Bokelskere.no

En utfordrende spenningsbok.

Ruth Ardingly drar tilbake til sin hjemgård, dog ikke alene. Med seg har hun med noen vakter og på en av føttene har hun en fotlenke, med alarm. Grunnen til at hun ikke drar dit alene er at hun er tiltalt for mord på sitt eget barnebarn. Barnebarnet ble bare syv år. Hjemme er hun tilbake for å sone sin husarrest. Hun er tilbake til Kilden som "gården" hennes er kalt. Fordi selv om hele England er i tørke og har vært det i snart to år, er det på Kilden det kommer regn. Det er bare det at ingen forstår hvorfor. Det finnes ingen logisk forklaring på det. Dette fører til både positiv og negativ oppmerksomhet og reaksjoner. Hvorfor regner det på deres landområde og ikke hos andre eller resten av landet hvor alt tørkes ut? Ruth og mannen hennes opplever mye hets både på nettet og blir utfryst i samfunnet fordi folk mistenker dem for å ha en måte å "tiltrekke" seg regnet på, mens andre tilber dem. Meninger er splittet.

En velsignelse eller en forbannelse?
At regnet bare faller på Ruths område vekker både tilbedelse og avsky. De blir blant annet utfryst fra samfunnet, men ikke av alle. Blant annet tiltrekker de seg en sekt som drives av "søster" Amelia som tilber dette vannet og sammen med sekten prøver hun å overtale Ruth og hennes mann, Mark, om å bli med i gruppen deres. Kommer de til å bli med i denne sekten? En dag forandres livet til Ruth til et helvete da barnebarnet hennes som er på besøk, blir funnet død. Ruth blir syndebukken for hans død, men er det hun som står bak?

Lesere blir satt på prøve
I begynnelsen av boka får man vite at Ruth er mistenkt for et mord, på hennes eget barnebarn og hun soner straffen, men mens man leser undres man på om hun virkelig er skyldig eller ikke og imellomtiden krangler man med seg selv om hun er et godt menneske eller ikke. Fordi man blir godt kjent med henne, familielivet hennes og at hun alltid har prøvd å gjøre det riktige.Og mens man prøver å finne ut om hun er skyldig eller ikke, lurer man på om hun er i stand til å utføre et drap eller ikke. Helt ærlig så vet man ikke hva man skal tro og det er det som er så fascinerende med denne boka. Boka får deg til å gjette om hun har drept barnebarnet eller ikke eller om noen har satt opp en felle for henne eller om noe annet har skjedd. Mens man leser prøver man å gjette på om hun er skyldig eller ikke mens man blir kjent med henne som person. Hun har opplevd en splittet familie som hun var så kjær i, en lykkelig periode og hun kommer tilbake til en trist og tom gård. Hvor kjipt er det ikke, men fullt forståelig om hun er skyldig i dette drapet. Derfor er begynnelsen så spennende da vi med en gang får vite at hun er dømt for mord, og man blir mer og mer nysgjerrig på henne og få vite om hun har gjort det eller ikke. Dette er en person man ikke blir helt klok på og da må man bare vite sannheten.

Spesiell handling
Det er ingen tvil om at dette er en mørk og spesiell bok som stiller mange spørsmål underveis. Man vet alltid på forhånd at en sekt alltid har en dårlig hensikt eller to, og at det er en greie man ikke skal stole på. Det gjør boka enda mer spesiell, og man skjønner på en måte at ting vil gå galt. Handlingen er spesiell, persongalleriet likeså, og man vet aldri om man vil få en god slutt eller ikke. Mystikken varer og man blir stadig mer nysgjerrig. Man vil alltid håpe på det beste, men er det bare bortkastet? Lesingen går av seg selv fordi man blir så full av spørsmål som man gjerne vil ha svar på, og samtidig er dette en spesiell bok fordi innholdet er om en kultur man ikke er helt vant til. En blandig av new age og sekt. Ikke noen vanlig daglidags hverdagsliv for å si det sånn. Så litt ekstra spesielt å lese om et persongalleri som er satt i en helt annen livsstil en det man er vant til.

Der regnet faller er en spennende og en litt annerledes spenningsbok der man bør være forberedt på å bli satt litt på prøve. Forfatteren skal ha skryt for troverdige karakterer og dialoger. Ellers savner man det lille ekstra, hva det enn måtte være. Savnet mer intensitet og flere undertoner for å bygge opp mystikken enda mer. Uansett, en god bok som tvinger leseren til å lese videre selv om boka er litt ubehagelig. Men liker bøker som er en dose mørke og som utfordrer.

En ungdomsroman om å hige etter aksept og finne seg selv.

Røtter er viktig
Fine (Josefine) bor sammen med sin mor i en leilighet og hun vet ikke særlig mye om faren. Den store hobbyen hennes er klesdesign og hun blir alltid inspirert til å lage en egen klesdesign av gamle fotografier. På skolen er hun den kreative og ikke den altfor populære. Og hun er fascinert over skolens mest populære gutt, Tinos. Ved en tilfeldighet begynner de å henge sammen på fritiden og da er han skikkelig grei, men på skolen er han en ordentlig drittsekk mot henne. Hvorfor er han sånn? Samtidig lengter Fine etter å dra til et sted hvor hun ofte var i barndommen, og skape sterkere røtter, og bli bedre kjent med seg selv.

Kjærlighet kan være så mangt, men hvorfor la seg tråkke på av den grunn?
Utgangspunktet i denne ungdomsromanen er om å finne seg selv, være tilpasningsdyktig og finne glede i kreativitet. Å stå for det man gjør, og Fine er en slik person. Hun vet hva hun vil, og står på for å oppnå det hun ønsker. Men hun er ikke like tilpasningsdyktig i sosiale settinger. Hun blir venn med denne Tinos som ofte dukker opp hjemme hos henne, men på skolen er han som forandret og er bare kjip. Til tross for at Fine er en sterk peson som vet hva hun vil, lar hun dette skje om og om igjen. Hun lar seg bli tråkket på av Tinos og sier ikke og gjør ikke noe med det. Det passer ikke til karakteren hun beskrives som ellers. Det er sterke og troverdige karakterer, men man blir ikke alltid like klok på handlingene deres. Man undres på hvorfor noen lar seg tråkke på så mange ganger, og at Fine ikke finner seg andre venner eller folk hun kan stole på og trives med istedet for å henge med folk som gjør henne enda mer usikker. Hvorfor følge strømmen når hun er god i så mye?

På tide å bryte formelen
Er det en ting jeg er lei av når det gjelder ungdomslitteratur, enten det er romaner eller fantasy, så er jeg innmari lei av å lese om jenter som har det skikkelig tøft og vanskelig i livet, som føler at de ikke passer inn, og plutselig dukker det opp en gutt som forandrer tilværelsen deres totalt og de blir forelsket hverandre i løpet av et øyeblikk. Er ikke det konseptet oppbrukt, så vet ikke jeg. Det er på tide at en eller annen forfatter bryter den formelen og gir oss noe nyttt. Det trengs.

Du er her er en fin og småsjarmerende roman. Dessverre er dette ikke en bok som setter noen spor etter seg. Den blir fort glemt og det er heller ingen bok som gir noen stor inntrykk. Har lest mange andre lignende bøker før og det er et savn å lese ungdomsbøker som skiller seg ut for nå er de så altfor like, og det blir lett kjedelig.

En Wallander-krim som havner sånn midt på treet. Historien i seg selv er grei nok, men kanskje til tider litt kjedelig og forutsigbar. Jeg kan heller ikke si at jeg liker den personlige utviklingen til Wallander, men det er vel ment som et tegn på at dette er den siste boken om denne krimhelten.

Jeg syntes boka var lesbar så absolutt, like spennende som Dan Brown's Da Vinci koden hvertfall. Og ang.Lustbader han tok jo opp arven til Robert Ludlum og skre videre på fantasiene om Jason Bourne, så dårlig forfatter kan han da ikke være.

Jeg har også hatt litt dårlige erfaringer med å låne bort bøker. Jeg forventer at bøkene er like fine når jeg får de tilbake som når jeg lånte de bort, men det er tydeligvis ikke alle som tenker som meg. Eselører og matrester hører ikke hjemme i mine bøker. Jeg liker heller ikke når omslaget er revet opp, at ryggen er knekt x antall ganger eller at boken har tydelige fuktskader. Jeg synes også det er litt frekt å holde på boken i ukesvis. Hvis man låner en bok bør man prioritere å lese den ferdig sånn at man kan gi den tilbake innen rimelig tid.

Jeg lånte selv en bok av en venn for noen år siden, og den boka så dessverre ikke så veldig pen ut etter mitt lån. Jeg skulle ha den med på reise, og la den i ytterlommen på bagen. I samme lomme hadde jeg også lagt en flaske med hårspray. Da jeg åpnet bagen var boken våt, og flaske med hårspray tom. Jeg fikk meg ikke til å levere tilbake boken slik som den så ut da, selv om den fortsatt var fullt leselig. Jeg kjøpte et nytt eksemplar av boken som jeg ga tilbake til eieren og forklare hva som hadde skjedd.

VG melder at Henning Mankell er død, 67 år gammel. Så var nok en god forfatter borte.

Ingen andre bokelskere som skal altså? Må jo være fler her som bor nært og har interesse av dette! Men men .... holder dere oppdatert på hvordan kurset var :)

Det skal jeg gjøre :)

Bor 2t unna jeg, men er ikke sååå langt. Tar bare toget :) Men ja, jeg er heldig slik sett som bor så nærme.

Så gøy :D

Aschehoug har nå skrivekurs for salg, diverse skrivekurs med diverse forfattere, og det synes jeg virket fantastisk gøy :D Har bestilt meg "lær og skriv krim med Tom Egeland"..yeeeh, gleder meg masse.
Andre som skal på kurs?

http://www.literature-map.com/

Ikke alle bøker blir som forventet. Av og til kan det være bra og andre ganger skuffende ...

Emyl er forlagsredaktør og han er vant til å lese mange manus som han vurderer. Han vurderer om hvilke som blir godkjent eller ikke. En dag kommer han over et veldig spesielt manus som gjør ham både nysgjerrig og samtidig vil han ikke ha noe med manuset å gjøre. Han vet ikke hva det er, men det er noe med teksten som foruroliger ham av en eller annen grunn og samtidig klarer han ikke å holde seg helt unna. Manuset han leser handler om to barn som har evne til å reise fra vår verden til en annen verden hvor overnaturlige ting skjer, og disse to barna prøver å gjøre alt for at disse to verdenene ikke blandes sammen. Livet til forlagsredaktør Emyl forandres drastisk den dagen da han og hans kone er innom et kunstgalleri og hun forsvinner i Sal 31. Han blir automatisk mistenkt i forsvinningssaken og kona er og blir forsvunnet. Vil han noensinne komme seg ut av dette marerittet og vil han noen gang se henne igjen? Snart blir Emyl dratt inn i en underlig verden og verdenen fra manuset og hans egen verden blir bare rarere og rarere. Til slutt klarer han nesten ikke å skille mellom virkelighet og fantasi ...

Skyggene i Sal 31 var en ukjent bok for meg da jeg tilfeldig oppdaget den og man skal ikke dømme en bok etter omslaget, men det var tross alt omslaget som gjorde meg nysgjerrig på boka, og av og til er det fornuftig å utforske bøker som ikke er så kjent som mange andre bøker. Man blir jo litt lei av å lese bare kjente bøker så av og til setter jeg pris på å finne og lese bøker som ikke vasser i oppmerksomhet. Og det er bare sunt å lese en bok man ikke vet så mye om på forhånd, og som ikke hele landet og verden har lest.

Grøss er min favorittsjanger i bøker og på film, men jeg har lest mye variert i de siste årene. Av og til setter jeg pris på å lese realistiske bøker og andre ganger vil jeg lese bøker med overnaturlige og grøssende elementer og undertoner i. Skyggene i Sal 31 er en bok som er litt vanskelig å plassere i en bestemt sjanger fordi den boka inneholder litt av alt. Boka kan bli sett på både som en spenningsbok, en thriller, fantasy og fungerer også godt som en roman. Hvis jeg skulle bestemme hvilke sjangre denne boka ville ha passet inn i så måtte det nok bli spenning og fantasy eller "spenningsfantasy". Det er vel ingen sjanger som heter det, men det er det uttrykket som beskriver boka best.

Boka virket på forhånd meget spennende, men dessverre ble den ikke helt som forventet. Innholdet manglet fres og intensitet som jeg savnet og jeg lengtet også etter mer uhygge. Det er til tross en fin og litt annerledes handling, men det er ikke nok til at man blir engasjert eller synes at det er nervepirrende. Det ble bare ikke den boka jeg hadde håpet på. Jeg savnet mer uhyggelige undertoner, grøssende episoder og ikke alle personene i handlingen var like interessant å lese om. Jeg avbryter aldri en bok samme om jeg liker den eller ikke og jeg opplevde denne boka mer som tvangslesing istedet for en nytelse og det er trist, spesielt når man har så høye forventninger til en bok. Å ha høye forventninger er ikke alltid like bra å ha, men det skader jo heller ikke. Jeg håpet på en måte at Skyggene i Sal 31 var like grøssende som omslaget, men det var den altså ikke. Jeg vet at man ikke skal dømme en bok etter omslaget, men noen omslag er mer fengslende enn andre. Og jeg har heller ikke noe i mot bøker som har en handling der ting går litt langsomt, men dette var litt vel langsomt for meg.

Skyggene i Sal 31 er en spenningsbok som ikke nådde mine forventninger. Den hadde noen spennende elementer, men alt i alt var dette en grei underholdningsbok og ikke noe særlig mer enn det. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Det er altfor lenge siden sist.

Jeg koste meg masse med En mann ved navn Ove av samme forfatter tidligere i sommer. Jeg fikk derfor lyst til å lese denne boken også, selv om baksideteksten ikke var så veldig tiltalende i forhold til hva jeg liker å lese. Nå i ettertid tenker jeg at jeg kunne spart meg for denne boka, for dette var virkelig ikke en bok for meg. Her blir det alt for mye fantasi og eventyr, med en fantasiverden bestående av rare kongeriker, riddere og unormale dyr. Boken får dessverre bare en svak 3'er av meg.

Ikke alle bøker om vandrehistorier er like spennende som de utgir seg for å være ...

Urban Legends, altså vandrehistorier er det nesten det samme som skrekkhistorier bare at vandrehistorier påståes å være sanne, og det skal gjerne ha hendt med en venn av en venn slik at vandrehistorier blir kjent, får "troverdighet" og det gir større effekt!

Vandrehistorier har alltid fascinert meg, spesielt de grøssende variantene. Jeg har spesielt sansen for japanske vandrehistorier fordi det japanske folk er veldig overtroiske. Det mange kansje ikke vet er at det er populært i Japan å fortelle hverandre spøkelseshistorier når det er sommer for da er det ganske varmt der og de forteller hverandre spoøkelseshistorier for å kjøle hverandre ned. Grunnen til at jeg liker japanske vandrehistorier så godt er at de er grøssende gode og har en helt annen undertone enn de amerikanske.

Men nok om det siden dette er en bok med en samling av amerikanske vandrehistorier. Jeg ville bare gi et innblikk i hvorfor jeg er interessert i vandrehistorier. Jeg synes det er et spennende konsept. Da jeg begynte å lese i Urban Legends (Strange Stories Behind Modern Myths) håpet jeg å få lese mange, nye vandrehistorier, men dessverre visste jeg av de fleste fra før. Så det var ikke noe nytt der i gården.

Boka deles opp i forskjellige kategorier slik som: mat og drikke, rare måter å dø på, du kommer ikke til å tro det, mangfoldige gærninger og noen andre kategorier til. Under hver vandrehistorie står det noen fakta om den historien.

Jeg som har lest en del vandrehistorier fra før av, var ikke dette en bok som bød på så mye nytt, så denne boka er vel mer som et oppslagsverk for de som er nybegynnere og som vil prøve seg på denne sjangeren. For meg ble det mest oppramsing av de mest kjente vandrehistoriene og ikke noe særlig mer enn det. Dessuten føltes skrivemåten både kjedelig og hadde dårlig innlevelse. Det skapte ingen stemning, hverken grøssende eller ekle. Det ble ingen stemning av det, og det er jo et savn når man forventer å lese noe skrekkelig med grøssende undertoner, men det var det ikke i nærheten av.

Synes alltid at det er litt stas når slike samlinger har med illustrasjoner og det har denne, men det er bare så synd at de er så få og er en smule tamme. De klarer ikke å fange opp stemning eller gi meg lyst til å studere dem særlig lenge.

Andre bøker jeg har lest om vandrehistorier er: Scary stories to tell in the dark, More scary stories to tell in the dark, Scary stories 3: More tales to chill your bones. Disse tre bøkene er gjenfortalt av Alvin Scwartz.

Og jeg har lest: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Hvis jeg skal anbefale bøker om du vil bli bedre kjent med vandrehistorier eller ha noen skrekkhistorier å lese for Halloween som nå nærmer seg, anbefaler jeg gjerne de tre bøkene av Alvin Schwartz fordi de vandrehistoriene er kort og enkelt fortalt og de herlige illustrasjonene skaper rett stemning for Halloween.

Urban Legends (Strange Stories Behind Modern Myths) av A.S. Mott ble dessverre for tamt for meg og en skuffelse. Syntes heller ikke at forfatteren gravde dypt nok i bakgrunnshistorien for disse vandrehistoriene slik at man ble noe klokere om opphav og ikke kom med nok fakta rundt vandrehistoriene. Det var heller ikke mye nytt innen denne sjangeren å hente, og historiene ble fortalt uten sjel. Boka var ikke annet enn grei tidsfordriv.

Det har stort sett regnet i hele uka og det passer meg bra. Høsten har startet for fullt og håper denne årstiden varer en god stund før vinteren kommer.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Ubuntu av Jan Sæterli. Jeg leser fremdeles i Guder & monstre av Laini Taylor, og har som mål å bli ferdig med den i helga og ved siden av leser jeg Høytleseren på 06.27-toget av Jean - Paul Didierlaurent. Blir jeg ferdig med en av disse og får tid til overs skal jeg begynne på Forbannet av Tonje Tornes.

Kos deg videre med lesingen og god helg:)

Bare kort tid igjen til det er helg for min del også. Samboeren min skal jobbe hele helgen, så da tror jeg det blir skikkelig lesehelg for min del. Leser for tiden Den urolige mannen av Henning Mankell. Så langt er det nok ikke den beste boka jeg har lest om Wallander, men sånn midt på treet. Ellers har jeg også begynt på ny lydbok siden sist, nå hører jeg på Jenta med snø i håret av Ninni Schulman. Kosekrim fra den svenske landsbygda, akkurat sånt som jeg liker :) God helg :)

Synes at høsten er mer stemningsfull enn sommeren jeg da:) Håper du kommer over mange gode bøker nå som leselysten din er tilbake for fult slik at jeg kan få noen anbefalinger underveis:)

God høst til deg også:)

Har alle butikker gode intensjoner? ...

Det er ingen hemmelighet at Stephen King er min store forfatterhelt og det er vel hans bøker jeg har lest aller mest av. Leste masse av ham da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, og etter det tok jeg flere års pause (av og til må man ta pause fra sine favoritter også) og jeg begynte å lese av ham igjen rundt 2009. Needful Things er en av de få uleste bøkene jeg hadde av Stephen King og det var på tide å lese den.

Leland Gaunt er ny i småbyen Castle Rock og han har åpnet den mystiske butikken Needful Things som alle snakker om. Butikken består av antikviteter, og prisen på disse varene gjelder ikke penger, men heller tjenester. Leland Gaunt har et talent for overtalelser, og han kan det med å sette folk på prøve. Når noen ser noe de vil ha i butikken, betaler de det ikke med penger, men med en tjeneste. Eieren av butikken vil at kundene skal gjøre ham en tjeneste, gjerne ved å sette innbyggerne opp mot hverandre uten at de er klar over det selv for Leland Gaunts personlighet kan være nokså hypnotiserende, og før noen vet ordet av det blir småbyen Castle Rock snudd på hodet og ingenting er som før.

Stephen King har skrevet mye rart oppgjennom årene, ingen tvil om det og han har ennå ikke pensjonert seg (takk og lov!), Men dette er en av de eldre bøkene hans og Needful Things ble utgitt i 1991. Da var jeg åtte år og for ung til å lese noe av Stephen King. Kings beste bøker ble skrevet rundt 70 - 90 - tallet. Han har skrevet noen gode bøker i moderne tid også (blant annet Duma Key), men synes han var aller best før i tiden. Bøkene hans var mer grøssende og hjemsøkende da.

Needful Things er en bok som er en smule vanskelig å forklare fordi den er nokså spesiell og handlingsreferatet gir nok ingen stor innblikk, men Stephen King er jo tross alt en svært original forfatter så det er ikke like enkelt å forklare hva bøkene hans handler om bestandig. De må leses! For det er ingen som har plot og skrivemåte som ham. Helt ærlig så klarer jeg ikke å sammenligne ham med noen andre forfattere og det er også en av grunnene til at jeg liker ham så godt. Han kan skrive om alt mulig og samtidig virke svært troverdig. Han kan skrive om alt fra klovner til levende biler og fremdeles virke overbevisende i skrivemåten hans. Det er helt utrolig. Derfor liker jeg best å lese bøkene hans på engelsk istedet for norsk for i oversettelsen hans så føler jeg at han mister på en måte fortellerstemmen. Det blir bare ikke det samme.

Hva jeg likte aller best med denne boka var butikkeieren Leland Gaunt som var svært mystisk, smigrende og høflig, og er en type man aldri blir helt klok på. Og jeg likte også at boka hadde så stor persongalleri. For mange kan det være både forvirrende og uengasjerende, men jeg liker at bøker ofte skifter perspektiv og jeg følte jeg ble godt kjent med mange av innbyggerne i Castle Rock. Kings bøker stammer som oftest fra hjemstaten hans, Maine. Det jeg ikke var så begeistret for var at til tider gikk handlingen litt trått. Det har ikke noe å si for meg at boka var på over 900 sider. Jeg har lest tykke engelske bøker på tusen sider før. I 2010 leste jeg IT av samme forfatter som var på 1376 sider. Den boka var mer engasjerende enn denne fordi den var mer fascinerende og hadde en mer grøssende undertone enn Needful Things. I Needful Things savnet jeg mer grøssende episoder, mer fart i handlingen, og noe som sjokkerte. Så dette ble litt tamt til Stephen King å være ... Men han skal ha takk for et svært fargerikt persongalleri i denne boka! Og Stephen King skriver som vanlig svært levende slik at man nesten kan høre bjella klirre hver gang en kunde går inn og ut av butikken.

Needful Things er som sagt ikke Kings beste, men heller ikke hans verste. Dette er en god bok hvis du vil ha noe avslappende og grei underholdning, men vil du ha noe mer skremmende bør du velge noen av hans andre bøker. Boka ble filmatisert i 1993, og den har jeg sett, men jeg anbefaler heller boka istedet for filmen. Selv om dette ikke var en overveldende bok av Stephen King, var den likevel underholdende og verdt å få med seg.

Har du noen gang angret på noe? ...

Denne leste jeg tidligere i sommer, og tittelen er på engelsk, men innholdet er oversatt. Dette er en psykologisk thriller om en mor, Yvonne som er i begynnelsen av femtiårene, er gift, har en respekterende jobb og har to voksne barn, som blir kjent med en ny side av seg selv. Hun møter en fyr hun ikke kjenner fra før og det ene fører til det andre, og samtidig kan hun ikke tro at hun er med på det fordi hun egentlig ikke er sånn. Hun er veldig opptatt av rykte. Dessuten har hun en viktig jobb og familie å tenke på ... Men det er noe med den fyren hun ikke klarer å motstå, men vil det vare uten at hun får alvorlige konsekvenser av det?

Jeg har alltid hatt sansen for psykologiske thrillere, men i det siste har det kommet mange dårlige og oppskrytte bøker fra den sjangeren slik som; Gone girl (Flink pike) av Gillian Flynn, Piken på toget av Paula Hawkins, Alex av Pierre Lemaitre, bare for å nevne noen, og de har vært så hysteriske og banale, på grensen til latterlig at man på en måte mister håpet for denne sjangeren. Men likevel så gir jeg meg ikke og håper at en psykologisk thriller får meg til å grøsse og hjemsøke meg lenge etterpå istedet for at man sitter der i vantro og ikke vet om man skal le eller gråte. For mange av de psykologiske thrillerne jeg har lest i år har vært så banale at de har vært mer komiske enn spennende, for å være helt ærlig.

Apple Tree Yard er en av disse "komiske" psykologiske thrillerne som man ikke helt klarer å ta på alvor. For det første er det nesten som å lese en av disse såpenovellene som man finner i ukeblader som Hjemmet. Tonen blir for kvinnelig, for såpeaktig og man skjønner med en gang hva som kommer til å skje og hvordan det vil ende. Ingen overraskelser der i gården, noe som er meget viktig når det gjelder psykologiske thrillere. Når jeg leser en psykologisk thriller forventer jeg å bli overrasket, sjokkert og at boka vil sitte lenge i leseren etter at boka er lest ferdig. Men i denne boka fikk jeg ikke noen av delene. Innholdet føltes etter hvert langtekkelig og lite engasjerende. Jeg følte heller ingen stor sympati for personene i boka. Yvonne, hovedpersonen, kan bare takke seg selv for at hun rotet seg bort i denne skandalen. Det er hennes egen skyld og hendelsene er så forutsigbare at det er nesten pinlig vondt ...

Hadde heller ikke helt sansen for fortellermåten. Forfatteren veksler mellom jeg og du perspektiv. Jeg perspektiv er jeg er vant til, men har ikke helt sansen for du perspektiv fordi da føler man seg som en passiv leser istedet for å få sjansen til å leve seg inn i boka. Man blir på en måte stående utenfor og observere istedet for å leve seg inn i boka som leser.

Et eksempel på du perspektiv fra boka:

Du kommer for sent. Du virker åndsfraværende da du kommer inn, som om du fortsatt har noe du tenker på, og du sukker og smiler til meg, sier idet du setter deg: "Et øyeblikk bare, jeg er straks tilbake." Så tar du fram tre telefoner og sjekker hver av dem, før du en for en putter dem i lommene igjen. Jeg har aldri kjent noen som har så mange elektroniskie duppeditter som du ser ut til å ha. Hva er det du driver med, egentlig, og hvorfor er du så unnvikende?

Apple Tree Yard er en bok som virket spennende i begynnelsen, men som fort ble for såpeaktig og komisk istedet for skrekkelig spennende, som jeg hadde håpet den ville bli. Språket ble for damete og handlingen i boka for usympatisk og stort sett kjedelig. Alt i alt var denne boka en real skuffelse ...