i sin samtid, vil kunne regnes som klassikere? Er "Bondestudentar" en klassiker, - vi leste den på gymnaset på 60-tallet, blir den lest i dag? Er det hvorvidt den blir lest i dag som er viktig, - eller om den hadde stor betydning i sin samtid?
(Spørsmålene kommer mens jeg skriver, kanskje noen har besvart dem lenger nede;))

Takk skal du ha! :-) Som sagt, - det har jeg aldri hørt;)

Når bruker man det, dvs. hvilken sammenheng står det i?

Jeg kjenner følelsen. Jeg klarte ikke å synes at "Markus og Diana" til Klaus Hagerup var morsom, - bare vond og trist! Men den første Ellingfilmen (som er den eneste jeg har sett) syntes jeg var veldig søt og rørende .... Så det varierer;)

Har faktisk aldri hørt eller lest det, men så er jeg jo en søring;)

Tematikken var den samme i "Så lenge skuta kan gå", Erik Byes gjendiktning av Evert Taubes vise og ofte spilt i Ønskekonserten på 60-tallet. Et skremmende perspektiv for en svært ung pike, - men til veldig fengende melodi:) Jeg gjengir to av de versene som gjorde dypest inntrykk:

Og hvem har sagt deg at du kom til verden
for å få lykke og solskinn på ferden.
At du til sjøs og til vanns skal gå i stjernenes glans
og ta et kyss eller to i en yrende dans.

Ja hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
og at livet skal holde hva det lover,
og hvem har sagt at det beste som står på menyn,
skal bli ditt til seilasen er over.

Takk skal du ha! Da har jeg jo mye mer å glede meg til! :-)

Bokklubben har gitt ut de tre bøkene "Det vokser et tre i Mostamägg", "Himmelbjørnens skog" og "Som steinen skinner" i en samleutgave som de har kalt "Folket på Finnskogen" (som jeg forøvrig ikke finner her inne). Nå har jeg hørt at det skal finnes en fjerde bok om de samme personene, - er det noen som vet hva den heter?

Etter å ha skummet gjennom svarene nedenfor og konstatert at jeg faktisk ikke har uttalt meg om dette før, utrolig nok, slår jeg til og støtter Chat Noirs oppfatning av at "Tatt av vinden" er den beste filmatiseringen av en bok! Der har etter hvert filmen klart å erstatte boken i hodet mitt!

Og så vil jeg nevne "Broene i Madison County" som er MYE bedre som film enn som bok;) Det går an det også!

Tid for fremhenting av gamle tråder;)

Jeg lever for tiden et strevsomt liv på Finnskogen på 1800-tallet, blant finnene som hadde bosatt seg der, og for det meste er jeg sammen med de som er aller dårligst stilt. Det er et hardt liv, men også fylt av humor - av og til er det den eneste gleden man har - , men også av kjærlighet og samhold. Her er det mange såkalte lausunger og dugelige kvinnfolk som tar vare på både egne og andres.

"Himmelbjørnens skog" (bind 2 i "Folket på Finnskogen") av Britt Karin Larsen

Ja, sånn er det, mennene prater og prater og kommer aldri til poenget;)

Det finnes en angst som kan knuse et menneskeliv, og en annen som kan berge det, men hvem kan alltid se forskjellen på de to?

"Himmelbjørnens skog" av Britt Karin Larsen

Jeg leste denne essaysamlingen med STOR glede for noen år siden. I forbindelse med lesing av "The Great Gatsby" fant jeg den frem igjen, fordi jeg husker at hun hadde skrevet et essay om Gatsby. Jeg oppdaget nå at boken hennes bare er lest av noen få, ikke omtalt av noen og bare sitert av to, - men med flotte sitater som sier noe om hvor fin og tankevekkende boken er! Jeg vil derfor benytte anledningen til å anbefale den på det varmeste!

Det første essayet handler om ordet "hist" eller "yonder" som hun fikk forklart av sin far at var "mellom her og der", - et fascinerende sted! Hun opplevde ordet som eksempel på språklig magi, - en magi hun klarer å videreformidle i sine essay.

Og nå har jeg lest boken, - en stor opplevelse! For meg som bare har sett den gamle filmversjonen, synes jeg i hvert fall den fulgte boken tett og klarte godt å formidle stemningen og melankolien. Samtidig ble det klart at her er boken best, og at det "u-sigelige", som likevel kan formidles i språk, kan være vanskelig å få overført til lerretet.

Siri Hustvedt har skrevet fint om boken i sin essaysamling "En bønn for Eros", - veldig lesverdig! Der avslutter hun med disse godordene for drømmere og bokelskere: "Er ikke drømmer like meget en del av livet som livet i våken tilstand. Boken (Gatsby) går til kjernen av fiksjonens problem ved å hevde at fiksjon er nødvendig for livet - ikke bare som bøker, men som drømmer, drømmer som fanger verden og gir den mening." Og når hun leser: "Jeg ser det jeg ikke så. Jeg erfarer det som ligger utenfor min egen erfaring. Det er dette som er magien ved å lese romaner. Det er dette som er forlengelsen av illusjonens problem. Jeg tar en bok ut av hyllen. Jeg åpner den og begynner å lese, og det jeg oppdager på sidene er virkelig." Noen kan få sagt det!

Jeg prøvde faktisk å låne Giganten/Giant på biblioteket, men de hadde den ikke. De hadde imidlertid en annen av samme forfatter, "Slekters gang", så jeg lånte den i steden, - tematisk kan den minne litt om Giganten. Og nå skriver jeg for å fortelle at jeg ble veldig skuffet over denne, så det kan være lurt å ikke ha for store forventninger til Giganten;)
Jeg skrev litt om "Slekters gang"/"Great Son" her.

Denne boken, som het "Slekters gang" på norsk da den kom ut i 1953, er skrevet av samme forfatterinne som skrev boken "Giganten" som den kjente filmen med James Dean, Elizabeth Taylor m.fl., bygger på. Og det var grunnen til at jeg lånte den på biblioteket og leste den, - i et stille håp om at det egentlig var "Giant", - bare dårlig oversatt;) (Tematisk kunne jo "Giganten" også ha hett "Slekters gang", - det dreier seg jo mye om det der også.)
Men det var det altså ikke, selv om de tematisk som sagt kunne ligne litt, - og temaet er forsåvidt interessant nok: hvordan verden endrer seg over tid, og hvordan generasjonene endrer seg i takt med den, slik at det derved skapes en viss distanse mellom generasjonene.
Denne boken utspiller seg i Seattle i 1941 og tidligere, og man får innledningsvis en god innføring i byens geografi og historie, - veldig interessant! Så dette fant jeg lovende, kombinert med selve temaet, og jeg gikk i gang med friskt mot. Men komposisjonen av boken var elendig, man fikk tidlig presentert hvordan det "gikk" og alt rant bort i uinteressant prat mellom stereotype representanter for forskjellige mennesketyper! Boken sluttet med angrepet på Pearl Harbour, og til tross for at Ferber skal være kjent for å se tingene også fra undertrykte menneskegruppers side, gjorde hun ikke det her, når det gjaldt de amerikanske japanerne i Seattle. Deres situasjon har det vært skrevet om i bøkene "Sneen på Sedertrærne" og "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", - og jeg må nok si at jeg ble skuffet over hennes - egentlig nesten manglende, men likevel stigmatiserende - presentasjon av problemstillingen.
Så altså, bare terningskast 2 fra meg!

Ja, dette var en gledelig opplevelse! Larsen har en egen stemningsskapende fortellermåte og en stor og varmende kjærlighet til sine personer. Samtidig klarer hun å formidle reell kunnskap om hvordan livet på Finnskogen(!) artet seg, - særlig morsomt for meg som relativt nylig har oppdaget at jeg har forfedre der inne fra;) Ellers går tankene både til "Markens grøde" av Hamsun, til Selma Lagerlöf og Trygve Gulbrandsen og til Falkbergets An-Magritt, selv om boken står støtt på egne ben.