Bokelskere.no

Det er et interessant grep Mona Ringvej har gjort her, ved å fortelle Norges tusenårige historie gjennom livene til 22 personer, - på 500 sider. Da er det naturligvis veldig mye som ikke kommer med, men vi får en slags overordnet sammenheng i hvordan samfunnet har endret seg, belyst ved enkeltskjebner som kan ha vært bestemmende for utviklingen eller vært rammet av den. Dette er ofte personer jeg overhodet ikke har hørt om, men som har levd liv som er typiske for sin tid og ofte i kontakt med kjente aktører. Hun har særlig skildret den historiske utviklingen gjennom endringer i lovgivning, religion og annet tankegods, og utviklingen her til lands blir også sett i sammenheng med hva som skjedde ute i verden.

Selv må jeg nok si at jeg synes beskrivelsene fra middelalderen var mest interessante, - der har jeg så store hull at jeg aldri kan få nok påfyll! Og så må jeg innrømme at jeg ble litt lei på 15-1600-tallet, - da syntes jeg hun ble litt for gjentagende og ordrik, - og hun lot i tillegg alle tre personene på forskjellig vis være berørt av heksebrenning! Heksebrenning har naturligvis vært en helt forferdelig affære, samt et interessant fenomen, men jeg synes nok at det skjedde så mye annet på 1600-tallet som burde kommet bedre med. Men der har forfatterinnen kommet kritikken i forkjøpet, - hun starter etterordet med å be om unnskyldning for alt som ikke er med. Og hun er tilgitt! Dette var en interessant bok som jeg er blitt litt klokere av!

Interessant å lese, - for jeg har også et "forhold" til Bang. Det begynte da jeg rundt 1990 så filmatiseringen av hans bok "Ved Vejen", og den - både boken, filmen og opplevelsen - har jeg skrevet grundig om her. Etter å ha sett filmen ønsket jeg den gang å lese boken og lånte den på biblioteket, og jeg mener at den da var utgitt i samme bind som "Tine", - i hvert fall leste jeg dem samtidig. Jeg husker Tine som en gripende bok, og burde jo egentlig lest den om igjen da jeg for halvannet år siden var med på en gruppereise til Sønder-Jylland og Nord-Tyskland. Da besøkte vi Dybbøl Mølle på Als hvor det sto store slag både i 1848-49 og i 1864. Jeg var veldig klar over at jeg var i Bangs opprinnelige hjemtrakter, og tenkte jeg skulle kjøpt med meg noe av ham hjem, - men tenk, så hadde de ikke bøker av ham, verken i Sønderborg eller i Aabenraa!
Jeg var særlig betatt av hans evne til å skildre de "stille eksistenser", som han gjorde så godt i "Ved Vejen", som opprinnelig var en novelle i en samling med det navnet.

Og så kjenner jeg meg jo veldig igjen i problemet med hvor man skal gjøre av alle disse bøkene! Jeg har nok et nokså sterkt ønske om å eie de bøkene jeg liker, - jeg liker å ha dem i hyllen, for bare ved å se ryggen på dem, minner de meg om hva de inneholder, og den verdenen åpner seg da igjen for en stakket stund. Men jeg har nå så vidt begynt å plukke ut bøker jeg ikke har noe særlig godt forhold til.

Det har vært en sann og sitrende svir å lese Hekneveven! Jeg har måttet tøye lesingen og nyte boken i små porsjoner, - dels fordi språket og miljøskildringen var så fantastisk, og dels fordi den var så spennende! Jeg var jo så nysgjerrig på hvordan det ville gå, men samtidig gruet jeg meg til at den skulle ta slutt, så jeg måtte bare holde igjen, - jeg ville fortsette å være i den verdenen Mytting hadde skapt! Man kan bare bøye seg i støvet for hans evne til å lage stor litteratur av en historie som tilsynelatende kan virke som om den hører mer hjemme i «kiosk-litteraturen». Det som redder og bærer hele boken er språket, miljøskildringene og ikke minst forfatterens utrolige kunnskaper om alt fra veving og reinsdyrjakt til de første flyene. Historien har mange velkjente trigger-elementer – og de er deilige å kjenne på – , men man er aldri trygg på hvordan det vil gå! Overtro og overnaturlige elementer har en sentral plass i boken, og det kan nok oppleves som i overkant mye, men jeg svelger det rått, og tenker på at handlingen foregår i Vis-Knuts verden, - en mann som også hadde syner om hva fremtiden ville bringe, på linje med Hekne-søstrene.

Stor takk for denne oppsummeringen av Søsterklokkene! Jeg må jo innrømme at jeg hadde problemer med å huske hele handlingen, og nå som jeg har begynt på Hekneveven var dette veldig nyttig!

Jeg hadde visst gitt denne teksten en stjerne før, så jeg kunne jo ikke gjøre det igjen! Men det var en så utrolig god beskrivelse av boken, at jeg fikk lyst til å lese den ennå en gang, - jeg har lest den mange ganger, men det begynner å bli lenge siden sist.

Dette er en vakker bok, både innholdsmessig og på omslaget. Hovedtemaet er barn født utenfor ekteskap og deres mødre, både på 18- og 1900-tallet. Det er en rolig og stillferdig bok om to kvinners liv, - den ene, Teresa, er italiensk og levde i Firenze på 1850-tallet, den andre, Sandra, er norsk, men på utflukt til Firenze på 1990-tallet. Det er tenksomme og samvittighetsfulle unge kvinner som har et fellesskap i bokens evig aktuelle hovedtema, - samt på flere andre måter, skal det vise seg.
Bokens kapitler skildrer vekselsvis de to kvinnenes liv, og det er Teresa som er viet mest plass, mens Sandra innleder og avslutter historien i tilnærmet nåtid. Det er skildringen av Teresas liv i Firenze på midten av 1800-tallet som griper meg mest, og den er da også fortalt kronologisk. Sandras liv er det vanskeligere å gripe, det hopper mer i tid og er uklart, det fortelles for eksempel om personer man ikke ordentlig skjønner hvem er, - og for å være ærlig, så ergret dette meg mer og mer da jeg leste den. Det var også deler av både hennes adferd og hennes opplevelser som fremsto som svært usannsynlige, - og jeg fortsatte å ergre meg! Men så, da slutten kom, skjønte jeg alt så mye bedre, og de store linjene ble trukket og velvet seg vakkert over hele historien! Jeg skulle gjerne ha sluppet de ergrelsene underveis da jeg tenkte at dette blir bare en firer, - men så reddet avslutningen terningkast fem!

Ja, - og eplet har falt veeeldig langt fra stammen! Men hun var økonomisk, flink og hjemmeværende, hadde husmorskolen og en mor som var utdannet husstell-lærer. Og jeg har faktisk nå bestilt det heftet om julen på 60-tallet, - et stykke kulturhistorie jeg har tenkt å vise mine etterkommere.

Takk for tipset, - den høres artig ut! Og jo, mor og far kjøpte en halv gris, og mor laget sylte og mye mer, - i Oslo.

Nå har jeg vært på en interessant rundreise i Storbritannia! Riktignok bare i hodet mitt, men godt geleidet av Gry Blekastad Almås, - og i tider som disse, er det veldig deilig å kunne reise litt! Hun har ført oss til 11 forskjellige byer i Storbritannia, hvor hun hvert sted har presentert oss for mennesker som kan fortelle om forskjellige bånd mellom Norge og øyriket, samtidig som hun gir oss et innblikk i britiske forhold.
Jeg ble riktignok litt skeptisk da hun i første kapittel startet med fotball, - det er ikke akkurat det jeg har mest greie på og sansen for. Men derfor var det jo dessto nyttigere å få en innføring i fotballens verden og dette merkelige forhold mellom nordmenn og britiske fotballklubber. Ellers ble diverse forbindelser og tette bånd til Norge under krigen godt belyst, og likeledes næringsliv og fiskeri, med den historiske utviklingen og de interne motsetningene i landet som førte til Brexit. Hun var jo også innom forbindelsene mellom landene for tusen år siden, men for en som er opptatt av vikingtiden, er det nok mer å hente i Tore Skeies bok om Hvitekrist. Men alt i alt, en lettlest og interessant reise i «Norbrittania»!

Artig tråd, - men jeg kan nok ikke servere en ukjent perle for kresne lesere. Det var Dimsie på pensjonatskole som gikk av med "seieren" med bare meg selv som følger! En pikebok (GGP) fra 1950-tallet som jeg har lest utrooolig mange ganger, og som jeg fikk lyst til å mimre litt over.

Dette var en fascinerende roman, lagt til Island på slutten av 1700-tallet. Vi får et sterkt møte med vill natur i voldsomt vær, samt med et stolt, men utarmet, folk som i tillegg til naturkreftene var rammet av danskekongens vanstyre. Dette blir sett og opplevd gjennom en utsending fra myndighetene i København som i opplysningstidens ånd skulle foreta oppmålinger og registreringer på øya. I denne kulturkollisjonen må hovedpersonens «siviliserte» fornuft og innstilling etter hvert vike både for gjenferd og folkets jordnære livsform og kunnskap. Boken brakte tankene til Johan Falkberget, både til Den fjerde nattevakt og til Nattens brød, men særlig til Jon Kalmar Stefanssons trilogi Gutten, - her var det også mye vær og spøkelser, som jeg skjønner det må være mye av i Island!

Gratulerer, - og lykke til!

Ja, - jeg husker den som tragisk og veldig god, men det er godt over femti år siden jeg leste den. Et annet minne jeg har om den, er at jeg brukte tittelen, på tysk, på russekortet mitt, - jeg er 179,5 ;-)

Dette var en fascinerende bok som ofte traff meg med stor gjenkjennelig kraft. Ernaux er opptatt av tid og minner, og hun har her begitt seg ut på det vanskelige prosjektet å skrive en bok som skal fange henne selv og hennes utvikling sammenkoblet med erindringene om og endringene i de nære omgivelsene og de tilsvarende i den store verden. Boken skulle derved bli en slags personlig, kollektiv minnebok, og det synes jeg hun har lykkes godt med.

Den ble gitt ut da hun var 67 år og dekker årene 1941-2008, og for meg, som bare er litt yngre enn henne, er den gjenkjennelig på mange måter. Først og fremst gjelder det selve det mer overordnete emnet: opplevelsen av tiden som går og alle minnene som er nesten fysisk lagret i oss. Hun opplever det som om hun er en palimpsest, et dokument der eldre skrift er fjernet og som blir brukt om igjen. Selv forestiller jeg meg det med et bilde fra arkeologien, hvordan minnene ligger stratigrafisk lagret i oss, slik vi kan se det i en profil i feltet. Det er jo noe av samme opplevelse, og det som er fascinerende, er at med alderen kan minner langt nedefra bryte opp til overflaten, slik at man kan få følelsen av å bli ett med den man var i yngre dager.

Jeg kjente meg jo også igjen i mange av både de personlige og de kollektive minnene hennes, alle disse endringene vi har opplevd og vært en del av. Men i og med at hun skildrer et liv i Frankrike, er det jo mye jeg ikke kjenner meg igjen i, - f.eks. mange navn på tv-personligheter og -programmer og dessverre også politikere, og dette trakk leseopplevelsen litt ned, men i det store og hele kjente jeg meg godt igjen, - både i stort og smått. Altså: en fascinerende og tankevekkende bok!