Bokelskere.no

Nå sto egentlig "De usynlige" for tur, ispedd noveller i "Irland forteller" - fordi jeg skal til Irland etter påske;) - , men så ble jeg plutselig slått ut av en forkjølelse og fikk akutt lyst til å lese Agatha Christie under teppet i sofaen. Så jeg gikk til min rikholdige AC-samling og plukket ut "Hickory Dickory Dock", som jeg i likhet med alle andre AC-bøker har lest maange ganger før;) Men i den forbindelse oppdaget jeg at jeg nesten ikke har lagt inn noen av hennes bøker her, så jeg må nok ta med pc'en inn og legge dem inn, i hvert fall dem jeg har selv.

Er det en ny bok om Bob, eller en annen utgave av "En gatekatt ved navn Bob", - som du kan se her :-)

:-)

Det er interessant å merke hvor forskjellige vi mennesker er! Det er meg så fjernt å skulle være med på en organisert felleslesing, - og jeg ser jo at så mange synes det er helt topp! Jeg føler det ville frata meg omtrent all glede ved lesingen, - dette å gå og smake på hva jeg har lyst til å lese nå, og så lese det, helt i mitt eget tempo! Jeg får helt frysninger og pustevansker av all denne organiseringen, - men, så forskjellige er vi altså!

Og så lurer jeg naturligvis på om jeg virkelig er så sær at jeg er helt alene om å tenke sånn, - eller er det flere der ute?

Denne boken traff og rørte meg på så mange plan. At Cecilie Enger tok utgangspunkt i morens julegavelister gjennom 40 år og viste oss hva de kunne fortelle om norsk kulturhistorie, traff meg rett i arkivar- og historikerhjertet, - jeg tilhører nemlig dem som går bakerst i flokken og plukker opp og tar vare på våre etterlatenskaper. Og jeg ble så rørt over hvordan hun via disse listene ga liv til forfedre og barnløse onkler og tanter som ellers ville forsvunnet i den store glemselen.

Og så fremkalte boken mitt barnehjerte og opplevelsen av jul dengang, - jeg var 14 år i 1963 som er den første julen som blir skildret her. Jeg var ung nok da til at julen fremdeles var magisk, og C. E. klarte å vekke til live følelsene fra den gang, - jeg fikk et par tre-ski, Trysil-Knut, det året ;)

Vi følger så familiemedlemmenes utvikling videre gjennom disse gjenkjennelige årtiene som hun fremmaner gjennom julepresangene og minner knyttet til dem. Men samtidig skildrer hun nåtiden hvor moren forsvinner mellom fingrene på henne og barndomshjemmet blir tømt og borte. Og for en som selv har vært igjennom den prosessen, er det vanskelig å være uberørt.
Og så, skildringen av moren som gammel, forvirret dame, minnet meg jo om at det ikke er så veeldig lenge til jeg kan være i samme situasjon, - det er tidens gang.

Boken viser oss også så godt hvordan ting ikke alltid er "bare" ting, men at det er knyttet mange forskjellige slags forventninger og følelser til dem, - veldig tankevekkende og godt skrevet!

Og her kommer ett til:) I sitt essay om The Great Gatsby i "En bønn for Eros" skriver Siri Hustvedt om å lese:
"Jeg ser det jeg ikke så. Jeg erfarer det som ligger utenfor min egen erfaring. Det er dette som er magien ved å lese romaner. Det er dette som er forlengelsen av illusjonens problem. Jeg tar en bok ut av hyllen. Jeg åpner den og begynner å lese, og det jeg oppdager på sidene er virkelig."

Da siterer jeg et sitat som sto i en artikkel i Klassekampen som het "Utenfor tida", og som handlet om å bli gammel. Sitatet var fra en roman der hovedpersonen het Claudia og det er slik: "Chronology irritates me. There is no chronology inside my head. I am composed of a myrial Claudias who spin,and mix and part like sparks of sunlight on water."

Dette her er intet mindre enn magi!
Jeg er så misunnelig på forfattere som klarer å skrive noe så fantastisk, fantasifullt og samtidig virkelighetsnært. Det var en ren glede å lese denne boka, selv når jeg satt på biblioteket med masse folk rundt meg, med tårende trillende nedover kinnene, dypt oppslukt av historien. Glede og sorg møtes ofte i denne boken, kanskje ikke så rart når man blir guidet gjennom verden med en sjuårings øyne.
"En mann ved navn Ove" var min favorittbok i fjor, i år er det denne - Backman er rett og slett blitt en favoritt i mitt hjem!

Nei, dessverre, - jeg sitter nok her hjemme i null grader og gråvær. Men jeg har vært i Puerto de Mogan noen ganger og kjente meg igjen med én gang, - og det var jo litt morsomt! :-)

Mogan! :-)

I really, really liked this book.

Mark is believable as an astronaut. He’s resourceful and not inclined to panic in a crisis. Before reading the book it seemed to me that the people who didn’t like it wanted Mark to spend more time thinking (or at least logging his thinking) about his family and friends, and generally being more miserable than he seems in the book. I’m glad he isn’t like that. I don’t think that wallowing in sentimentality would Mark any good in his situation. Nor do I think that being the sort of person who did that would be something that made him very likely to be chosen to go on a mission to Mars. Resourceful, extremely competent and calm in a crisis is much more how I perceive real astronauts. Mark fits the bill.

Most of the books is Mark’s journal, but there are also chapters from NASA who are working frantically to get him some help (as soon as they know he’s alive) and from the mission’s space ship both while the other astronauts thinks that Mark is dead and after they learn that he was left behind alive. This adds hugely to the story, just having Mark’s voice would make this a much less interesting and compelling read.

Andy Weir wanted this book to describe a plausible scenario and all the science to check out. I can’t vouch for the science, but to me it seems that he’s gotten most of the stuff right. That is cool!

And it’s a very, very exciting book too. One of the can’t-put-it-down reads, one of the books that had me eating dinner with one hand while holding the book in the other. Kristin more or less gave up talking to me while I was reading it.

I recommend it to everyone who likes exciting, plausible science fiction with a truly likeable and resourceful main character. Henta frå Utsikt frå Lia.

Å ja, nå husker jeg den, - så vidt! Jeg hadde ikke den, men "Lise og Lotte eller omvendt" av samme forfatter (husker jo navnet!) hadde jeg, - GGP-bok tror jeg;) Morsomt å bli minnet om sånt :-)

Interessant at den visdommen egentlig kommer fra indianere! H.D. Thoreau har sagt omtrent det samme: “If a man does not keep pace with his companion, perhaps it is because he hears a different drummer.”

Jeg leste Middlemarch for mange år siden og likte den veldig godt, men jeg har så mange bøker på ventelisten at jeg ikke prioriterte å bli med på felleslesingen. Jeg tillater meg likevel å komme med et lite innlegg.
For noen år siden fikk jeg en antologi som heter "Bare deg. Kjærlighetsfortellinger fra alle tider", hvor det i forordet heter at "I denne boken finner du et utvalg av de vakreste, mest intense kjærlighetsfortellinger fra alle tider". Middlemarch er representert her, og jeg må si jeg ble rent skrekkslagen da jeg så med hva! Det er avslutningen av bok 4, bakerst i første bind av Bokklubbens utgave. Skildringen av hvordan Casaubon kaldt avviser Dorothea, og hun kjemper med seg selv og til slutt underkaster seg, gjør rent fysisk vondt å lese. For meg er det utrolig at det gikk an å ha den skildringen med som en fortelling om kjærlighet. Vakker er den ikke, men man kan kanskje si den er intens på grunn av den kampen hun måtte føre og som endte med underkastelse, - men er det kjærlighet!? Huttetu!

For dem som kunne være interessert i å høre Solstad fortelle om sine tanker rundt den siste boken: "Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896", kan jeg fortelle at han kommer "I en sofa på arkivet", dvs. Riksarkivet i Oslo, i morgen kl. 18.00, i samtale med historikeren Kai Østberg og litteraturkritiker Bernhard Ellefsen.

Og nå blir jeg enda mer forvirret! Nåtidige svenske forfattere ynder visst å ta utgangspunkt i "Doktor Glas" og skrive ut fra synspunktet til usympatiske karakterer i den! Kerstin Ekman gjorde jo det samme i "Mordets praksis", - og den kom faktisk ut etter "Gregorius"! Jeg har bare lest Ekman av disse, så jeg har ikke den fulle oversikten ;)
I det hele tatt virker det som om svenske forfattere har kastet seg over moderniseringer av Søderbergs bøker, på 70-tallet (?) kom "Før Lydia" som er en parafrase (er det ikke det det så fint heter?) over hans bok "Den alvarsame leken", samme historie sett og forklart fra kvinnens side.

Ja, dette var flotte templer til bøkenes ære! Til og med Deichmans hovedbibliotek, som gjorde et uutslettelig inntrykk på mitt barnesinn, blekner mot dette ;-)