Bokelskere.no

Hvilke spor av hendelser og nyheter skal senere få henne til å si "det husker jeg" når en setning hun tilfeldigvis hører, vekker minnene til live? (Annie Ernaux: Årene)
(International Book Week. The rules: Grab the closest book to you, turn to page 52, post the 5th sentence as your status.)

Interessant og forunderlig at språkforståelsen altså endres så fort, - og det får meg til å føle meg som den gamle damen jeg jo er! På folkeskolen (dvs. barneskolen) leste lærerinnen(!) vår høyt for oss fra denne boken i "kosetimen" (siste time lørdag) hver jul, - og jeg tror ikke vi hadde problemer med å forstå den. Og derfor har jeg jo også så gode minner om den, - den er blitt stående som den ultimate julebok, og jeg har gjenlest den flere ganger som voksen, og kost meg! Forfatteren skaper en fin stemning av julefeiring blant embetsstanden i "gamle dager", og jeg har kost meg nettopp med det tidsbildet den gir, selv om det ikke er fra forfatterens samtid, - den er lagt til det som også for ham var "gamle dager". Og ja, det er ting der som for oss kan fremstå som vrøvl og mislykkete forsøk på humor, men som jeg frykter var nærmere realitetene den gangen enn mange er klar over, og som derfor gjorde humoren mer forståelig.

(Forøvrig finner du en annen utgave av boken med flere omtaler her.)

Dette var en interessant bok, - i likhet med de andre bøkene til Tore Skeie! Vi blir tatt med inn i både vikingtiden og den europeiske middelalder, og disse blir koblet sammen så et nytt verdensbilde oppstår i mitt hode! Dette var virkelighetens Game of Thrones, - likhetene var fascinerende! Samtidig er alt han forteller hentet ut av kildene, - ingen ting er diktet opp og det er så fint. Jeg har bare én innvending, og den er rettet mot det «korstoget» han fører mot Snorre. Nesten hver gang Snorre nevnes blir vi fortalt at vi ikke må stole på det han skriver, - det har gått for lang tid og historiene om det som skjedde har endret seg med årene, - i motsetning til det som blir fortalt i de bundne skaldekvadene. Snorre har nok hatt en agenda da han skrev ned kongesagaene, men jeg er tilbøyelig til å tro at islendingene gjennom alle årene har vært nøye med å gjenfortelle historiene riktig, - tenk bare på birkebeineren som virkelig ble funnet i en brønn i Trondheim!

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, - jeg har lest de to forrige bøkene hennes, og gleder meg!

Jeg henter opp denne tråden igjen. Jeg sitter og leser en diktsamling av Britt Karin Larsen (Å finne en skog) og fikk så lyst til å gjengi et dikt derfra som er veldig fint og veldig trist, og som vekker minner om hva man faktisk har overlevd.

HVA GJØR JEG NÅ

Hva gjør jeg nå
etter dette
Et skår fra en knust tallerken
sangen jeg pleide å nynne engang
gleden i et barneansikt
alt dette som fantes, sorgløst,
er omskapt nå
og minner om deg.
Gi meg et støvkorn å lene meg mot
et løvblad å holde fast i
for jeg er ingenting mer
og vet ingenting
annet enn en forvandlet jord
hvor alt jeg skal savne engang
minner om deg.

Hei Lillevi, hyggelig å høre fra deg, - og nå "følger" jeg deg! Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner systemet godt nok, og hvordan man sender meldinger, - skulle jeg kunne sende deg en melding, mens du ikke kunne sende en til meg, uten at jeg følger deg? 🤪 Jeg følger bare veldig få, fordi jeg ikke har skjønt poenget med det. Hilsen Ellen 😊

Nei, - dette var en skuffelse! Jeg har vært frelst Peter May-fan etter bøkene hans fra Hebridene, og selv om jeg var klar over at denne handlet i Frankrike, håpet jeg at jeg skulle bli fascinert av den også, - men det ble jeg altså ikke! Det hadde kanskje hjulpet om jeg hadde vært mer kjent i og tiltrukket av Paris og Frankrike, men for meg ble det alt for mange lange vanskelige gatenavn og navn på skoler og institusjoner, til dels på fransk, - det førte bare til at jeg ikke orket å finlese boken. Og det var likevel ikke det verste! May syntes kanskje han gjorde en genistrek da han lot etterforskeren benytte seg av Google for å løse de gåtene morderen hadde lagt ut, men det ble alt for mye av det, beskrevet på det enkleste nivå! Hva som ble skrevet inn, hvor mange treff han (og medhjelperen) fikk, hvilken fane de gikk videre fra osv., - alt for å finne de utroligste sammenhenger mellom de fjerneste ting som det ellers hadde vært helt hinsides å finne ut av! Noen synes kanskje sånne sære gåter er morsomme, det gjør ikke jeg! Jeg holdt på å gi den terningkast 3, som er nedre grense for bøker jeg gidder å lese ut, men fordi løsningen var litt annerledes enn forventet, gir jeg terningkast 4.

Cold Mountain av Charles Frazier er en fantastisk roman som handler om krig (den amerikanske borgerkrigen), kjærlighet og å overleve i naturen, - anbefales!

Forfatteren Kristian Elster d.y. skrev to "guttebøker" som handler om å klare seg alene i fjellet: "Den ensomme ø/øya" og "Tirdalsbrødrene". Det kan vel merkes at de er skrevet for nesten hundre år siden, men de er fremdeles gode, og voksne kan nok også ha glede av dem.

Selve tittelen på denne boken sier egentlig veldig mye om den, - den tradisjonsrike innledningen «Det var en gang» knytter den til gammel fortellerkunst, mens elven, selveste Themsen, er helt sentral i historien. Og begge deler var noe av grunnen til at jeg kjøpte boken, i tillegg til at handlingen var lagt til England i «gamle dager», - en deilig utflukt (for ikke å si flukt!) for en som i år ikke har kunnet reise til de britiske øyer og isteden har kastet seg over programmene om kanaler på nrk!

Det er i skildringen av livet og menneskene langs Themsen – utenfor London – jeg synes boken er best, - jeg føler virkelig at jeg har vært på besøk i et gammeldags britisk vertshus! Ellers utspiller mye av handlingen seg i grenselandet mellom det overnaturlige og det realistiske, - og forfatteren hover det pent inn, på begge sider av grensen.

Jeg likte hvordan forfatteren spilte på gammel fortellertradisjon og tenkte lenge at oversetteren hadde vært flink, - språket gled lett. Men så kræsjlandet det plutselig, - som gammel dame må jeg få påpeke en brøler som faktisk var med på å minke magien! Når en velstående herre rundt 1870 oppsøker en for ham ukjent professorfrue i Oxford, er det ikke riktig å la ham være dus med henne, selv om de ikke har det skillet på engelsk! For en som er oppvokst med skillet mellom du og De, var det hårreisende! Så, - nå er det sagt!

Ellers koste jeg meg med boken som sommerlesing og gir den terningkast 5!

Nå har jeg lest den, og jeg må nok si meg veldig uenig med deg i så mangt, men ikke i totalvurderingen av boken.

Først og fremst misliker jeg dypt at det blir skrevet romaner om folk som har levd, at en forfatter tilsynelatende går inn i deres hoder og dikter opp hva de har følt og tenkt, - jeg blir veldig provosert! Det viser seg imidlertid etterhvert at Svarstad også var et skrivende menneske, både i brev, artikler og ikke minst notatbøker, og jeg klamrer meg til håpet om at Slapgard også har kunnet benytte seg av de siste, - men jeg ville altså så mye heller ha lest en biografi! Og jeg klarer ikke å se på kildebelagte biografier om avdøde betydningsfulle kunstnere som «kikking», - deres liv og kunst var jo knyttet tett sammen. Da er jeg nok mye mer kritisk til bøker med utlevering av nålevende personer.

Men når det er sagt, synes jeg det var veldig interessant å se Sigrid Undset gjennom Svarstads øyne og få høre deres historie fra hans side. Her får vi tydelig presentert at et forhold har (minst!) to sider. Nå vil jeg nok si at Svarstad ikke fremstår som noen enkel mann, han virker innett ambisiøs og med en særdeles skarp tunge. Men Slapgard har også fremstilt ham som en mann som var trofast mot sitt livs kjærlighet og som elsket alle sine barn.

Mye av boken er jo viet hans arbeid som maler, - og for meg ble det nok i overkant mye snakk om alle fargenyansene som jeg dessverre ikke har greie på. Mitt hovedinntrykk av Svarstads bilder (uten at jeg har kjent så mange) har alltid vært at de har vært litt grå og kjedelige, så det var jo interessant å få påpekt nettopp hvor opptatt han var av farger, - og det har kanskje Slapgard vektlagt, nettopp for å få oss til å skjønne at han ikke var så fargeløs?

Konklusjon: Jeg var ikke så begeistret for romanen, men syntes det var veldig interessant å få et innblikk i levd liv og se Sigrid Undset fra en annen synsvinkel, - derfor høynet jeg til terningkast fire.

Aha, - det har med filmrettigheter å gjøre! Jeg trodde det mer var en regisør som ville sette sitt eget stempel på Agatha Christie, gjøre henne bedre(!) og mer tidsriktig.. Mine favoritter er nok de første jeg leste, og de som inneholdt litt kjærlighet: "Hvorfor spurte de ikke Evans", "Mord pr. korrespondans" og "The man in the Brown suite", - i tillegg til ovennevnte.

Denne boken, som heter "Den fjerde rytter" på norsk, står på hytta og er en av mine favoritt-Agatha Christie-bøker, som jeg har lest mange ganger! Da den skulle gå som film på nrk i påsken, gledet jeg meg, men ble så til de grader skuffet, at jeg ble helt rasende! Den var helt annerledes enn jeg husket, - hovedpersonen som i min hukommelse var en skikkelig helt, var blitt til en usympatisk konemorder, og den kjærlighetshistorien jeg mente å huske, var ikke-eksisterende! Da jeg nå var oppe på hytta, kastet jeg meg over boken igjen for å forsikre meg om at jeg hadde rett, - og det hadde jeg, heldigvis! Men at det ved filmatisering skal være lov å begå et slikt karakterdrap som stakkars Mark Easterbrook ble utsatt for, er helt ubegripelig og veldig provoserende!

Dette var en stor roman, - i dobbelt betydning. Gjennom 840 sider er vi inne i hodet til den unge gutten – senere unge mannen – Theo Decker; vi ser alt han ser og opplever alt han opplever, og det er ikke lite! Alt er tett, godt og grundig skildret, både guttens opplevelse av å miste moren på en grufull måte og livet hans etterpå, samt de fysiske omgivelsene han levde i, - jeg føler nå blant annet at jeg har vært en tur i New York! Det er vel dette som kalles en dannelsesroman, og assosiasjonene går både til John Irving, Paul Auster og J. D. Salinger, samtidig som det lenge var noe Dickensk over historien.
Dessverre ble boken i lengste laget for meg, og fascinasjonen avtok etterhvert som historien utviklet seg og i svært lange drag skildret hendelser som jeg ikke er så begeistret for, - for å si det på den måten. Men mot slutten tok den seg faktisk opp og samlet alle trådene inn i de store eksistensielle spørsmål, som hva som er gode og onde handlinger, tilfeldighetenes betydning, meningen med livet, kunstens tilstedeværelse og over det hele: tiden som en stor sammenbindende opplevelse, - flott gjort!

Jeg leser for tiden Stillitsen av Donna Tartt, og det er et 830-siders sant svir! Nettopp på grunn av sidetallet har den - til tross for de gode anmeldelsene - ligget på vent noen år, men nå er jeg i gang, - og hvilken opplevelse! Stadig nye assosiasjoner dukker opp: Owen Meany, Paul Auster, Dickens, Catcher in rhe Rye .... Jeg ER inne i hodet på denne unge gutten og deler hans opplevelser, - og har en fantastisk helg!

Interessant omtale som minnet meg på at jeg har lyst til å lese denne. Men jeg tror at jeg kanskje vil ha en annen opplevelse av den, - selv om heller ikke jeg ville ha syntes den var interessant å lese om historien var oppdiktet. Men i og med at Anders Svarstad er så tett knyttet til Sigrid Undsets liv og diktning, vil jeg forhåpentligvis synes den er interessant, - uten å oppleve meg som for mye av en kikker. Levd liv er interessant!

Beklager, men jeg må bare innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne! Etter å ha lest både «Sommerlys, og så kommer natten» og trilogien om «Gutten», samt all den gode omtalen av denne, hadde jeg gledet meg til å lese den, men så opplevde jeg altså rett og slett å ergre meg! Den ble for rotete! Én ting er hvordan Stefánsson opphever tiden i skildringen av et liv, - det er fascinerende tenkt og gjort og skaper en samlende himmelhvelving over fortellingen, og språket og enkeltstående formuleringer er glitrende. MEN, en annen ting er at det er for mange fortellere av denne historien, og man skjønner ofte ikke hvem det dreier seg om eller når og hvor det skjer, så jeg ble ofte helt oppgitt! Jeg antar jeg er for utålmodig og enten ikke skarp nok til å skjønne sammenhengene eller ikke villig til å bare la meg føre bevisstløst med. Det er mange små og store kapittelinndelinger her, med velformulerte overskrifter, men jeg ville så mye heller at de skulle hjulpet oss med å gjøre det klart hvem som fortalte og med en stedfesting og datering av hendelsen. Men jeg antar at det nettopp ville ha fjernet noe av den magien Stefánsson ville skape og mange må ha opplevd, - jeg ble altså bare irritert og det er ingen god følelse å lese en god bok med! For jeg synes jo den var god også, - særlig på slutten da det meste ble klargjort og man merket sammenhengen i det hele, men da var det for sent for meg! Likevel, - jeg har tenkt på hvilket terningskast jeg skulle gi, og tenkte lenge på fire (og det er dårlig til å være meg), men jeg ender likevel med en femmer for fantastisk språk og en høy himmel over diktede liv.